Hentet 70 millioner kroner fra EU: Mener «grådige» norske investorer ødelegger for gründere

Da EU la over 70 millioner kroner på bordet for selskapet til Kjetil Meisal, Runar Finanger og Vemund Kval Bakken i juni, avbrøt Onio en pågående kapitalinnhenting med norske investorer som etter en ett år lang prosess var i innspurten.

EU-pengene sørger ifølge daglig leder Meisal for modning og industrialisering av teknologien, samt å få den ut i markedet. Deretter vil selskapet skalere aggressivt ved hjelp av internasjonal vekstkapital.

Den potensielle reisen får etter alle solemerker ikke norske investorer bli med på.

I en real utblåsning hevder Meisal nå at sentrale norske VC-miljøer benytter utdaterte og uredelige avtaleverk som i ytterste konsekvens setter en stopper for norske tech-selskapers søken etter internasjonal suksess.

– Det er noe jeg med forsiktighet kaller grådigheten til norske investorer. De skal ha en stor prosentandel av selskapet veldig tidlig, for å skvise deg underveis og sikre at de får avkastning, sier han.

– Men poenget er at det ikke er det som nødvendigvis gjør at de får god avkastning. Å sikre at selskapet lykkes og kommer til markedet, sørger for avkastning. Hvis det feiler fordi de var for grådige, så kunne de like godt kastet pengene ut av vinduet. Det har ingen verdi, legger Meisal til.

Hvorfor turte de ikke?

Gjennom coronakrisen ble selskapet tvunget til å hente brofinansiering fra eksisterende aksjonærer - i påvente av at en større runde kom på plass.

En runde som ifølge Meisal dro ut i tid internasjonalt fordi norske investorer var nølende, og på hjemmebane fordi norske investorer priset teknologiselskapet lavt for å sikre så store eierandeler som mulig.

– Vi manglet litt backing. Det hadde nok hjulpet å få litt «push» fra det norske investormiljøet, om de sa: «vi kjører på». Da hadde de våknet litt mer. Med en gang det er konkurranse om en investering, forstår folk at dette er noe de må putte penger i. Å bidra til et sånt trykk fra norske venturemiljøer, tror jeg er lurt, sier Meisal.

Han presiserer at det finnes «noen hederlige unntak».

Etter at EU-finansieringen ble kjent, har det imidlertid ikke manglet på interesse, ifølge gründeren.

– EU-pengene var signalhornet som fikk alle til å hoppe ned fra gjerdet og tenke at: «oi, dette er virkelig. Nå må vi skjerpe oss».

– Hvorfor turte de ikke før? Hvorfor kan de ikke gjøre sine egne vurderinger, stole på caset og teamet?

Med lua i hånda

Kjerneteknologien til Onio omhandler halvledere, og selskapet har som mål å gå inn i markedet for medisinsk utstyr.

– To av de mest kapitalkrevende tingene du kan drive med, sier Meisal og utdyper:

– Vi ønsker å bygge noe nytt, og sy sammen de to elementene. Det er litt av motivasjonen. Vi vil skape en «semiconductor» som ikke bare skal selges ut av Norge, men faktisk videreforedle det til å bygge noe som har en større verdi - endre helsevesenet, endre folks liv! Du kan påvirke bra her i verden.

Per i dag kontrollerer gründerne over halvparten av aksjene i selskapet, mens MP Pensjon er den største institusjonelle eieren, med 13,46 prosent av aksjene. I tillegg har investorer som Momentum, Anne Worsøes Farmhouse Capital og statlige Investinor eierinteresser i selskapet.

Runden selskapet har jobbet med det seneste året, som fikk en brå stopp da EU ga selskapet tilslag på millionsøknaden, skulle være i området opp mot 50 millioner kroner og sørge for modning og industrialisering av teknologien samt å få den ut i markedet.

– Nå vet jeg det er flere som har forsøkt å lage store fond for å bygge bro over denne dødens dal, området fra 10 til 40 millioner kroner. Det er helt grusomt i Norge. Helt forferdelig. Det er lett å få én til to, kanskje helt opp til 10 millioner, i investeringer i et selskap. Men skal du ha opp mot 40, 50, kanskje 100 millioner kroner før du er i markedet, så er det nesten umulig uten å selge familien, pantsette hus og hjem og alt som er. Og husk på at en gründer også skal leve.

– Når vi kommer til norske investorer og sier at vi skal gjøre dette, og viser at vi har et team med «track record» som kan gjøre det, så er det likevel en slik holdning til det: «nja, du kan få littegrann penger slik at du kommer deg littegrann videre - og vi skal ha veldig mye av selskapet ditt for de pengene. Og så skal du få komme tilbake og spørre om mer når du har kommet deg videre.»

– Men når du jobber med «semiconductors» og «medical devices», da kan man ikke gå et lite skritt videre for litt penger. Det krever faktisk en bra investering. Du skal ha verktøy, du skal ha design, du skal produsere i en fabrikk - alt dette krever ganske mye ressurser. Du får ikke til det for 5 - 10 millioner kroner, som norske investorer skal putte inn for å få 20 - 25 prosent av selskapet. Og så skal du komme og be om mer. Og de vet godt at dette er noe som krever 100, kanskje 200 millioner kroner eller mer før du lykkes i markedet. Det er helt uholdbart.

