Johan Gjesdahl

Managing Partner, Alliance Venture

For en del år siden sa vi til våre investorer og til oss selv at vi skulle investere i tech-selskaper innenfor områder der Norge og Norden var sterke. Da kunne man finne dyktige ansatte og ikke minst krevende kunder lokalt. Tanken var at det er en fordel å ha kunder tett på når man skal gjøre produktutvikling og salgsarbeid. At det er større sjans for å lykkes med en start-up når markedet sitter rundt hjørnet.

Ikke så dumt tenkt, det er mye sant i dette. Som eksempel kan man se på den norske leverandørindustrien til olje og gass, der det er skapt mange teknologiselskaper som har hatt stor nytte av å ha krevende kunder tett på. Det har over tid oppstått en underskog av mindre og mellomstore leverandører i verdensklasse. Ansatte har gått mellom disse og fra store selskaper til små selskaper. Startups har blitt pollinert ved at man kan snakke med de mest krevende kundene i verden i nabobygget. Ved at man kjenner folk.

Det finnes naturligvis mange tech startups som med fordel har blitt startet i Norge. Det er en viss logikk i at Easee, Zaptec og Amina Charging blir startet her når vi har den største elbil-tettheten i verden. Det er ikke overraskende at Signicat oppstår i Norden, som har vært langt fremme med lokale varianter av to-faktor autentiseringsløsninger som Bank ID. At Cognite har fått stor drahjelp av Aker BP og andre krevende kunder i Aker-konsernet, er opplagt. Vi i Alliance har investert i Aquabyte som kom fra San Francisco til Norge nettopp for å komme tett på de største og mest krevende kundene innenfor fiskeoppdrett.

«Den største trusselen til et selskap er gründeren selv»

Det er altså lett å se at det er mye riktig i det tidligere BI-rektor Torger Reve sier om klynger når man ser på disse eksemplene. Eller man kan se til tech-industriens episenter – Silicon Valley – for bekreftelse på at det er en fordel for bedrifter å være i en konsentrasjon av kunnskap som gjør at man kan lære av hverandre. Men hvordan ser egentlig bildet ut for norske tech-suksesser? Hvor sterk er korrelasjonen mellom å ha krevende kunder tett på og unicornverdivurdering? Den er faktisk ikke så enkel å få øye på.

Min ikke-vitenskapelige opptelling viser at dette i de fleste tilfeller ikke er avgjørende. De fleste norske tech-suksesser de siste årene har ikke hatt krevende kunder eller «klynger» tett på. Som tech-investor betyr det at man ikke bør legge for mye vekt på denne type koblinger når man vurderer start-ups. Det er viktigere å vurdere menneskene bak – gründerne – og deres kunnskap om marked og teknologi, samt personlige egenskaper som trengs i den ekstremsporten det er å bygge et globalt ledende selskap.

Hvilken fordel hadde reMarkable av å starte i Norge? Hvilke lokale stor-kunder hjalp Kahoot med å få opp dampen? Var det naturgitt at Autostore burde startes i Vats i Rogaland? Hvilken erfaring hadde Oda som gjorde dem i stand til å bygge kanskje verdens mest effektive «fulfillment»-system for dagligvarer? Hvilke skuldre står Dune Analytics på lokalt? Hvilken klynge kom Prox Dynamics ut ifra?

«Næringsminister Vestre må å slutte å la eksisterende sektorer i politikk og næringsliv få definisjonsmakten for hva vi skal satse på»

Poenget mitt er at det finnes veldig mange norske tech-suksesser som ikke har hatt hjelp av en lokal klynge eller krevende kunder tett på. Hvor det ikke er så lett å se at A-førte-til-B-som-ledet-til-C. Det er beundringsverdig mange startups og gründere som har klart å dra seg opp etter håret og bygget relativt store og raskt voksende selskap basert på egen teft, vilje og kunnskap. Det hjelper så klart med andre innsatsfaktorer som en godt utdannet befolkning, tilgjengelig kapital etc., men det finner man mange andre steder også. Fellesnevneren for mange av suksessene er i stor grad flinke folk som tør å satse.

Alt dette bør man absolutt ha klart for seg som tidlig-fase-investor. Men også myndighetene bør tenke på dette.

Mye skapes her hjemme mer på tross av enn på grunn av rammevilkår og «naturgitte» fordeler. Enkeltmennesker betyr noe, og mennesker er mobile. Det må politikerne ha i bakhodet når de utformer skattesystemet, men også andre ordninger som skal bidra til gründerskap og nyskapning. Myndighetene bør være ydmyke når det gjelder egen evne til å «plukke vinnere» og heller fokusere på å legge forholdene generelt godt til rette.

Norske gründere har vist at de er dyktige og mangfoldige nok til at det vil spire de mest uventede steder. En rekke norske gründere har dratt ut og lykkes med det. Børge Hald i Medallia, teamene bak ForgeRock og Vic.ai. SportRadar ble sveitsisk etter hvert. Dette er flott, men for Norge isolert sett hadde det vært berikende å ha ledelsen i disse selskapene her. Jeg tror nemlig absolutt på at pollinering mellom selskap fungerer. Da Petter Muren startet Prox Dynamics etter å ha jobbet i Tandberg en årrekke, så adresserte han et helt annet marked enn high-end videokonferanse. Men han hadde fordelen av å ha jobbet med hardware i et globalt ledende selskap og kjente andre dyktige utviklere og ingeniører han kunne ansette. Sannsynligvis høstet også Prox fordel av Tandbergs erfaring med å selge til kunder på US-føderalt nivå, som til det amerikanske forsvaret. Uansett så blir det lettere å bygge nye selskaper når man kan ansette folk med erfaring, som har hatt lignende roller i verdensledende selskaper tidligere. Her har Norge fortsatt en vei å gå, spesielt når det gjelder salg, markedsføring og product management.

Litt tabloid kan man si at tech-suksess kan skapes overalt, bare man har flinke folk og kapital. Det er både oppmuntrende og litt skremmende for vårt lokale økosystem. Først og fremst er det inspirerende og imponerende å se hvor mange norske gründere som har bygget noe stort uten særlig lokal drahjelp, med verden som marked fra dag 1.