Steve Mellbye-Stølen, tidligere gründer i Spiff. Foto: Per-Ivar Nikolaisen

Småbarnsfaren var en av landets heteste gründere, men så valgte han barna

Per-Ivar Nikolaisen

Per-Ivar Nikolaisen

Redaktør og gründer i Shifter

Publisert 6. august 2018

Med en ettåring og en fireåring hjemme, var det «idioti» å starte eget selskap. Men Steve Mellbye-Stølen var sta og var med på å ta bedriften til stadig nye høyder, før han måtte si stopp.

Før sommeren var krisen dyp i Spiff. Den profilerte spareappen var rett og slett tom for penger, og hadde ikke lenger råd til å betale ut lønninger til de ansatte. Selv om lanseringen på forsommeren hadde gått godt, og brukerne strømmet til, hadde det nemlig tatt lenger tid å få inn de industrielle investorene slik Carl-Nicolai Wessmann og Steve Mellbye-Stølen hadde tenkt. Den eneste løsningen var at gründerne og de ansatte måtte gå med redusert eller ingen lønn i en periode.

— Det var ganske stramt. Jeg gikk ned i lønn da jeg gikk ut av DNB. Så familieøkonomien hadde nesten gått i null, men egentlig litt i minus, forteller Steve Mellbye-Stølen.

Han og kona hadde lenge holdt skuta flytende ved å selge unna ting fra boden, og brukt opp alle sparepengene.

— Det hadde gått på krona. Så fire måneder uten lønn skjønte jeg ikke hvordan vi skulle få til. Jeg prøvde å regne på det, vende og vri på det, men det var ikke noe mer å hente.

Beslutningen

Senere på sommeren løste krisen seg for Spiff i 12. time. Det ble klart at selskapet hadde maktet å samle inn 3,4 millioner fra eksisterende og nye investorer i en desperat etterlengtet emisjon. Men Steve Mellbye-Stølen hadde allerede tatt sin beslutning. Han orket ikke gründerlivet lenger.

Steve var «fornøyd» med fasen de hadde vært gjennom, og at de nå hadde lansert produktet. Han så at den neste perioden ville handle om skalering, noe som neppe ville bli særlig roligere, og at det også uansett trengtes nye folk inn i prosjektet. Samme kveld tok han den vanskelige samtalen med gründerkollega Carl-Nicolai «Calle» Wessmann.

— Det viktigste vi kom frem til, var at vi måtte ha en klar avklaring. Det går ikke an å være halvveis gründer, du kan ikke være delvis på. Enten er du «all in» og guffer på døgnet rundt, med de betingelsene som er, ellers må du bare gi deg. Noe annet er vanskelig, spesielt når du har ti ansatte, så må du gå foran, sier den nå avgåtte fintech-gründeren.

Sliten

Shifter møter tobarnsfaren på Festningen Restaurant i Oslo, med panoramautsikt utover fjorden. Utsiktene for noen ny periode som gründer er imidlertid ikke-eksisterende. Steve sier han er «sliten» nå. Han forteller om en ekstremt hektisk tid der barna var små og bedriften nystartet. Om hvordan han satt i telefonen til langt på natt, for så å stå opp igjen i otta og ta ytterligere nye telefoner. Koordinering med Calle og styrelederen, samtaler med investorene. Heftige døgn, hvor alt gikk i ett.

— Dere har jo hatt god «traction» og fått mye oppmerksomhet, og dere kunne jo fått et stort beløp fra investorene. Hvorfor har dere valgt å ha så mange små fundingrunder?

— Det hadde kanskje vært smartere å ha en stor, og at vi da hadde hatt arbeidsroen. Men vi trodde jo at vi hadde kortere vei til lansering, fordi bankene var så positive. Så gikk jo prosessene i «bank-hastighet». Selv om viljen var der, var kanskje ikke evnen der hos bankene, sier han.

Ett møte ble til flere møter, som ble til ytterligere møter med diverse banker, og ukene gikk. I denne situasjonen hentet Spiff bare nok til å holde det gående i tre til seks måneder, i påvente av at avtalene skulle være på plass og verdien på selskapet skulle stige.

— Slik får du et minimum av utvanning av eierandelen. Men når timeplanen ikke holder, jobber tida mot deg.

Tidkrevende

Han viser til at den stadige dialogen med investorene tok tid og fokus fra selskapsbyggingen, men at de følte at det var riktig måte å gjøre det på.

— Vi ville ikke ha de store venturefondene inn ennå. Vi tenkte at det da ville komme veldig mange krav om hvordan og hvor vi skulle utvikle selskapet. Som gründer mister du kontrollen, selv om du kanskje ikke juridisk sett har mistet all kontrollen. Det er det en del av pakka, fondene har sin plan, med et femårsløp der de skal ut til slutt, mener Steve.

