Innlegg av kommunikasjonssjef Thor Richard Isaksen i Zedge, børsnotert på Nasdaq
Jeg befinner meg på WebSummit i Lisboa sammen med 55000 andre mennesker fra hele verden. Natt til onsdag vant Donald Trump valget. Dagen etter råder en vond stillhet.
«Du vet. Noen øl for mye, noen timer søvn for lite og et stort angstanfall rikere. Men ikke siter meg på det med med ølen.»
Slik svarte amerikaneren fremfor meg i frokostkøen når jeg spurte han hvordan han hadde det. Mannen i femtiårsalderen hadde investorskilt rundt halsen. Han fortalte at han ikke hadde trodd dette kunne skje. Det hadde ikke jeg trodde ikke heller.
WebSummit regnes for å være verdens viktigste techkonferanse. Et Davås for nerder. Og jeg er her sammen med over 50.000 andre techfolk. På en dag hvor ingen har lyst å snakke tech.
Det er underlig stille i den enorme salen som huser rundt 15 000 tilskuere. Det støyende publikumet fra gårsdagen er borte. Selv om det er minst like mye folk her. I går var det vanskelig å høre noe som helst. I dag hører jeg det svake suset fra ventilasjonsanlegget.
For folk her er tydelig engstelige. Jeg ser kolleger klemme og holde rundt hverandre. Jeg ser en dame gråtende med en telefon. Folk ser i bakken og trykker nervøst på mobiltelefonene sine i påvente av at dagens program skal starte.
The show must go on. Tech er glemt. Nå handler det om politikk.
På scenen holder The Guardian-journalist Owen Jones et brennende innlegg om viktigheten bak “the politics of hope”, og omtaler USAs neste president med det som bare kan beskrives som svært krenkende ordlag. Og så brytes den monotone stillheten, og applausen sprer seg til den tar over hele salen.
Plutselig ser jeg festivalsjef Paddy Cosgrave stå noen meter bortenfor meg. Den karismatiske gründeren bak WebSummit har gjort for konferansesjefer det Magnus Carlsen har gjort for sjakken. Han er en nesten mytisk skikkelse og har skalert den enorme konferansen som en IT-bedrift. Minst en dobling hvert år. Fra 400 mennesker i 2009, til 55.000 mennesker i 2016. Og som sirkuset han grunnla, er også han elsket og hatet.
Mye av hatet kommer fra hans hjemby Dublin, hvor konferansen ble avholdt helt til i fjor. Etter bråk med myndighetene om dårlig wifi-infrastruktur – lite eller ingen hjelp med transport av de 40.000 deltakerne – rant begeret over. I nasjonal presse. Og gjorde mange mektige irer sinte.
Og ja, for ikke å glemme de famøse hysj-pengene irske myndigheter stakk i lomma på arrangørene for ikke å snakke høyt om alle manglene.
Paddy Cosgrave tok med seg sirkuset ut av byen, over fjorden og gikk i land i Lisboa. Kontroversielt og arrogant, men med overbevisning. Jeg husker best misnøyen blant taxisjåførene i Dublin, som kalte han for stormannsgal og illojal. De mange Uber-sjåførene i Lisboa er selvsagt storfornøyd.
Irish Times har tatt turen over fjorden og innrømmer at flyttingen trolig var det beste for WebSummit. Men sårene gjør fortsatt vondt: “sort of like bumping into an ex and realising they’re getting on perfectly fine without you. In fact, they’re not just doing fine, they’re doing much better since the break-up.”
Paddy går med rak rygg og høyt nesegrev. For wifi er fikset. Transport i boks. Hotellkapasiteten tilstrekkelig. Men han har nettopp fått en ny utfordring. Han har invitert 55.000 mennesker fra hele verden på en dag som nettopp ble beskrevet av nevnte Owen Jones som den mest dramatiske hendelsen etter andre verdenskrig.
Nå er det kollektiv gruppeterapi fra scenekanten. Paddy oppfordrer alle til å hilse og smile på naboen. Være blide og hyggelige. Han kommer ned fra scenen og tar meg i hånden. Jeg hilser høflig, forsøker å virke positiv og oppstemt.
