Kommentar av redaktør Per-Ivar Nikolaisen i Shifter
De siste dagene har vi tullet og kost oss over en ufrivillig morsom video fra gründerne i Brainwells, som sier at den nye generasjonen arbeidstagere er opptatt av "purpose".
Nå går det på tredje eller fjerde dagen, og Dagens Næringsliv har til og med rukket å lage sin egen «purpose generator». Snart kan det ikke bli morsommere.
Ja da, i videoen pumper de ut engelske låneord, skriver på hvit tavle med tusj og gestikulerer med armene. Og jeg lo godt da jeg så den første gangen.
Men hvorfor ler vi? Er det bare på grunn av parodien, eller gleder vi oss også over at de som fremfører slike budskap blir satt i de sosiale medienes gapestokk – disse irriterende budskapene om at vi må ha en jobb med mening?
Jeg tror det er noe hysterisk over latteren vår. Vi liker at de feiler og blir latterliggjort de som minner oss på det ubehagelige. Jobben er en stor del av oss. Vi er livredde for å innse at det vi har gjort i årevis ikke kommer til å sette hverken små eller store spor etter seg, innse at arbeidslivet ikke ble akkurat sånn som vi tenkte det skulle bli. Derfor er det så deilig når de tråkker i baret, de pompøse og visjonære folka som fortsatt prøver seg.
Da jeg begynte på journaliststudiene i 1999, var vi en ganske idealistisk gjeng på rundt 40 mennesker. Vi så frem til en jobb med mening. Vi skulle endre samfunnet og hjelpe den lille mann mot makta. Vi lærte oss å skrive nyheter og reportasjer om valgordningen, Kyoto-avtalen, svakheter ved helsevesenet og fordeling i utviklingsland. Vi gravde oss ned i postjournaler og databaser på jakt etter det store skupet.
Medieøkonomien var god, og hvis vi ikke fikk jobb i en papiravis, kunne vi jo alltids starte i en av disse nyetablerte nettavisene. Men da vi var klare for arbeidsmarkedet høsten 2001, smalt det. Internettbobla sprakk, milliardverdier var borte nærmest over natta, og for oss journalister førte det til tidenes jobbtørke. Mens nesten alle i kullet før oss hadde fått faste jobber, var det så å si bare korte vikariater å oppdrive denne høsten.
Vi endte litt her og der. Noen forsvant ganske umiddelbart ut av bransjen, begynte kanskje å studere noe annet, «det var jo ikke dette de skulle bruke de gode karakterene sine på». Vi andre klamret oss fast der det var et ledig hull. Idealismen var glemt, skupene var erstattet med «slik gjør du deg klar til bikinisesongen», «Idol» og «Mette Marit og lille Marius». Vi tok det vi fikk. Selv ble jeg tilkallingsvikar i Aftenposten. Jeg skrev om været og utepilsen, og sto ti timer utenfor leiligheten til Ari og Märtha og ventet på at de skulle ta sin første trilletur med den nyfødte babyen. «Det var ikke slik det skulle bli,» tenkte jeg.
Kanskje er det greit at ting ikke har noen mening når du kjemper for å komme inn i arbeidslivet. Men etter hvert som du kommer deg godt innenfor, kommer tanken snikende – tanken om at du så gjerne skulle gjort en forskjell, sette noen spor etter deg. I Aftenposten fikk jeg etter hvert gjøre saker som ga meg «mening». For meg ga det en følelse av å være med på noe viktig når jeg skrev om utdanning og miljø.
Det finnes egentlig bare en ting som er verre enn å bli minnet på at vi har en meningsløs jobb. Det er at noen forteller at arbeidet vårt kan skade andre. Da kjemper vi i mot med nebb og klør, for å beholde «meningen». Oljeindustrien har gjort oss nordmenn enormt rike. Den har gitt oss verdens beste velferdsstat. Arbeiderne i det norske oljeeventyret har blitt hyllet som store helter, og det helt fortjent. Men når noen stiller spørsmål ved om det egentlig er så smart å fortsette som før, og påpeker at den norske oljeindustrien bidrar til global oppvarming, starter kampen. Industrien pumper ut argumenter for å redde "meningen": «Norge produserer petroleum med mye lavere utslipp enn alle andre.» «Norsk gass skal erstatte kull i Europa som er mye verre for klima.» «Velferdsstaten vil forvitre dersom vi ikke åpner nye olje- og gassfelt».
Ledelsen i en del store selskaper undervurderer hvor viktig det er for de ansatte å ha en «mening» med det de holder på med. Derfor bruker de ikke så mye krefter på det heller, og kanskje skjønner de ikke vitsen selv heller. De retter heller oppmerksomhet mot eventuelle overskudd eller gode produksjonstall, og tror de ansatte vil glede seg like mye over det som lederne selv gjør. De undervurderer dugnadseffekten det kan ha når de ansatte ser hva selskapet betyr for samfunnet, hva stoltheten av å bety en forskjell har å si for arbeidsinnsatsen og lojaliteten. Slik blir ledelsen hjelpeløse når selskapet går med underskudd, når lønningene må holdes lave og nedbemanningen truer.
Flere av gründerne ser det. Mange har visjoner og «purpose» som gjør dem til attraktive arbeidsplasser for de flinkeste. De forteller hvilke problemer de vil løse, og hva det betyr i den store sammenhengen. Tradisjonen går langt tilbake.
«Kjærligheten til vårt land og troen på at vår virksomhet vil bli til dets gavn, løftet oss mang en stund og ga oss arbeidslyst, nytt håp og tro,» sa Hydro-gründer Sam Eyde i et foredrag referert i Teknisk Ukeblad i 1909.
Og da Shifter nylig spurte Gelato-gründer Henrik Müller-Hansen hva han ville gjøre med resten av livet hvis han vant en milliard, svarte han:
«Det samme som jeg gjør i dag – bygge et selskap som gjør at mennesker over hele verden kan dele andres og egen kreativitet effektivt.»
Bestiller du en trykksak gjennom printdelingstjenesten Gelato, får du levert den fra et lokalt trykkeri – ikke sendt i posten fra andre siden av kloden, slik det kan være med andre «nettrykkerier». Gelato understreker hvordan løsningen er bra for miljøet.
Alle gründere trenger ikke «redde verden». Det kan være hverdagsproblemer. Noe som gjør livet litt enklere eller mer spennende for deg og meg.
Poenget er at de ansatte må forstå meningen med det de holder på med, og glede seg over det – enten de er millenials eller 68ere. Og det kan fort være enklere å finne «purpose» i din egen startup enn i den store og seige materien i enkelte etablerte selskaper.
Liker du kommentarer som dette? Følg oss på Facebook og Twitter. Og meld deg selvsagt på nyhetsbrevet vårt.
OBS!!! NYHET!! Vi har lansert podcast! Søk på «Shifter» i podcast-klienten du vanligvis bruker.
I Shifters første podcast forteller Kolonial-gründer Karl Munthe-Kaas om hvordan de startet selskapet, hvilke utfordringer de støtte på og hvorfor han ikke har tro på matkassene.