Det kan være spørsmål om hvilken retning selskapet skal ta, eller hvor hovedkontoret skal ligge, andre vesentlige ting for en gründer som også har andre hensyn å ta.

— Når du skal gjøre noe annet enn å hente penger fra VC-fondene, blir det vanskeligere. Da må du gå til familiekontorer og engleinvestorer, få dem til å tro på det du skal gjøre. Det er krevende.

Galskapen

Men når alt dette er sagt om penger og press, var det egentlig hverdagene som ble det verste for Steve. Hjemme var det to små barn som raskt ble eldre, mens gründerlivet raste avgårde. Da han startet Spiff var minstemann ett år og eldstemann fire tre år. Nå er de fire og syv seks.

— Den perioden som småbarnsforeldre er jo ganske «insane»?

— Ja, det er helt galskap, ja «idioti» å starte et eget selskap i den tiden. Men så er jeg sta når jeg først har begynt. Da vil jeg fullføre.

Steve valgte bort alt annet – sosialisering med venner, trening, hobbyer, hva det måtte være.

— Det var bare familie, jobb og søvn igjen. Det har vært livet de siste tre årene. Vi hadde fleksibiliteten til å vri det til så det så vidt gikk.

Men til slutt sa det altså stopp.

Tidsklemma

Like før gründerprosjektet startet, hadde han også flyttet med familien fra Eiksmarka til Sande. Det hadde blitt trangt i den lille 3-romsleiligheten i Bærum. Boligen i Vestfold ga mer plass å boltre seg på, men ga også Steve 40 minutters pendling med toget til Oslo.

— Det var jo greit så lenge togene gikk som de skulle, men det gjorde de ofte ikke, sier han.

Hverdagene besto i å stå opp klokken 5.30, før barna ble vekket klokken 6.30 og levert i barnehagen klokken 7. Deretter bar det til hovedstaden for å jobbe, før han dro hjemover igjen klokken 15.30. Samtidig satt han med laptopen på toget til og fra.

— Jeg var hjemme klokken 16.30, spiste middag med familien, lekte med barna, badet dem, og så la jeg dem 18.30. Da var det bare å sette seg på macen og jobbe igjen.

Han forteller at han på denne måten klarte å komme seg gjennom tidsklemma, men at han også mistet mye. Ettermiddagsmøter og sosiale meetups for Spiff ble vanskelig. Og skjedde det noe uforutsett, var systemet veldig skjørt.

— Alt utenfor malen ble vanskelig, konstaterer han.

Skviset mellom barna og selskapet

Steve forteller at han likevel har klart å få et nært forhold til barna i den hektiske perioden, men det har krevd stor innsats og det har røynet på.

— Det er alltid noe som haster, og det er veldig lett å bli dratt ut av det. Når du er hjemme, så ringer det stadig — og så må du bryte opp leken, fordi du bare må ta den og den telefonen. Eller kanskje er det en melding på Slack om «at noe er nede, og vi må fikse det». Eller så må du skrive en mail som alle venter på. Og så går du inn og ut av leken, og du merker det på barna. Kanskje klarer du å legge vekk mobilen i en time, for bare å leke, men så begynner hodet ditt å jobbe og tankene vandre. Det er skummelt.

Han har hele tiden jobbet med å være til stede når han først er hjemme, makte å skru av og koble ut selskapet for en stakket stund. Noe som han ikke er typen til å klare.

— Jeg sliter med å sove når det står på — enten det er «funding», tekniske problemer, samtaler med partnere, eller et eller annet som skjer. Da gnager det, og jeg tenker scenarioer, ordner og styrer, planlegger i hodet mitt. Jeg sliter med å slå av. Det har sikkert kona merket, at jeg ikke alltid er mentalt til stede.

— Har det blitt mye krangling med henne rundt dette med gründertilværelsen?

— Vi krangler veldig lite. All ære til henne. Hun har støttet meg hele tiden, gått ned i stillingsprosent på egen jobb og tatt mye mer hjemme. Men det er ikke like god stemning alltid, når jeg for n’te gang «må til Trondheim for noen bankmøter, til Bergen for noen bankmøter, eller ditten og datten. Ja, jeg vet vi skulle dette i kveld, men nå må jeg bare jobbe litt».

Stresset

Han forteller at han og kona var enige om at han skulle satse som gründer, men at ingen av dem så for seg hvordan det kom til å bli — det å bo på bygda og ha barn i barnehagen, få det til å gå opp med en så intens arbeidsmengde.

— Du vet jo selv hvordan det er å starte opp noe. Man er to personer, og det er ti ting som skal gjøres. Men det er aldri i nærheten av nok tid til å gjøre alt.