Men det sitter langt inne for både meg og publikum. Dollaren faller mot euro og yen. Prisen på gull går opp. Det er aldri et godt tegn. De håpefulle gründerne i salen er redde for kapitaltilgangen. Alle investorene er redde for at investeringene deres blir verdiløse.
Og med høy dramaturgisk presisjon inntar et ekspertpanel med investorer scenen. Publikum låser blikket på scenen og de store skjermene. Nå får vi svaret.
«Jeg tror at usikkerhet i leverandørkjedene og endringer i Kina-politikken kan ramme hardware-startups. Selv om det kan komme tøffe tider, er det ikke nødvendigvis et dårlig tidspunkt å være entreprenør på,» forteller Tont Conrad fra True Ventures.
Han investerte selv i Fitbit noen dager etter markedskollapsen i 2008 og vet hva han snakker om.
Mood Rowghani fra Kleiner Perkins er heller ikke bekymret, verken for økonomi eller politikk.
«Vi i Silicon Valley er derimot avhengige av at de beste menneskene fra hele verden flytter til oss. Hvis de beste utviklerne begynner å velge annerledes på grunn av valgresultatetet står vi overfor en krise,» spår han.
Børsmann Bob Greifeld, eldstemann i panelet, sier at tech egentlig er uvesentlig i den sammenheng, og at han setter sin lit til maktfordelingsprinsippet.
Amen.
Seansen virker å hjelpe. Summingen i salen begynner å komme tilbake. Og jeg begynner selv å tenke på hvorfor jeg er her.
Som et ledende techselskap på vårt felt trenger Zedge å være i konstant interaksjon med våre omgivelser. Vi ser hele tiden på nye forretningsområder innen mobilt og sosialt innhold, slik at vi kan tilby våre 90 millioner aktive brukere nye tjenester. Og helst før andre gjør det.
Seansen er over, og som de fleste andre ansatte i selskap som er børsnoterte i USA, begynner jeg å tenke på som skjer når markedet åpner i dag. Tanken har en vond ettersmak, og uroligheten biter tak i meg.
Men før jeg rekker å tenke tanken fullt ut kommer scenefolkene rullende inn med et stort podium på scenen, med bokstavene NASDAQ skrevet på fronten.
Det går opp for meg at i dag, av alle dager, skal Nasdaq åpnes fra – selvsagt – Lisboa. Og bjellekua er ingen andre enn Paddy Cosgrave. Og det hele sendes live på veggen av Nasdaq-bygget på Wallstreet.
Og her sitter jeg. Seks meter unna. Et Steve Buscemi-sitat fra filmen Armageddon bobler opp fra underbevistheten, “guess what guys, it’s time to embrace the horror! Look, we've got front row tickets to the end of the earth”.
Forsamling reiser seg og klapper frenetisk. Det ropes og hoies. En hel bransje på kanten av et stup gjør seg klar til å hoppe med applaus i bakgrunnen.
Det hele er veldig, veldig absurd.
Men til slutt så klapper jeg også, uten helt å vite hvorfor. Nedtellingen starter. Hvor hard landingen blir, vil de nærmeste dagene vise.
Etterord. Som de fleste nå vet - og i etterpåklokskapens lys - var nok bekymringen for verdensøkonomiens undergang noe overdrevet. Børsene stupte, men utviklingen snudde og situasjonen stabiliserte seg relativt raskt utover dagen. Men der og da var angsten høyst reell og trykket av mange femten tusen menneskers bekymringer samlet inn i en idrettshall i Lisboa er noe jeg aldri kommer til å glemme.
Du har nettopp lest en sak på nettavisen Shifter
Shifter er Norges nettavis for startups og innovasjon. Følg oss på Facebook og Twitter. Og meld deg på nyhetsbrevet vårt.
Last også ned Shifters seneste podcast med seriegründer Kim Haagensen i WeClean.Om alle feilene han har gjort – både som gründer og ektemann. Dessuten om tech, livet som hardtarbeidende småbarnsfar, ledelse, pitsjing, verdier, framtida og hvorfor han valgte å kappe av seg en finger.
