krig i ukraina
Det lå i kortene, men hvordan skal vi nå spille dem?
Det som nå skjer, foregår ikke langt unna, men i den norske teknologi-bransjens bakgård, skriver Hans Marius Engebretsen, vekstsjef i Skalar.
Vekstsjef, Skalar
Beltespor leder vestover, slike spor som disse slettene har sett på åtti år. Hensynsløse merker i jorden som graver dypere enn noe riss i sten eller treverk. Et folk har blitt angrepet av et annet. Tilsynelatende på grunn av at de er like, ifølge dem selv er de et broderfolk. Dette er inntoget til en ny tidsepoke i internasjonal geopolitikk og Økonomi.
Valgene vi tar her, vil definere i lang tid fremover.
Vi i vår bransje jobber med ukrainere og russere, mange i Norge har tilknytning til selskaper basert der. De utvikler for oss, de bygger prototyper for oss, og de legger til rette for vår fortsatte vekst. Det at det ene landet invaderer det andre, er ikke noe som skjer langt vekke. Det skjer i den norske teknologi-bransjens bakgård.
Det har gått måneder, år med Putin sin sabelrasling, og vi har blitt vandt ham. Vi sier at vi forventer det, et stykke selvbedrag som gir oss litt mindre avsmak i munnen. I dag den 24 februar, leser overskriftene i den amerikanske avisen New York times dette; RUSSIA ATTACS UKRIANE. De er villige til å ofre sin egen økonomi, velstand og internasjonale prestisje. Russland kaster med dette all tvil om at de prøver å være en global aktør som akter å delta i verdenssamfunnet. De setter egeninteresser over alle former for verdi og integritet.
En selvstendig nasjons integritet har blitt krenket, brutt og overtrampet. Et folk har måttet våkne til lyd av raketter som fyker over dem og treffer strategiske mål i deres bakgårder. Syn som for oss hadde tatt oss tilbake til nyttårsaften, fest og hygge, blir nå for dem en påminnelse om at deres selvstendighet er under angrep og at hverdagen aldri vil bli den samme.
«Vi visste dette kom til å skje.» Det er ikke bare ukrainerne som er redde, vi her i Norge er også redde. Den første storskala krigen i Europa siden andre verdenskrig. Den første virkelig imperialistiske krigen dette århundret. Vi må ikke ta oss selv i å marginalisere betydningen av dette. Vi må ikke riste det av oss ved å si – vi visste det hele tiden - det endrer ikke det faktum at en autoritær stat har erklært krig mot et demokrati og at våre verdier er under angrep. Her mener jeg at vår bransje kan ta stilling til dette og selv undersøke hvorvidt en har noen tilknytning til det russiske regimet eller russiske penger.
Hva vil det si å være norsk? Det er en debatt som har pågått i Norge den siste tiden, med nokså underholdene innslag fra noen, og gode poenger fra andre. En ting vi kan enes om, som kanskje ikke er utelukkende norsk, men som er en vestlig verdi er frihet til å velge. Frihet til å stå ansvarlig for sine valg og respekt for at andre gjør det. Da sier det seg selv at vi ikke kan overtrampe noen andre, eller påvirke dem med trusler om fysisk makt for å få viljen vår.
Vi er humanister, som vet at vi mennesker har rettigheter og forventninger. Og de forventingene har Russland brutt, grovt. De viser en totalforakt for humanistiske verdier, for våre verdier – det kan ikke vi som enkeltmennesker eller bransje overse.
La det ikke herske noen tvil. Dette er ikke enda en dag, dette er ikke enda en hendelse, dette er ikke enda ett av Putins påfunn. Dette er trekket hans, dette er bære eller briste. Her i dette veldige øyeblikket spør han hva vi står for. Hva skal du svare?