— Hvordan er du da, når du blir stresset og ikke engang får den søvnen du skulle hatt?

— Mutt og kort blir jeg da.

Som småbarnsfar er det også en tålmodighetsprøve, når barna krever sitt. Han har hele tiden øvd på å holde seg i skinnet når han har vært sliten, selv om det er lett å bli irritert.

— Det gjelder å tenke at det ikke er barna, men at det er deg det er noe med. Og så må du ta deg i det og si unnskyld hvis du blir for kjeftete. Det er ingen annen vei rundt enn å trene på det, være bevisst. Tenke på hva som skjer inni hodene på barna, hvorfor de gjør det de gjør, og vite hvorfor du gjør det du gjør.

Familien først

Mottoet i Spiff har vært at det skal være en familievennlig bedrift, der det skal være mulig å prioritere barna.

— Da gjelder det også å gjøre alvor ut av det når det faktisk butter, slik som nå når det ikke går lenger.

Det er nye utfordringer på hjemmebane for Steve denne høsten. Den eldste skal starte på skolen, en omstilling i livet for hele familien.

— For henne er hverdagen noe helt nytt, der hun ikke kjenner noen, bortsett fra et par andre. Greit å ikke ha hardpakkede dager da, men være til stede for å plukke opp signaler, se hvordan humøret hennes er, hvordan hun har hatt det, sier Steve.

Den minste skal på sin side være «alene» i barnehagen, etter at han har vært på avdeling med storesøster siden han startet.

— Denne tiden kommer ikke tilbake, hun begynner ikke på skolen igjen. Det er bare denne ene gangen hun gjør det. Vi fant ut at jeg bare måtte gi meg, finne meg noe annet å gjøre. Da var det bare å dra av plasteret.

På jobbsøk

Det var en tirsdag kveld at han ringte Calle.

— Jeg sa til ham at «dette er det trolig det dummeste jeg gjør økonomisk, men privat er jeg sikker på at det er riktig». Så sov jeg på det, og onsdag morgen sa jeg opp på dagen.

Plutselig var det likevel «null lønn, null noe», og jobbsøking.

— Det var også ganske brutalt. Når jeg i teorien kunne ha oppsigelsestid, og i teorien få penger fra selskapet i den tiden, så får jeg ikke noe penger fra NAV. Og siden jeg har sagt opp selv, får jeg 12 uker karantene etter det igjen.

I beste fall får han dagpenger, 60 prosent av lønnen, først rett før jul.

— Som sagt så hadde jeg ikke råd til fire måneder uten lønn engang, slik vi planla i Spiff, så nå er det bare å få seg jobb.

Han forteller at han har hatt to-tre uker «deilig sommerferie», men at det nå er alvor. Og en ting er sikkert i den nye jobben:

— Det må være litt mer familievennlig frem til den yngste begynner på skolen iallfall.

Savner systemet rundt

Steve Mellbye-Stølen har tidligere vært programmerer, jobbet med innovasjon og investeringer i DNB og nå sist gründet og drevet et av landets mest lovende fintech-selskaper. Så hva vil han?

— Jeg kommer ikke til å gründe noe. Jeg vil samtidig prøve å finne noe med det riktige ambisjonsnivået. Jeg er opptatt av å lage noe, få til noe.

— Du har vel ikke problemer med å få deg jobb med en slik bakgrunn. Men i et stort selskap blir du jo en brikke i et stort spill. Hvordan skal du måle resultatene av det du gjør?

— Det er jo vanskelig. Det er ikke en en-til-en-sammenheng mellom det du putter inn og det du får ut. Samtidig har jeg savnet systemet rundt. I store selskaper har du HR-avdelinger, juridiske avdelinger, regnskapsavdelinger, alltid en avdeling for å fikse noe. Når du er gründer, må du fikse alt det der selv. Før du vokser og kan få noen til å gjøre de tingene, tar dette ganske mye tid fra det du egentlig ønsker å gjøre.

Barna som «det store livsprosjektet»

— Dette med å være småbarnsforeldre og gründere, de som sier at de får det til, lurer de seg selv litt? Er det mulig å få til dette fullt ut?

— Du kan aldri gi barna dine nok tid. Hvis du har brukt hele dagen din på barna, gir de uttrykk for at de likevel ikke har fått nok. På samme måte blir du aldri ferdig med gründerjobben din, det er alltid shit-loads å gjøre, knallharde prioriteringer. Jeg tror ikke du har sjans til å få det til. Enten er det noen som plukker opp den «sjekken» — om det er ektefelle, besteforeldre, tanter, onkler, venner eller et eller annet — eller så ser du det bare ikke. Så har jo folk også forskjellig oppfatning av hva de synes barn skal ha av oppfølging, avhengig av egen oppvekst og egne erfaringer.

