Voi-gründeren foreslo digital gapestokk for «uærlige» journalister. Ideen stoppet heldigvis i møtet med demokratiet

Per-Ivar Nikolaisen

Redaktør, Shifter

De ekstremt fremgangsrike gründerne Fredrik Hjelm i Voi og Sebastian Siemiatkowski i Klarna synes media har oppført seg urettferdig på deres vei mot suksess. De føler at journalistene velger egne vinklinger og ofte ikke det som selskapene synes er mest interessant. Natt til mandag sendte Fredrik Hjelm ut en Twitter-tirade, der han foreslo å utvikle en plattform der intervjuobjektene kan komme med sin fulle og «usensurte» versjon av en sak, samt en ranking som viser hvilke journalister som er «ærlige» og hvilke som er «uærlige».

Utspillet har sammenfalt i tid med et knippe kritiske avisartikler i Dagens Industri om sparkesykkelgigantens bindinger til russiske investorer. Gründerideen til Fredrik Hjelm ble møtt av en tsunami av tweets om ytringsfrihet og medienes rolle, selv om noen også likte ideen. Noen timer senere hadde Voi-sjefen skrotet den nye «startupen». Han var opptatt av å understreke at han er en «passionate supporter of a free press». Hjelm erkjente at han hadde lært mye av å lese gjennom alle kommentarene og reaksjonene på forslaget, og at han nå så nedsiden av en slik plattform.

Vi i mediene må selvsagt tåle å bli kritisert, og rett som det er fortjener vi det også.

Når det er sagt, så lever vi i en tid der de frie mediene er under sterkt press fra flere mektige krefter, ikke bare i autoritære regimer, men også i vestlige demokratier. Hvis ikke Fredrik Hjelm hadde skrinlagt prosjektet sitt så raskt, kunne det ligget an til en fusjon med Donald Trumps nye startup – som tar et oppgjør med «the very dishonest media». Den amerikanske eks-presidenten lot det gå sport i å undergrave troverdigheten til de tradisjonelle mediene hver gang han ble motsagt eller han ikke likte en vinkling eller for den saks skyld et spørsmål. Da han etter kongress-stormingen ble kastet ut av Twitter og Facebook, svarte han med å lansere sin egen sosiale media-plattform der han kunne slippe å bli «sensurert» av plagsomme journalister.

Det overrasker meg ofte hvor lite noen business-folk forstår av demokratiet de er en del av. De burde likevel forstå nytten av uavhengig og kritisk journalistikk om næringslivet, om ikke annet for å investere pengene sine i lønnsomme prosjekter eller velge de riktige samarbeidspartnerne.

Investorene som satset milliarder av dollar på Elisabeth Holmes og hennes «du kan få svar på alle sykdommene i verden med et stikk i fingeren»-startup, skulle nok gjerne sett at en gravejournalist hadde avslørt megabløffen på et tidligere tidspunkt. Det samme skulle nok den amerikanske apotekkjeden Walgreens, som samarbeidet tett med Holmes. Gründeren på sin side kunne nok i likhet med Fredrik Hjelm tenkt seg en mektig mediekritisk plattform da det stormet som verst, slik at hun kunne undergravd troverdigheten til mediene. Riktignok hadde hun både Facebook, Twitter og LinkedIn til å fortelle «sin versjon», men det var åpenbart ikke nok til å slippe unna.

Listen over gründere som gjør tvilsomme ting, men føler seg dårlig behandlet av mediene, er for øvrig lang. Facebook-sjef Mark Zuckerberg kunne nok ønsket en annen mediedekning i tiden som ledet frem til at han måtte på høring i kongressen både en og to ganger. Han opplevde det helt sikkert som urettferdig at han måtte svare på anklager om videreformidling av falske nyheter og innsamling av data som angivelig ble brukt til å påvirke valgresultatet i vestlige demokratier. Zuckerberg skulle nok helst ha sett at alle journalistene fortsatte å skrive om «den fantastiske jobben» Facebook gjør med «connecting people» eller hans store vyer om metaverset.

Riktignok har Zuckerberg sin egen plattform, men han kunne nok ha likt å ha en spesialisert plattform av den typen Hjelm foreslo, der han kunne komme uimotsagt til orde. En annen som gjerne skulle hatt en plattform der han kunne undergravd journalisters troverdighet, er sikkert den tidligere Über-gründeren Travis Kalanick. Han synes nok det var urettferdig at journalistene skrev om seksuell trakassering og annen giftig kultur i selskapet. Det endte til slutt med at Kalanick trakk seg og solgte seg ut. Men kanskje kunne historien sett annerledes ut hvis gründeren hadde hatt et stort publikum på en plattform der han kunne hamre løs på sannheten til journalistene og varsleren Susan Fowler.

Det underlige er at gründere som Hjelm ikke ser at de selv er mektige aktører, og at de derfor må tåle gransking av deres aktiviteter og interesser. Voi-gründeren har vært toneangivende innenfor ny mobilitetsteknologi, akkurat som Klarna-gründer Sebastian Siematkowski har vært det innenfor ny finansteknologi. Begge selskapene har vanlige folk som kunder, og er en del av hverdagen for millioner av mennesker.

Voi og de andre sparkesykkelselskapene har de siste par-tre årene fått massiv kritikk for sin aggressive utrulling i europeiske storbyer. Det aller meste av kritikken har kommet fra mannen og kvinnen i gata som mener at syklene påvirker bymiljøet negativt. Det er altså ikke noe journalistene har funnet på. Man kan jo forstå at Hjelm gjerne skulle hatt flere artikler om hvordan selskapet bidrar til kutt i klimautslippene når folk går fra bil til sparkesykkel, eller at Voi mener de gjør en bedre jobb enn andre sparkesykkelselskaper. Det er imidlertid en av hovedoppgavene til media å videreformidle stemmene til vanlige folk, og vanlige folk var altså skikkelig misfornøyd med at byen i en periode fløt over av sparkesykler. Likeledes er det relevant å rette søkelys mot russiske investeringer i vestlige teknologibedrifter, gitt de kraftige sanksjonene mot Russland etter invasjonen av Ukraina. Alt dette må en mektig aktør som Voi tåle.

Vi er nå inne i vårt sjette år av Shifter. Vi lager journalistikk som leses av tusenvis av brukere. Stort sett er leserne fornøyde. Det er inspirerende å skrive om gründere som lykkes, og slik bidra til kunnskapsoverføring mellom de som har fått det til og de som ønsker å få det til. Nå og da skriver vi dessuten om selskaper som mislykkes. Der ligger det ofte enda mer læring, men det er vanskeligere å få gründere til å fortelle om feilene de har gjort. En gang iblant graver vi også frem historier som selskapene absolutt ikke ønsker å ha oppmerksomhet om. Det siste kunne vi gjort enda oftere – vært litt mindre «heia-gjeng» og litt mer «vaktbikkje». Kritisk kvalitetsjournalistikk bidrar til et bedre og sunnere næringsliv.

Gründere er som alle andre mennesker, det er «good and bad ones». En ukritisk heltedyrking av startups og deres prosjekter tjener i det lange løp ingen andre enn «the bad ones». Så får hårsåre milliardgründere trøste seg med å se på alt de har fått til, dessuten være glad for at de lever i et demokrati med frie medier – og i det minste telle til ti før de foreslår udemokratiske løsninger på sine egne problemer med demokratiet.