Kommentar av redaktør Per-Ivar Nikolaisen i Shifter

I arbeiderhjemmet vårt var opsjoner likelydende med toppledere som trikset seg til høyere inntekter enn de egentlig fortjente, på bekostning av vanlige folk. Så hvorfor skal jeg forsvare slike ordninger 20 år etterpå?

Moren min jobbet på lokalkontoret til et forsikringsselskap på Bjørkelangen. Faren min pendlet til et lager for bildeler på Lillestrøm. Han dro før jeg sto opp, og var hjemme til middag ved femtida. Vi spiste seibiff med løk, torskerogn og leverkaker med brun saus. Vi hadde noen hundretusener i gjeld på huset, og ferierte på lavbudsjett på ulike utleiehytter og campingplasser i Norge og Norden. Vi var en del av grunnfjellet på norsk venstreside.

Jeg hadde ikke helt klart for meg hva en opsjon var den gangen, men for meg og min familie var det noe kapitalkåte og inkompetente toppledere grafset til seg for å gjøre seg rike på arbeidernes bekostning. Det var akkurat som det skrives i en rapport fra Maktutredningen i 2001:

«…forbundet med fete overskrifter, hemmeligholdelse, milliongevinster og dårlig skjønn blant ledere.»

Et helt lite dominospill av kjente samfunnstopper ramlet overende som følge av «opsjonsskandaler» fra 1990 og utover. Topplederne fortjente visstnok opsjoner oppå en lønn som for vanlige arbeidsfolk allerede var frekt høy. Etter sigende var «dyktige» norske ledere «underbetalt» i forhold til sine utenlandske kolleger, og opsjonen skulle fungere som et «lim» mellom lederen og bedriften. Selv vet jeg ikke hvilken av skandalene som satte mest spor. Kanskje var det Åge Korsvold som måtte forlate jobben som konsernsjef i Storebrand, etter at han fikk opsjoner fra jaktkameraten Stein Erik Hagen i Steen & Strøm. Med seg på veien fikk Korsvold en fallskjerm for millioner. Det var ikke bare oss såkalte «vanlige folk» som reagerte, men det daværende Kredittilsynet mente også at opsjonshandelen var lovstridig.

De mange «skandalene» har gjort at enhver politiker som ønsker «fire nye år», er uhyre forsiktig med å snakke for varmt om opsjoner. Det er en stund siden de største sakene, men det er fortsatt en stor gruppe velgere som husker Korsvold og lignende saker. Båsen for de som jobber for at «de rike skal bli rikere» er ikke noe hyggelig sted å være for en politiker som ønsker gjenvalg, enten han eller hun er fra høyresiden eller venstresiden.

Taperne er norske gründere. De fleste har ikke ressursene som skal til for å gi lønninger som er konkurransedyktige med de etablerte bedriftene. De ønsker derfor å bruke opsjoner som et verktøy for å kompensere dyktige ansatte. De ansatte får retten til å kjøpe aksjer i selskapet til en avtalt pris en gang i fremtiden. De skal altså få sin belønning – ikke i himmelen, men når bedriften en gang begynner å tjene ekte penger, og ikke lever på slunken statsstøtte fra Innovasjon Norge.

Grunnen til at de nye teknologiselskapene vegrer seg for å bruke opsjoner er ganske enkle:

1. Staten skattlegger gevinsten ved innløsning av opsjoner, altså på det tidspunktet en ansatt kjøper aksjer for opsjonene. Gevinsten er forskjellen mellom markedsverdi og det den ansatte betaler.
2. Gevinsten skattlegges som lønn.

Problemet er at det er krevende for de ansatte i nye teknologiselskaper å betale skatt på en opsjonsgevinst samtidig som de skal betale for aksjer. De har ennå ikke realisert aksjegevinsten, så det blir en skattelegging før pengene kommer. Det er heller ikke bare å selge seg ut av unge selskaper som ikke er børsnotert, for å få pengene til å betale skatten. I verste fall kan de ansatte ende med å betale skatt på aksjer i en bedrift som senere går konkurs, uten at de har fått en krone hverken i utbytte eller salgsgevinst.

Det at opsjonsgevinsten skattelegges som lønn, er ikke det verste for oppstartsselskapene og deres ansatte. Det er tross alt en fordel som springer ut av arbeidsforholdet, selv om skattebyrden oppfattes som høy. Det er tidspunktet for skatteleggingen som er problemet.

Skatteadvokat Sverre Hveding i Selmer mener at opsjonsbeskatningen «enkelt og praktisk kan skje ved at skatten beregnes på tidspunktet som opsjonene går over til aksjer, men at innbetalingen utsettes til aksjene selges. For norske startup-arbeidere betyr det at de faktisk kan ha råd til å betale skatten, og for den norske stat betyr det at de får pengene litt senere.

Det vil alltid finnes de som vil forsøke å utnytte hull som oppstår i skattesystemet ved endringer. Men jeg er overbevist om at gevinsten er større enn tapet for den norske stat. Norske startups trenger all den drahjelp de kan få i den knallharde internasjonale konkurransen vi nå ser.  En offensiv gründerpolitikk vil bidra til at vi klarer å bygge nye store teknologibedrifter, og sikre skatteinngangen og velferden i det lange løp.

Det er en rekke politiske saker som hadde vært tjent med at partiene legger til side de ideologiske skillelinjene, og tar på seg de pragmatiske brillene i stedet for å gå i skyttergravene. Politikerne trenger iallfall ikke frykte «arbeiderfamiliene på Bjørkelangens» represalier dersom de gjør det litt lettere for norske gründerbedrifter å bruke opsjoner som virkemiddel til å få dyktige ansatte.  De husker kanskje Åge Korsvolds handlinger, men klarer fint å identifisere seg med å forsøke å betale en høy regning dersom man ikke har penger.

Som Kahoot-sjefen Johan Brand sa det i et intervju om opsjonsskatten i Shifter tidligere i år:

«Det er i god sosialdemokratisk ånd å la ansatte være aktive eiere».

Det er synd at regjeringen ikke har løst dette i forslaget til nytt statsbudsjett. Norske gründere skal ikke trenge å være for evig og alltid i skjærsilden for norske topplederes synder på 1990- og 2000-tallet.

Les også: Anders Mjåset er opprørt over hvor lite politikerne satser på oppstartsselskapene. Nå vil han heve stemmen

Lytt til Shifters podcast om statsbudsjettet.

Følg Shifter på Facebook og Twitter, for flere saker fra oss.