— Er det noe med deg som føler mer på dette enn andre?

— Det vet jeg ikke, det er vanskelig å si, men jeg tenker jo at barna er mitt store livsprosjekt, det som gjør livet verdt å leve eller ikke. At de blir gode mennesker som fungerer i samfunnet og er glade. Da har jeg gjort noe bra.

Tror på Calle

— Hvis du hadde fortsatt, og Spiff hadde blitt en «enhjørning», og barna dine ikke hadde hatt det godt, da hadde du heller ikke hatt det bra?

— Da blir du sånn kar som det står om i DN, som sier «jeg har ikke vært til stede hjemme, men kona mi har alltid fulgt opp. Og jeg angrer nå litt». Og så er han 55 år og barna bryr seg ikke om hvem han er, og det er kjempetrist. Hvorfor får du egentlig barn da, spør Steve.

— Føler du at du har gått glipp av noe de siste tre årene, som gjør at du sitter med en slags anger på at du har gjort det du har gjort? Kunne du sagt stopp litt tidligere?

— Jeg kan ikke si at jeg angrer. Om jeg kunne sagt stopp litt tidligere, er vanskelig å si. Vi gikk jo inn i det, og sa til familien at jeg iallfall skulle ta to år. Vi hadde også to års lock-up på aksjer. Jeg tror jeg har klart å prioritere barna til nå, jeg har en god følelse. Så langt har jeg bestått.

— Og selv om det har vært tre skikkelig tøffe år, har det vært en enorm læring, masse gøy underveis og veldig givende – og jeg ville ikke vært det foruten.

«Calle og meg, på godt og vondt»

— Men apropos Calle og deg. Man blir jo som en familie i et oppstartsselskap også, litt som brødre, hvordan har det vært?

— Ja, man blir jo jobbkoner. Vi blir jo litt mutt på hverandre nå og da, vi også. Vi kjente hverandre litt fra før, men du blir jo ikke ordentlig kjent med folk før det virkelig brenner. Det er «ups and downs», og gjerne mange ganger på en dag. Da har det vært Calle og meg, på godt og vondt.

De to er ifølge Steve ganske like faglig og strategisk, og også interesser. Men der stopper det.

— Som personer er vi så forskjellig som det går an å bli. Han er ekstremt ekstrovert, får energi av å være med folk, og veldig glad i å sette i gang ting. Opp med masse baller og kjøre på, elsker å diskutere og teste ideer. Jeg er litt mer introvert enn ham, blir litt sliten av en lang dag med møter og vil da trekke meg litt tilbake, gjerne lese bok for meg selv. Jeg er konfliktsky, liker ikke diskusjoner og krangling, vil heller bli enig om ting, og så gjennomføre og bli ferdig med det. Blir det for mange baller opp i lufta, som jeg ser at jeg ikke klarer å lande, blir jeg stressa.

— Og da blir dere irriterte?

— Det er jo dualiteten som har vært bra, det at vi er forskjellige. Founders skal jo ha litt friksjon, det blir ikke bra hvis det er to bestekompiser som er enig om absolutt alt, da kunne det like godt bare vært en person. Du får ikke diskusjonene, du får ikke de gode avgjørelsene. Så det har vært kjempebra at vi har hatt den friksjonen. Noen ganger har det kanskje blitt litt mye, men vi har alltid tålt det. Jeg er kjempeglad i ham, og han er kjempeglad i meg, vi er gode venner, og alt er «good times» nå.

Tror fortsatt på Spiff

— Så nå må Calle finne «en ny Steve», for å ha balanse i selskapet?

— Han har til dels allerede det. Michael som produktsjef fyller en del av den rollen. Han kjører teamet nå, kjører produktet, har fått ekstremt mye ansvar. Og er en ualminnelig ryddig mann, har lister på lister, og knallhard styring på prioriteringene. Vi får også inn nytt styremedlem i Johan Brand, som har skalert selskap før. Så får Calle se hva han trenger utover det. Han styrer Spiff nå.

Steve er forøvrig dypt imponert over resten av teamet Spiff nå har klart å bygge.

— Herregud hvor bra team vi har. Jeg er nesten overrasket over hvor flinke folk vi har klart å finne, og fått til å komme og jobbe på «Låven» og ta sjansen.

Selv om han nå slutter i selskapet, har han fortsatt trua, og beholder aksjene i Spiff.

— Det hadde selvfølgelig vært digg med litt penger, betale ned litt lån og få et pusterom. Men jeg tror ikke jeg putter de pengene i noe smartere enn i Calle og Spiff. Han har et ekstra gir, han bare køler på. Er det noen som får det til, er det han.