Skulle DNB vært snill mot SHE: «Jeg mener nei»

Det indignerte kollektive ropet fra miljøet, mot DNB, er lite reflektert, skriver Jørn Haukøy.

Så er vi i gang igjen. En stor og slem corporate har vært slem med en liten og velmenende startup. Gitt sin makt og størrelse, er det store selskapet forhåndsdømt til å være synderen. Logikken er at en startup ikke har penger og kraft til å være ondsinnet.

Som så mange andre i vårt lille miljø kjenner jeg Heidi Aven. Hun er en smart og tøff gründer, av den typen vi trenger fler av. Det står respekt av hva hun har fått til med SHE Invests, og jeg ser frem til hva hun får til i fortsettelsen.

Men om jeg legger mitt vennskap og min sympati til side og tar på meg forretningsbrillene, ser saken annerledes ut.

Vi gründere bedriver en rekke aktiviteter som nok fremstår merkelige for utenforstående. En av disse er «name the company» (en annen er at vi bruker for mange engelske ord). Noen har som vanlig slengt ut en forretningsidé, som vendes og vris i samtalen rundt leirbålet. Lenge før noen har forstått ideen hagler det med navneforslag og ofte kommer navn som «Kjeksbutikken», «KaffeKoppen» og «MegaMoneyMaker» opp.

Motargumentet «det kan du ikke trademarke» (siste ord uttalt som på engelsk, men med norsk infinitiv e), kommer som skutt for å parkere forslaget. Med andre ord, SHE Invests, i likhet med HunInvesterer, er i praksis umulig å sikre seg rettighetene til, og dette vet de fleste gründere.

Fester man i tillegg en # foran og skriver #SheInvest og #HunInvesterer er det en hashtag, noe som gjør at alle kan bruke den. Selv om Coca Cola eier sitt trademark, så kan de ikke nekte noen å gjøre hva de vil med #CocaCola.

Det finnes med andre ord ingen klar juridisk konklusjon på Heidi vs. DNB.

Dermed blir spørsmålet om DNB moralsk skulle ha unnlatt å bruke #HunInvesterer for å støtte, skjerme, være snill, real og så videre mot Heidi og SheInvest. Her går jeg mot strømmen av støtteerklæringer og sier nei.

Dette er butikk. Vi alle har forpliktelser overfor ansatte, eiere, partnere og oss selv til å gjøre det riktige for selskapet. Det betyr at vi av og til må ta tøffe beslutninger. Vi skal være reale, men i enkelte situasjoner blir spillet tøft, og da hender det at selv de mest reale aktørene pådrar seg «gult kort».

Når et mindre selskap byr opp til dans med et corporate så holder det ikke å gjøre det i forventing om at det store selskapet skal være snille, støttende, eller reale, for den saks skyld.

Jeg synes derfor at det indignerte kollektive ropet fra miljøet, mot DNB, er lite reflektert. Jeg synes heller ikke Shifter har vært kritiske nok. Det er vel og bra at Shifter har lært av de store mediehusene og begynt å ta seg betalt for godt innhold, men er det nødvendig å adoptere trangen til å løpe tankeløst i flokk?

Så over til saken i seg selv. Jeg kan ikke se at DNB har gjort noe juridisk feil, heller ikke moralsk bør vi klandre dem. Likevel mener jeg at DNB, eller rettere sagt TRY, har opptrådt uklokt. DNB er ikke kommunikasjonseksperter. De kjøper derfor denne ekspertisen dyrt fra TRY. Som de geniale kommunikatørene folkene i TRY er, burde de ha forutsett reaksjonen som kommer nå. DNB, som er deres kunde, kommer ikke godt ut av dette. Det er etter mitt syn slett kommunikasjonshåndverk.

Jeg har selvsagt et forslag til hvordan denne situasjonen kan løses. Vi gründere er irriterende sånn, det finnes ikke et problem vi ikke kan, eller vil løse. Det er snart Jul og DNB bør vippse seg litt avlat. DNB åpner lommeboka og sponser SHE Invests med et saftig beløp. Så må initiativene sys sammen til en slagkraftig allianse, og vipps så er DNB og SHE Invests venner igjen. I hylekoret som har oppstått har vi har glemt det viktigste. Det #SheInvest og #HunInvesterer handler om er å få flere damer til å investere. Det trenger vi. Kan vi flytte fokuset dit?