Kommentar av Per-Ivar Nikolaisen, redaktør i Shifter
Denne dagen var det Sigve Brekke og jeg som var «The 0,99 Percent» -- minoriteten som må jobbe for å bli med i klubben av et par tusen damer.
-- Hvorfor gidder noen å jobbe i et selskap der du aldri har muligheten til å nå toppen?
Spørsmålet ble stilt på SHE Conference denne uka, den ene næringslivskonferansen i året der du som hvit mann får anledningen til å føle deg som en minoritet. Det kom fra næringsminister Torbjørn Røe Isaksen -- som på vegne av den norske stat eier 53,97 prosent av Telenor, selskapet som er ledet av Sigve Brekke som satt foran meg på første rad.
Jeg spurte aldri Brekke hva han tenkte da hans hovedeier sa disse ordene. Om tankene streifet innom tidligere lederkollega Berit Svendsen som nå er utenlandssjef i Vipps. Om han følte på det å være «elefanten i rommet», som manges symbol på en gutteklubb som ikke var klar for å slippe en kvinne til topps i et av Norges viktigste selskaper. Det ble med at jeg så på bakhodet til Brekke, og forsøkte å forestille meg hva som egentlig foregikk der inne.
Kanskje hadde han følt noe av det samme som meg da han sto i køen inn mot Oslo Spektrum sammen med alle kvinnene. Visst var det noen andre menn her og der. Men det var langt mellom dem. I dag var det Brekke og jeg som var «The 0,99 Percent» -- minoriteten som må jobbe for å bli med i klubben av et par tusen damer. Jeg var en utsending fra den halvdelen av menneskeheten som var årsaken til at vi trengte Metoo-kampanjen, de som sørger for å holde kvinner ute av lederposisjoner, de som driver «mansplaining», de som avbryter eller ignorer kvinner i viktige møter.
-- Vi må være modige, og snakke om det. Vi må se etter «the wider talent», sa Christin Bøsterud fra Ey, da hun presenterte SHE Index.
På indeksen tronet Schibsted øverst, med Kristin Skogen Lund som sjef. Nede på 10. plass var Telenor, med Sigve Brekke som sjef.
-- Vi kan ikke fortsette å ekskludere folk, sa Elisabeth Grieg, administrerende direktør i Grieg International.
Så kom VP Gavriella Schuster fra Microsoft på scenen, og mente at likestillingen ikke hadde blitt bedre de siste årene, men verre. Særlig urovekkende fordi tech-industrien, der kvinner er enda mer underrepresentert enn i tradisjonelle bransjer, er i ferd med å bli selve verdensøkonomien.
Schuster hadde imidlertid noen strategier for å få gjennomslag i mannsdominerte miljøer.
-- Jeg sier det jeg mener om igjen og om igjen, hvis det ikke trenger inn. Noen ganger må de høre det seks ganger før det går gjennom.
Et annet triks var å dele sine meninger med andre i forkant av møter, så flere av deltagerne var forberedt på det som skulle komme, og derfor lyttet bedre til synspunktene. Samtidig pekte hun på hvordan det burde vært:
-- Gode ledere hører på alternativene. De tenker gjennom standpunktet til de som mener det motsatte av dem selv.
Underforstått, det er altså ikke vi som kommer fra den mannlige banehalvdelen så flinke til, tenkte jeg.
Igjen og igjen ble det sagt at det trengtes flere kvinnelige rollemodeller, slike som Berit Svendsen. Det går det jo ikke an å være uenig i, men jeg håper at Brekke tenkte det samme som meg, at det i tillegg trengs mannlige rollemodeller, som bruker tida si på å jobbe for et større mangfold. Heldigvis var noen av disse mennene også på plass på scenen, slik som Kjartan Slette.
Slette er vel ikke den mest lavmælte og ydmyke mannen du kan finne i Norges land, og i en podcast har han forklart meg hvorfor han og Thomas Walle har vært godt over gjennomsnittet høyrøstet i den første fasen med å bygge teknologiselskapet Unacast. Han innså for et par år siden at han og Thomas Walle stort sett hadde ansatt folk som var like seg selv, altså hvite menn i 30-årene. Siden den gang har 17 prosent kvinner blitt til 40 prosent kvinner. Det gjorde de ved å snu hver stein i selskapskulturen, alt fra lønn til språk ble gjennomgått. Ikke minst tok de seg bedre tid og søkte bredere da de rekrutterte inn nyansatte.
Jeg tror vi er mange menn som kjenner på en frustrasjon over stereotypiene i kjønnsdebatten. Flertallet av menn er jo ikke Weinsteiner som konstant går rundt og tenker på hvordan de kan utnytte sin mannemakt til å få tilfredsstilt seg selv på verst tenkelige vis. Akkurat som at alle kvinner ikke trenger å være gudebenådede ledertalenter, som vil få selskapene til å vokse inn i himmelen fordi de forstår mennesker bedre enn oss menn.
Egentlig blir jeg litt fornærma når finansminister Siv Jensen fra scenen på SHE-konferansen sier ting som at:
«Jeg har alltid ment at kvinner tar klokere beslutninger, fordi de er flinkere enn menn til å knytte til seg kompetanse de ikke har.»
Akkurat da jeg er på mitt mest forurettede, går det opp for meg. Nettopp denne opplevelsen min av ikke å bli hørt, bli møtt med fordommer om hvordan jeg er, og starte på minussiden fordi noen allerede har bestemt seg før jeg har fått sagt mitt, det er dette mange kvinner verden over møter til stadighet -- og spesielt i den «moderne» teknologiindustrien.
Noen vil kanskje si at Sigve Brekke og Telenor var ute etter en slags «gender washing» etter bråket rundt Berit Svendsen, da telegiganten gikk inn og sponset SHE-konferansen. På den annen side var det interessant hvordan Brekke satt der en hel formiddag, klødde seg litt i hodet nå og da, og sikkert gjorde seg sine tanker om kvinnerepresentasjon i Telenors ledergruppe i disse timene i Oslo Spektrum. Det var en slags symbolikk i at en av Norges mektigste næringslivsmenn ikke hadde taletid, men var der for å lytte til sterke kvinner.
Brekke var jo tross alt der. Utfordringen er jo alle de som ikke var der. Mannlige ledere som aldri kunne forestilt seg å gå på en slik «damegreie», og hvisker seg imellom at dette bare er gnål. Jeg tror ikke damene og noen få menn kan gjøre denne jobben alene. Mye av problemet ligger jo blant oss menn, og hvordan vi behandler de som er i sterkt mindretall i tech-bransjen -- alt fra ubevisst diskriminering til alvorlig trakassering. Og ordentlig fart blir det først når Brekke får med seg flere menn på å brøyte SHE-løypa sammen med damene.
