Kan vi i det hele tatt snakke om ekte innovasjon hvis løsningene aldri når ut til sluttbrukerne?

I Norge kryr det av gode ideer og påstartede innovasjonsprosesser. Men er det innovasjon om prosessen ikke blir et realisert produkt og aldri når fram til sluttbrukerne?

Dagens støtteordninger for innovasjon legger godt til rette for eksperimentering og prototyping. Situasjonen er derimot en helt annen når produktene eller tjenestene skal over målstreken og ut i markedet. Innovasjonsprosjekter må støttes bedre i fasen etter at den første produktutviklingen er gjennomført. Først da får vi reell gevinstrealisering og kan høste av godene som innovasjon faktisk kan gi.

De fleste gründere og startups havner etter en tid i en såkalt «valley of death» - en dødens dal i innovasjon. Den første finansieringen til prosjektet er brukt opp og vel så det. Produktene er nesten markedsklare, og mangler gjerne bare en siste finish. Det kan være testing, nødvendige godkjenninger eller sertifiseringer og markedsføring. Før denne jobben er gjort generes ingen egen inntekt, og dødens dal er en realitet. Der innovasjonen din dør.

Kan koste opp mot én million å søke

Eksisterende støtteordninger for prosjekter som er godt ute av startblokkene finnes. De har dessverre sine egne hindre. Nøkkelord er høy kompleksitet og lav tilgjengelighet. Søknadsprosessen i seg selv kan kreve hundrevis av arbeidstimer og kan faktisk koste opp mot én million kroner for enkelte støttetyper. Det fremstår også som unødvendig byråkratisk å fylle ut fossefallinspirerte og detaljerte planer og budsjett for flere år fram i tid, når det på sitt mest kritiske kun handler om noen få måneders støtte.

Som konsulent og programleder for flere innovasjonsprosjekter innen helse, ser jeg at det er gode muligheter til å finne midler til eksperimentering og startfasen av et innovasjonsprosjekt. Et godt eksempel på dette er innovasjonsmidlene til Helse Sør-Øst. Gjennom disse realiseres mange flotte produkt- og tjenesteprototyper. Det åpenbare C-momentet er å gjøre disse tjenestene tilgjengelige for hele helse-Norge. Mange prosjekter blir dessverre stående og stange i dødens dal på grunn av mangel på videre finansiering.

Vi trenger enkle støtteordninger

Kan vi i det hele tatt snakke om ekte innovasjon hvis løsningene aldri når ut til sluttbrukerne? Jeg ønsker å utfordre de som styrer virkemiddelapparatet til å tenke nytt. Vi trenger enkle, ubyråkratiske og lett tilgjengelige støtteordninger som bistår startups og gründere med å få produktet ut i markedet -- og ikke en drøss med halvferdige prototyper som ingen får gleden av å bruke. For helseinnovasjoner kan det å ikke nå ut til sluttbrukeren i ytterste konsekvens bety forskjellen på liv og død. Det er først når den faktiske gevinstrealiseringen skjer, at vi kan snakke om ekte innovasjon.