Katta i sekken

Han er særlig opptatt av hvordan lange aksjonærlister og gründere uten betydelig eierskap påvirker selskapenes konkurransedyktighet i det internasjonale kapitalmarkedet.

– Det som skjer da, er at du går gjennom norske investormiljøer, fra investor til investor, og bygger opp en «cap table». Alle drar ut ganske mye, og du som gründer blir helt sinnssykt vannet ut. Og så, hvis du er heldig og ikke drukner fordi du blir helt ødelagt og demotivert i prosessen, kommer du deg til markedet - og vil ha en internasjonal investor som skal putte masse penger inn i selskapet for å virkelig skalere det. Da ser de på din «cap table» og sier: «oi, du hadde mange investorer. Og du eier nesten ingenting, heller ikke de ansatte. Dette er ikke så kult å investere i, for her er det risiko for at dere bare går. Dere tar ut en bonus når vi har investert, og så går dere. Da sitter vi med katta i sekken.»

– Det har jeg hørt fra mange store, internasjonale investorer nå, at det er en risiko de ser spesielt i Norden. Finland og Norge er verst. Sverige er litt bedre, og de er jo kjent for å ha et bedre VC-miljø. Men her må vi skjerpe oss.

– Hvordan mener du at norske investorer burde gå frem for å prise caser som dere?

–Jeg tror det er lurt å se på fremtidig kapitalbehov og potensiale, samt sette opp et antatt investeringsløp for selskapet, best og worst case, for så å regne seg tilbake til hva en fornuftig verdisetting burde være. Snakk åpent om hvordan man bør tenke strategisk fremover for at selskapet blir en suksess og ha gründerne med på regnestykket så alle er omforente om at tankegangen og prisingen er fornuftig, sier Meisal - og er påpasselig med å påpeke at han er «ingen ekspert».

– Fremtiden er alltid litt luftslott, men om man ikke tillater seg å tenke stort, så faller mye av motivasjonen bort, for det er jo nettopp det som er målet, å bygge stort, legger han til.

– Er det ikke en del selskaper i Norge som også prises alt for høyt, uten noe særlig innhold?

– Ja, det er det helt sikkert, og vi har også fått høre at vi har vært priset for høyt. Men det er ofte begrunnet i en subjektiv oppfatning og ikke en regneøvelse som ligger til grunnen. For eksempel en kreftvaksine, er det realistisk at man har mer enn en idé og kanskje noen enkle lab-forsøk før man henter investeringer til å dra forskningen videre for å utvikle og på sikt kommersialisere denne? Det er jo ikke det! Selskapet er jo som du sier nesten tomt, men det er ideene, teamet og motivasjonen som er verdien helt i starten.

Prisingen av selskapet i EU-dealen er foreløpig ikke kjent.

Kamp med de fleste

Et annet aspekt Meisal mener råder i norsk VC, er utdaterte avtaleverk. Blant annet hevder han at flere norske aktører har ønsket såkalte «super pro-rata»-klausuler, som garanterer en investor muligheten til å kjøpe seg ytterligere opp i et case til en gitt prising. Metoden var utbredt i Silicon Valley i forrige tiår, og anses nå som et rødt flagg.

– Det har vært en del investormiljøer i Norge som har vært veldig frempå med dette. Det ødelegger så vanvittig.

– Ha som formål at du skal drive selskapet godt ut i markedet med investeringen din. Ikke prøv å gjøre stygge forhandlingstaktikker underveis. Vær åpen, vær transparent, vær ærlig - og vær «fair». Det gjelder både for gründere og investorer. Det er en balanse, det er et samarbeid. Da må det være ærlighet i bunn av alt, lyder oppfordringen fra Meisal.

– Du mener det er mer en kamp enn et samarbeid med norske investorer?

– Ja. Det gjelder ikke alle - men det er veldig, veldig mange miljø i Norge som det er en kamp med. Majoriteten er det en kamp med. Det er en holdning som ikke hører hjemme i å bygge store, globale aktører. Ja, for å bygge et app-selskap som kan være drevet fra Norge med litt markedsføring og en stab som ikke krever mer enn fem personer, så er det masse selskaper i Norge som kan investere i det. Men ikke store industrielle aktører. Ikke selskaper som har ambisjoner om å bli stor globalt.

Dette er særlig viktig i tiden vi nå er inne i, mener gründeren, for «selskaper trenger deg mest i krisetider».

– Da skal du ikke - aldri - bruke den situasjonen til å utnytte et selskap. Da bryter du ned all tillit, og du vil ikke bli tatt med videre. Da vil selskapet ikke kjempe for å dra deg med i en stor internasjonal runde, for eksempel.

– Tror du det er tilfelle i denne krisen?

– Absolutt.

– Har det skjedd med dere?

– Ingen kommentar.

Shifter har vært i kontakt med den norske venturekapitalforeningen NVCA. Administrerende direktør Ellen Amalie Vold sier det er synd at «noen gründere har denne oppfatningen», men ønsker ikke å kommentere Onio-gründerens påstander ut over dette.

Verdivurdering av startups: Her er investorenes beste råd