KOMMERSIALISERING AV FORSKNING
Foreslår fire nye modeller for å spinne ut startups fra forskning
Verken organiseringen eller finansieringen av enhetene som skal sørge for å kommersialisere forskning i Norge, er gode nok, ifølge en fersk rapport. TTOene kan stå overfor en full overhaling.
Universitetet i Stavanger er tilknyttet TTOen Validé.
Foto: UiS
Metodene til de norske, såkalte teknologioverføringskontorene (TTO) har lenge vært omdiskutert.
Som en konsekvens er det iverksatt en utredning av feltet, og denne uken leverte Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (Nifu) sin første rapport til Kunnskapsdepartementet.
Hva er en TTO?
Teknologioverføringskontorer (TTO) er enheter som skal sørge for å kommersialisere forskning og utvikling fra for eksempel universiteter og høyskoler. Kjente eksempler på slike kontorer er Validé (tilhørende Universitetet i Stavanger) og Inven2 (tilhørende Universitetet i Oslo).
Gjennomgangen er avgrenset til å vurdere organisering og innretning av TTOene, og tar derfor ikke for seg eksempelvis kontorenes og universitetenes eierskap til oppstartsselskaper, som har vært problematisert flere ganger.
Likevel legges det frem flere forslag som vil velte helt om på hvordan systemet for å spinne ut oppstartsbedrifter fra norsk forskning fungerer i dag.
Blant de mest sentrale forslagene, er en grunnfinansiering av slike kontorer. Hittil har det vært et mål at TTOene skal finansiere egen aktivitet gjennom inntekter fra tidligere kommersialiseringer.
«Kommersialiseringsprosesser er derimot tidkrevende og preget av høy risiko, noe som medfører at denne modellen virker lite bærekraftig», skrives det i rapporten.
Det skisseres løsninger hvor universitetene står for pengene, at virkemiddelapparatet får et «TTO-mandat», eller direkte statlig styring og finansiering gjennom regionene.
De fire modellene
I rapporten foreslås det fire ulike modeller for fremtidig organisering av TTOene:
- Internmodellen: TTOen eies av og drives på universitetet/høyskolen e.l.. Fordelen med denne er god tilgang på fagkompetanse og at den kan bidra til kulturbygging. Modellen egner seg derimot ikke for for små institusjoner, fordi de ikke vil ha tilstrekkelige mengder ideer for kommersialisering og nok ansatte i TTOen som kan håndtere innmeldte ideer, ifølge rapporten.
- Forsterket ekstern modell: Tar utgangspunkt i dagens situasjon og organisering, men med noen endringer. Fordelen med en slik modell er at alle FoU-institusjoner kan få tilgang til en TTO-funksjon, skrives det i rapporten. Den har i tillegg en viss kritisk masse av ansatte og kompetanse til å selektere og utvikle prosjekter. Her er imidlertid hindringer knyttet til statsstøtteregelverket.
- Hybridmodellen: Innebærer en to-deling av TTO-funksjonen - en intern på FoU-institusjonene og fagspesialiserte, eksterne TTOer fordelt rundt i landet. Modellen tar i utgangspunkt i ulike finansieringsstrømmer, både grunnfinansiering og prosjektfinansiering via virkemiddelapparatet. En utfordring ved denne modellen er at interessekonflikter om rettigheter og prioriteringer kan oppstå.
- Regionmodellen: En tilknytningsform som er tilpasset offentlig virksomhet som ikke driver næringsvirksomhet i et marked. Den bygger på en statlig eierform som ligner på helseforetakene, noe som innebærer at TTOene hverken er eid eller styrt av FoU-institusjonene. Fordelene er at det sikrer tydelig eierskap og en kritisk masse, både av ansatte og ideer, ved hovedkontorene. Man unngår også interessekonflikter siden alle kontorene er statlig eid. Derimot vil TTO-funksjonen være fjernt fra FoU-miljøene. Det vil også være begrenset ansvar og insentiver ved FoU-institusjonen for kulturbygging. Man risikerer en byråkratisk struktur, samt utfordringer med kjøp av profesjonelle tjenester for kommersialisering, ifølge rapporten.
