Murshid M. Ali

Doktor i økonomi, gründer og investor

Å være gründer er ofte litt som å være en astronaut i ingenmannsland, eller Dante i Inferno. Det er en pinsel som aldri tar slutt, med kortvarige stikk av glede. Det er uhyre vanskelig å forklare til «normale» mennesker hva man egentlig gjør - og forklarer man det, så forstår de det neppe. De nikker bare og sier ja, og ser ut som spørsmålstegn.

Rent økonomisk, så er det å skifte fra en trygg og fast jobb, til å bli gründer, som å forlate et mektig cruiseskip, for så å holde fast i en planke og håpe på overlevelse. Slik er det, og slik har det vært. Derfor er det ikke for alle.

Innovasjonsteoriens far, Joseph Schumpeter, skrev engang om at gründeren kjennetegnes ved at man setter sitt rykte på spill for å skape ny innovasjon, men at den økonomiske risikoen blir tatt av banker eller investorer. Ikke av gründeren selv. Men vi gründere vet jo at det ikke nødvendigvis er sant. Mange satser alle kortene, og så blir det ofte kvitt eller dobbelt. Vi hører ofte om suksesshistoriene, men sjeldent om da det gikk dårlig. Her har Shifter vært flinke på å løfte frem historiene, uavhengig av utfall.

MIT-professor Bill Aulet deler gründeren opp i to hovedkategorier. Forenklet er den ene «small business»-gründeren, som bygger såkalte selskaper som er født nasjonale. Hvor arbeidskraft er den grunnleggende årsaken til ekspansjon. Dette er frisørsalonger, bakerier, konsulentselskaper, og tilsvarende bedrifter som fakturerer timer. Den andre typen selskaper er innovasjonsdrevne, som er født globale. Produktet kan selges overalt, og teknologien er skalerbar. Innovasjon Norge og Forskningsrådet er skapt for å støtte nettopp denne type bedrifter og gründere. Men det er ekstremt kapitalintensivt, krevende, og tar ofte mange år å bygge opp.

Innovasjon Norge er en sentral del av de fleste gründernes liv og virke i Norge. Jeg har vært åpen om hvor viktig virkemiddelapparatet var for selskapene jeg har startet, kanskje spesielt Huddlestock. Så viktig var det for meg, at jeg skrev en doktorgrad ved Universitetet i Stavanger, om hvordan støtteordningene fra Innovasjon Norge og Forskningsrådet har påvirket startups i Norge, fra 2013 – 2020. Den er på 349 sider, og jeg anbefaler at du laster den ned og leser den som sommerlektyre. Den er mer spennende enn du tror. Kort oppsummert har det skjedd en positiv utvikling, hvor ordningene har blitt betydelig forbedret.

Spesielt under Anita Krohn Traaseths legendariske ledelse av Innovasjon Norge. Behandlingstiden ble betydelig kortet ned, det første stadiet av støtten er 100 prosent, og de andre har en bedre utbetalings- og krav til matching enn de har hatt tidligere. Men fortsatt er det slik som Per-Ivar Nikolaisen skriver i artikkelen «Rike gründere leker best med statsstøtten». Jeg opplevde det selv, som en arbeiderklassegutt oppvokst i rekkehus, omringet av satanister på Haugtussa i Stavanger.

I 2013 krevde Innovasjon Norge 50 prosent egenkapital, med en 50 prosent støttegrad. Utbetalingene skjedde på en måte da, at man faktisk måtte ut med 70 prosent før støtten ble full utbetalt. Dette var utfordrende for både meg og min medgründer da vi startet vårt første selskap. Løsningen ble at vi dro til DNB, og fikk en kassekreditt basert på personlige garantier. Hadde selskapet gått konkurs, så hadde vi hatt lån til banken på flere hundre tusen. Det gikk heldigvis bra.

Med neste selskap ble risikoen mye mindre. Da hadde vi nok investorkapital tilgjengelig for å matche utbetalingene fra Innovasjon Norge. Så, deretter, ble det bare enda enklere da vi bare selvfinansierte hva vi trengte. Jo større nettverk, og mer kapital du har selv (enten det er selvskapt eller arvede midler) jo enklere er det.

Dette betyr jo i prinsippet at gründere som kommer fra velbemidlede familier, eller høyere samfunnslag, eller seriegründere, får enklere tilslag på midler fra staten – som er øremerket innovasjon.

Verden er urettferdig, bare les din Max Weber, tenker du kanskje. Men heldigvis er det slik at talent og intelligens er vilkårlig distribuert i alle familier, over hele verden, uavhengig av samfunnslag. Derfor må vi legge til rette for at alle vordende gründere får en lik sjanse fra staten til å skape ny industri. Maria Mazzucato, en av verdens fremste økonomer, mener at staten har en klar oppgave i å støtte utvalgte industrier og sektorer med kapitaltilførsel, regulativer og subsidier.

Men støtten må være tilgjengelig for alle, ikke bare dem som har anledning til å hente ut kapitalen. Når alle får lik tilgang til kapital, gitt de har gode idéer og konsepter, så skjer fantastiske ting. Da øker du sannsynligheten for å skape nye industrieventyr i dette landet.

Å være gründer, betyr foregangsarbeid, å gjøre noe som noen aldri har gjort før. Å si opp sin faste jobb, og begi seg ut på en reise som er usikker og uviss, og som de fleste vil tvile seg gjennom. Nærmest samtlige av gründerne jeg kjenner, har alltid blitt frarådet å starte for seg selv. Eller til og med blitt latterliggjort. Det er litt enklere å forlate cruiseskipet, hvis Innovasjon Norge kan gi deg en livbøye å hekte deg fast på, fremfor bare en planke. Da kan det hende at du overlever, og tar sjansen. Det er bra for AS Norge.