Fikk svar på søknaden etter åtte måneder. Så måtte de begynne på nytt: – En parodi

I diskusjonen om Innovasjon Norge har livets rett, samler flertallet seg rundt et behov for effektivisering av apparatet. Flere peker på at selve søknadsprosessen stjeler tid og ressurser fra utviklingen av eget selskap. 

Bjørn Ekeberg, daglig leder i Recharge Health, står blant dem. 

– Jeg er neppe den eneste som har denne erfaringen, sier han. 

Lang prosess

Selskapet har siden 2021 jobbet med å utvikle FlexBeam, en enhet som skal lindre smerte med infrarødt lys. De har investorer og ambassadører i profilerte idrettsutøvere som Martin Ødegaard, Casper Ruud og Mats Zuccarello på laget. 

I april 2023 søkte Recharge Health for første gang tilskudd fra Innovasjon Norge, og Ekeberg understreker: Det var ikke som å sende en pitch til investorer. 

– Søknadene er svært omfattende, sier han. 

De fikk ifølge Ekeberg ikke respons på søknaden før i november samme år. 

– Seks måneder uten kommunikasjon, status eller noen form for tilbakemelding, men så plutselig var det på bordet til en saksbehandler, sier han. 

Da hadde prosjektet endret karakter, som jo skjer i en startup, forteller Ekeberg videre. Saksbehandleren var ifølge ham villig til å justere søknaden, og en måned senere ble selskapet innvilget en halv million kroner til et «forprosjekt». 

Manglende svar og endringer underveis

Det tok ifølge Ekeberg ytterligere to, tre måneder å få pengene utbetalt. 

– Totalt et ettårsløp for 500.000 kroner, sier han og legger til:

– Det vi egentlig søkte om, var et tilskudd på fire millioner kroner for å utvikle en innovativ digital løsning for vårt neste produkt. 

Ekeberg fulgte derfor opp «forprosjektet» i april i fjor. Da ble de ifølge ham tildelt en ny saksbehandler - som måtte sette seg inn i saken på nytt. 

– Vi måtte sende inn en ny søknad, nå enda mer omfattende, 60, 70 sider, i tillegg til åtte vedlegg fordelt på en rekke skjemaer, sier Ekeberg. 

– Fordi vi er internasjonalt orientert, var søknaden vår på engelsk. Men saksbehandleren forsto ikke engelsk godt, så vi måtte oversette alt til norsk. 

De ble lovet at det skulle gå raskt, forteller han videre, men så kom beskjeden om at saksbehandleren var syk, og da hun var tilbake, var det sommerferie. 

Lang ventetid og uklare begrunnelser

Det neste møtet ble ifølge Ekeberg satt opp i august, og da fikk selskapet ytterligere spørsmål og krav om mer dokumentasjon. 

– Så skulle hun ut i enda mer ferie, og et nytt møte ble satt opp i september. Da var det fortsatt ingen avgjørelse, men vi ble bedt om mer dokumentasjon.

I oktober kom avslaget, forteller han, men ingen begrunnelse. 

– Vi forsøkte å følge opp via folk vi kjenner i Innovasjon Norge, for i det minste å forstå hva avslaget var basert på, så vi kunne lære. Men vi fikk bare beskjed om at det var en «helhetsvurdering» - og at ikke alle kunne få støtte, sier Ekeberg. 

– Det ville ifølge dem heller ikke være hensiktsmessig å klage, for da risikerte man bare å bli dårligere behandlet neste gang. 

Ekeberg etterspurte også en begrunnelse direkte fra saksbehandleren, forteller han, og fikk til svar at det skulle komme, noe det ifølge ham ikke gjorde. 

– Ett og et halvt år fra første søknad til endelig avslag, sier Ekeberg. 

For å få denne halve millionen, ble det også stilt krav om å skyte inn et tilsvarende beløp privat, forteller han. 

– Vi brukte i tillegg minst 500.000 kroner i interne kostnader bare på denne prosessen; timer til søknadsskriving, møter og oppfølging, sier Ekeberg.  

Han understreker at det er «fair» at ting blir stang inn eller ut, men mener det er frustrerende når selskapet først har en saksbehandler, som ikke gir svar, og de til slutt får en automatisk melding i søknadsportalen med «ikke godkjent» i stedet. 

Frustrasjon over systemet

Ekeberg mener opplevelsen av byråkratiet og inkompetansen, er overveldende og står i veien for reell utvikling av selskaper. 

Han understreker at det ikke handler om én person, men om systemet. 

