For første gang i historien gikk prisen på olje i minus i går, riktignok bare på amerikansk lettolje, og riktignok bare på olje levert i mai. I dag stuper norsk olje etter, og i skrivende stund er prisen nede i 21 dollar fatet.

Det paradoksale midt oppi dette er at norske politikere skal bruke tid på å diskutere hvor den såkalte "iskanten" skal ligge. Det dreier seg om den nye forvaltningsplanen for Barentshavet, der man blant annet skal bestemme hvor langt nord i Arktis vi kan utvinne olje og gass.

Mens små og store selskaper verden over skroter sine forretningsplaner og må tenke nytt som følge av coronaviruset, velger den norske regjeringen å legge frem en plan de har jobbet med lenge, der de grunnleggende forutsetningene sannsynligvis er drastisk endret.

Jeg vet ikke hvilken magisk krystallkule de har i sin besittelse, som sier at alt snart kommer til å bli som før, og at det derfor haster å presse gjennom en slik plan for å utvinne mer petroleum. Snarere enn magi virker det til å være det en terapeut ville kalt fornektelse – «et psykologisk forsvar hvor man unngår å erkjenne truende aspekter av den indre eller ytre virkeligheten». Det kan bare ikke bli så ille, tenker de kanskje.

Den norske økonomiens fremtidsutsikter har nesten aldri vært mer usikre. For hvordan vet vi egentlig hva som ligger på andre siden av virusets herjinger? Sannheten er at ingen vet, og at spørsmålene er flere enn svarene:

* Kommer turismen til å komme tilbake, slik vi kjenner den?

* Kommer forretningsreiser til å bli det samme igjen?

* Kommer de internasjonale selskapene til å ha produksjon i andre deler av verden, eller flytte mer hjem?

* Kommer verden til å ha det samme behovet for energi, når usikkerheten tar over for årevis med optimisme?

Her i Shifter har vi skrevet mye om behovet for omstilling. Noe av det viktigste med å starte Shifter var at vi ønsket å bidra til at Norge fikk flere ben å stå på. Nesten halvparten av landets eksport har vært knyttet til olje og gass. Det er farlig mange egg i samme kurv. Ved å styrke den landbaserte økonomien og satse på nye og innovative bedrifter som kan vokse seg store og bidra til nye arbeidsplasser, vil vi kunne stå bedre rustet mot et oljesjokk.

Frem til denne våren var det først og fremst klimaendringene og verdens nødvendige overgang fra fossil til fornybar energi som har vært den store trusselen mot Norges viktigste industri. Bransjen har svart med at det vil være behov for olje og gass i lang tid fremover, og at vi nordmenn utvinner det mer miljøvennlig enn alle andre. De peker også med rette på at ingen på kort sikt kan ta over for den massive skatteinngangen petroleumsbransjen bidrar med, uten at det blir smertefullt for velferdsstaten.

Med coronaviruset kom oljesjokket mye bråere og tidligere enn vi trodde og håpet. Akkurat nå hjelper det oss fint lite at vi har verdens «reneste» olje. Selv pengemaskinen Johan Sverdrup, med sine lave kostnader, går så vidt i balanse. Johan Castberg i Barentshavet trenger en oljepris på mer enn 45 dollar fatet for å gå i pluss.

Jeg skulle så inderlig ha sett at vi hadde bedre tid. En tvangsomstilling over natta vil bli vondt for samfunnet. Equinor skulle helst fått tid og rom til å gå fra å være et oljeselskap til å bli et bredt energiselskap. Norske arbeidsplasser skulle sakte, men sikkert flyttes over til en mangfoldig, landbasert industri. En trygg og stødig vridning mot en annen og mer fremtidsrettet økonomi. Men nå er ingenting trygt lenger, og i verste fall går vi inn i en tid med langvarig massearbeidsledighet. Selv om ekspertene etterhvert skulle finne en vaksine, og vi får kontroll på viruset, kan pandemien gi varige mén for verdensøkonomien, med varig endret etterspørsel etter olje og gass.

Er det noe norske politikere ikke skal bruke sin dyrebare tid på akkurat nå, er det å diskutere hypotetiske problemstillinger rundt en iskant der ingen vet om det noen gang blir lønnsomt å utvinne petroleum.

Behandlingen av forvaltningsplanen for Barentshavet bør utsettes og kanskje settes evig på vent. Regjeringen og Stortinget må i stedet bruke all sin politiske energi og sine finansielle muskler på det aller, aller viktigste nå - å speede opp omstillingen og skape flere arbeidsplasser utenfor olje- og gassektoren.

Arbeidet med å hjelpe norske bedrifter gjennom den kortsiktige krisen, må gå over i hva Stortinget kan gjøre for det nye næringslivet på lang sikt. Coronakrisen har vist at politikerne kan ta viktige beslutninger i høyt tempo. Denne nye og modige måten å skape politikk bør de ta med seg videre.

De trenger ikke lange utredninger fra ekspertutvalg for å komme i gang. Mange forslag ligger der allerede. Som å la norske vekstbedrifter bruke opsjoner og medeierskap som et verktøy for å rekruttere og motivere flinke folk, uten at de ansatte blir skattet i hjel i andre enden. Som å gi statlige aktører som Investinor flere milliarder og mandat til å lede an i investeringer. Som å øke skattefradraget for private investorer som våger å investere i startups. Som å finne metoder for å bruke den offentlige innkjøpsmakten til å hjelpe innovative bedrifter. Osv osv.

Kanskje er en slik voldsom vitamin-innsprøyting i norsk nyskaping risikofylt. Men en gambling på at alt blir bra igjen, virker akkurat nå mye mer risikofylt.