Av Maria Amelie, gründer i Startup Migrants
Rasiah Ranjith Leon løste et problem få nordmenn visste at eksisterte. Det gjorde ham til en av Norges mest vellykkede gründere som skapte 1500 arbeidsplasser og en omsetning på over 5 milliarder kroner. Ikke minst er han kanskje den første nordmannen som har bygget opp en enhjørning, skriver Maria Amelie.
Leon ble født i den nordlige delen av Sri Lanka og tilhørte den utsatte tamilske minoriteten. I 1994, etter 11 år med borgerkrig, flyktet han til Norge. Han ble straks plassert på asylmottak i Brønnøysund uten å få lov til å jobbe. Det gjorde han ganske deprimert, men så fort han fikk opphold, flyttet han til Bergen og skaffet seg flere jobber, alt fra å vaske på McDonalds til å gå med post. Leon ble etter hvert selger, men glemte ikke drømmen sin om å starte for seg selv.
I mellomtiden var konen og hans lille datter igjen i Sri Lanka. Hver gang Leon ville snakke med dem måtte han betale opp mot 25 kroner i minuttet for å ringe Sri Lanka med Telenor eller Netcom. Leons lønn var 70 kroner i timen. Han måtte jobbe i en time for å ha råd til å snakke med familien i tre minutter. En gang måtte han snakke lenger, og regningen ble regningen på 50.000 kroner. Han måtte ta opp på lån for å betale det ned.
Leon var ikke den eneste i samme situasjon. Sammen med to kamerater Baskaran Kandiah og Ratheesan Yoganathan, også flyktninger, tegnet han ned en forretningsplan på en serviett. De skulle selge telefonkort til innvandrere som ville ringe hjem billig.
De solgte kort, produserte flere, solgte igjen og bygget opp tillit og merkenavnet. I 2004 lanserte de for første gang Lebara-telefonabonnementet. På lanseringsdagen solgte selskapet 25.000 SIM-kort. Siden har de lansert Lebara Play, en slags underholdningskanal for innvandrere, samt Lebara Money, en digital tjeneste for pengeoverføring mellom ulike land.
Mangfold betyr profitt.
Hvordan lyktes Lebara med å skape over 1500 arbeidsplasser uten eksterne investorer eller støtteordninger? Det er ett ord som går igjen – mangfold. Mangfold når det gjelder livserfaring, kompetanse, nasjonalitet.
De tre gründere var fra Sri Lanka alle sammen, men flyktet fra borgerkrigen og bosatte seg henholdsvis i England, Nederland og Norge. Kjennskap til tre markeder, kulturen og språket helt fra starten gjorde at fra dag en kunne de vokse i tre land. De kunne utfordringene til målgruppen sin - innvandrere. De var jo tross alt innvandrere selv. Slik kunne de tilby løsninger og kapre et nisjemarked som Telenor eller Tele2 ikke oppdaget.
Gründernes livserfaring etter mange år med borgerkrig og flukt gjorde at de torde å ta sjanser, samtidig som de ikke mistet hodet. De var sparsommelige med penger, tok ikke opp lån, de delte ikke selskapet med mange investorer og svidde ikke av millioner kroner på unødvendige kostnader.
Helt fra starten var gründere opptatt av å ansette folk med ulike nasjonaliteter, og i dag har de over 62 nasjonaliteter på deres hovedkontor i London. Da Leon skulle ansette folk til deres norske avdeling, satte han inn en annonse i avisen hvor det sto at du ikke trenger å snakke norsk for å få jobb her. Han endte opp med mange overkvalifiserte søkere fra hele verden som sleit med å få innpass på det norske arbeidsmarkedet. Leon glemte ikke hvordan det føltes å komme til et nytt land, så han ville folk en sjanse. Senere dukket opp hodejegere fra de konkurrerende telekomselskapene og skulle rekruttere disse personene over til seg i lederstillinger.
Og det peker på den siste grunnen til at Leon og hans medgründere lykkes. De arbeidet for noe større enn seg selv. Ønsket om å lykkes handlet ikke bare om penger, men om noe større, om familien, om å skape noe på tross av alle odds, og kanskje en dag reise tilbake og gjenoppbygge hjemlandet. Med slik motivasjon kan man flytte fjell.
Næringslivets superhelter forlater Norge.
Det er en ting til som gjør Leon og Lebara unikt i norsk sammenheng. Leon har i det stille bygget opp Norges eneste enhjørningselskap. For at et oppstartsselskap kan kalles en enhjørning må det være verdt over en milliard euro og finnes i private hender. Med andre ord, gründere kan ikke ha solgt det fra seg eller gått på børsen. Lebaras omsetning var i 2016 på 550 millioner euro, og det er sannsynligvis trygt å si at deres verdi må ha passert 1 milliard euro. Selskapet har aldri vært børsnotert, og ble for første gang solgt sommeren 2017 til en ukjent sum til et sveitsisk firma. Inntil da eide de tre gründere hele selskapet selv.
Hvor viktig det er med enhjørninger for å definere et vellykket oppstartsmiljø kan diskuteres. Det er blitt så hipt å kunne kalle selskapet en enhjørning at verdivurdering på enkelte selskaper blir urimelig høy i forhold til hvor mye de tjener, det skapes unaturlige forventninger til selskaper som kanskje ikke har så stor potensiale. Likevel tror jeg at det ikke skader å ha et par enhjørninger i landet. Særlig siden nabolandet Sverige har flest enhjørninger i verden per innbygger, noe som gjør deres oppstartsmiljø myteomspunnet og mer unikt enn Silicon Valley. De har skapt Spotify, Klarna og King. I Finland har de klart å bygge Supercell og danskene har Unity. Mens i Norge sies at vi har ingen.
Snakker du med enkelte investorer, gründere og politikere er det rett og slett "helt krise" at vi ikke har klart å skape flere slike selskaper. Fritt oversatt til OL-språket, er Marit Bjørgen, Aksel Lund Svindal og Bjørn Dæhlie en type enhjørninger. De er unike individer med team i verdensklasse, som på tross av motgang og vanvittige ambisjoner har lyktes med sine mål. De er en sterk merkevare, setter Norge på verdenskartet, skaper arbeidsplasser og inspirerer oss vanlige dødelige til å gå den ekstra mila på trening, på jobb og i livet.
Den norske delen av Lebara ble solgt allerede i 2007 og finnes i dag som MyCall. Hovedkontoret for Lebara ble etablert i London, men Leon og hans familie fortsatte å bo i Norge i mange år fremover. Selv om selskapet ble flyttet ut av Norge, selv om Leon har bakgrunn ikke bare fra Norge, men også Sri Lanka, selv om selskapet ble solgt videre, synes jeg fortsatt at Leon klarte å bygge opp en enhjørning. Vi er så opptatt av å gjenta at vi ikke har enhjørninger i Norge, men jeg tror de finnes. Vi må bare begynne å se dem, og anerkjenne at mangfold er selve fundamentet for å skape flere.