– Mange som jobber i Innovasjon Norge har nok ikke erfaring med å bygge selskaper. Saksbehandlerne er hyggelige nok, men stiller spørsmål som viser at de ikke forstår gründernes virkelighet, sier Ekeberg og viser til et eksempel: 

Mens Recharge Health ventet på svar på søknaden hos Innovasjon Norge, hentet selskapet ti millioner kroner i privat kapital. Saksbehandleren ville ifølge Ekeberg senere se bevis for at disse pengene fortsatt sto på konto - fem måneder senere. 

– Pengene var selvfølgelig allerede satt i arbeid. Hun forsto ikke hvorfor det var et problem å vise henne pengene på konto, og da skjønte jeg at hun ikke forsto hvordan et selskap utvikles, sier han og legger til:

– Saksbehandlerne virker mer opptatt av ikke å gjøre feil enn å støtte noe som har stort potensial. De leter etter grunner for å si nei, og ikke muligheter for å si ja. 

Ekeberg peker på null risikovilje, og mener systemet må forenkles og kriteriene justeres. 

– Akkurat nå får vi det verste fra begge verdener; tung dokumentasjon og ingen risikovilje eller eierskap. Saksbehandlerne tar jo heller ikke del i reisen. De deler ut pengene, men følger ikke opp, sier han. 

– Det oppleves litt som en parodi

Det er ifølge Ekeberg null innovasjon i Innovasjon Norge.

– Bare navnet ..., sier han. 

– Det oppleves litt som en parodi, for som bruker opplever man ikke at det finnes noe innovativt med denne institusjonen i det hele tatt. For at et oppstartsselskap skal lykkes i dag, må de være ekstremt brukerrettede, så kontrasten mellom blir derfor enorm. 

Han reagerer også på «underskogen» av profesjonelle konsulenter som skriver Innovasjon Norge-søknader på vegne av oppstartsselskaper. 

– Det er et symptom på at noe er galt. De vet hvordan man koder en søknad så den passer inn i byråkratiets rammer. De har lite å gjøre med om prosjektet faktisk er bra, sier Ekeberg og fortsetter:

– For meg blir det schizofrent med to så ulike løp. Når vi pitcher for investorer, er det rett fram på ideen og potensialet, og dialogen utvikler seg deretter. Med Innovasjon Norge må vi pakke inn prosjektet i begreper og språk som treffer beslutningstakerne i apparatet, ikke markedet. 

Ekeberg hevder Innovasjon Norge på den måten ikke kan regnes som en reell partner i prosjektet - og at man ikke kan basere seg på dem. 

– Det er mer som en lottokupong.

Dette sier Innovasjon Norge

Tina Stiegler, divisjonsdirektør i Innovasjon Norge, sier de tar oppdraget med å forvalte skattebetalernes penger på største alvor. 

– Som andre banker må vi av og til ta upopulære avgjørelser, sier hun. 

Stiegler viser til at Innovasjon Norge måler kundetilfredshet, og hevder den er høy, men hun kjenner samtidig til at enkelte kunder ikke fornøyde med dem.

– Enten fordi de får avslag, opplever at vi ikke forstår eller bruker for mye tid. Vi vet at rask respons er viktig for bedriftene, og vi jobber kontinuerlig med å forbedre oss og bli kjappere. Vi oppfordrer kunder som ikke er fornøyd til å ta kontakt for å diskutere hva vi kan gjøre annerledes, sier Stiegler.

Hun understreker at de har rundt 10.000 kunder årlig - og at disse vurderer Innovasjon Norge til 4,5 på en skala fra én til fem, der fem er veldig fornøyd. 

Stiegler er blitt presentert for deler av Ekebergs erfaringer med søknadsprosessen, men svarer under på et generelt grunnlag. 

– Hva er deres interne mål for svartid og oppfølging i søknadsprosesser? 

– Vårt mål er at vi skal besvare alle henvendelser så raskt som mulig. Noen saker er komplekse og krever mye arbeid, andre er langt enklere. Det er viktig for oss å få god nok innsikt i sakene før vi beslutter. Her sparrer vi og diskuterer med kundene for å sikre at vi har så godt grunnlag for å vurdere saken som mulig. 

– I noen saker betyr det at vi ber om mer informasjon. Da kan det gå noe tid fra innsendt søknad til beslutning, og vi forstår at noen kunder kan være misfornøyde med behandlingstiden.

– Hvordan sikres kontinuitet og framdrift når saksbehandlere byttes ut? 

– Vi ivaretar kundehistorikken dersom vi bytter kunderådgiver, fordi kundedialogen i all hovedsak er digital og sporbar i våre systemer. Dermed skal det i utgangspunktet ikke være et problem med kontinuitet og framdrift. 

– Dersom en kunderådgiver slutter, vil overføring av kundeansvar til en annen kollega skje som en del av rutinene. 

– Er det et krav at saksbehandlere behersker engelsk? 

– I våre ansettelser legger vi vekt på at kandidatene har høyere utdanning og behersker norsk og engelsk godt, både skriftlig og muntlig.

– Hvilke krav stilles til saksbehandlernes kompetanse, særlig hva gjelder forståelse for oppstartsbedrifter og evne til å vurdere kommersielt potensial? 

– Våre kunderådgivere dekker svært mange ulike kompetansefelt. Vi stiller krav til god bedriftsøkonomisk og markedsmessig forståelse. Mange av våre kundebehandlere har også lang fartstid fra næringslivet og fra oppstartsbedrifter.

– Noen kunderådgivere er spesialisert inn mot oppstartsbedrifter, andre overfor spesifikke næringer eller teknologier. Søknadene allokeres til den mest egnede rådgiveren, og det er alltid minst to personer involvert i prosessen.

– Er det gjort vurderinger av hvor mye arbeid og dokumentasjon som bør kreves i forhold til størrelsen på tilskuddet? 

– Vi har forskjellige søknadsløsninger med ulikt krav til innhold og dokumentasjon. Eksempelvis er søknadene for noen av våre mindre tilskuddsordninger, som tidligfase oppstart og eksportfremstøt, enklere enn søknader til større utviklingsprosjekter. 

– Beløpet bedriften søker om sier ikke nødvendigvis noe om hvor komplekst prosjektet er. Derfor er beløpet ikke alltid utslagsgivende for kravene til dokumentasjon. Vi ser fortløpende på muligheter til å forenkle og automatisere flere av våre prosesser til det beste for kunden. 

– Hvorfor gis det ikke konkrete begrunnelser ved avslag - og mulighet for å klage? 

– Hovedregelen er at vi gir en begrunnelse. Vi gjør en rekke vurderinger i forbindelse med saksbehandlingen, og vårt mål er å gi tydelige tilbakemeldinger om områder hvor prosjektet vurderes å være svakt.

– Dersom en bedrift får avslag på en søknad hos Innovasjon Norge, vil det være fullt mulig for bedriften å jobbe videre med prosjektet, for så å ta kontakt med oss igjen for en videre dialog og en eventuell ny søknad. Mange bedrifter gjør det, og opplever at det fører til et betydelig bedre prosjekt. 

– Innovasjon Norge har begrensede rammer, og jevnt over en etterspørsel som overstiger hva som er tilgjengelig. Vi må prioritere strengt hvilke prosjekter som kan få finansiering fra oss. 

– Hva legger dere selv i «effektivisering» – og hvilke konkrete tiltak er faktisk gjennomført de siste årene? 

– Vi har de senere årene jobbet kontinuerlig med å forbedre og videreutvikle våre digitale løsninger. De senere årene har vi redusert antall søknadsinnganger fra 42 ulike skjemaer til fem. 

– Vi har ambisjoner om å bli enda bedre, og dette er et pågående arbeid. Noen søknadsinnganger er nå enklere for mindre tilskudd og oppstart, mens andre er mer omfattende. 

– På hvilken måte bruker eller tester dere kunstig intelligens som en del av arbeidet med å effektivisere saksbehandling eller vurderinger?

– Vi bruker kunstig intelligens på flere områder, både for å bistå rådgiver i søknadsvurdering og i øvrig kundebehandling. Her ligger det største potensialet foran oss, men vi har allerede tre løsninger i produksjon. 

Stiegler nevner: En taggeløsing som hjelper rådgiver med å tagge bransje og sektor, og en løsning for å sammenligne med tilsvarende saker. I tillegg bruker de en sammendragsfunksjon for å få et raskt overblikk over søknaden. Her brukes søknadsteksten til å matche mot andre og tidligere saker, noe som hjelper rådgiver i å vurdere graden av innovasjon i prosjektet, forteller hun. 

– I tillegg jobber vi kontinuerlig med å forbedre våre digitale løsninger og gjennomfører i snitt to-tre dybdeintervjuer med kunder hver uke for å samle innsikt og innspill til hvordan våre digitale flater kan bli bedre.

– Ideen om at det er nok kapital der ute, er bare tullete