innlegg
Diskusjonen om nettverk overser et sentralt punkt
Skal vi sikre at innovasjon ikke forblir for de få, må vi gjøre tilgang til nettverk og kapital like selvsagt som Deichman og fotballbanen, skriver forfatterne av dette innlegget.
Diskusjonen om hva som avgjør gründersuksess i Norge har nylig blitt løftet frem, blant annet gjennom to viktige kronikker av Johanne Tindstad og Kimberly Larsen. Mens Tindstad understreker at nettverk ofte avgjør hvem som får investeringer, vektlegger Larsen betydningen av personlig initiativ og forretningskompetanse. Begge perspektivene peker på viktige faktorer, men de overser et sentralt punkt: Nettverk og muligheter er ujevnt fordelt.
Det påvirker hvem som får sjansen til å vise sin kompetanse.
Det er ikke alle som har muligheten til å stikke hodet frem, som Larsen foreslår. Realiteten er mer kompleks.
Groruddalen i Oslo illustrerer dette tydelig. Her bor 150 000 mennesker, like mange som i Stavanger - som er hjemsted til flere av Norges mest vellykkede gründere. Til tross for sitt enorme potensial og tydelige eksempler på innovasjon som test av selvkjørende biler, datasentre på Bjerke og Construction City på Hovinbyen, har dalen lenge stått i skyggen av bykjernens etablerte innovasjonsmiljøer.
Samtidig understreker NOU (2020:16) at næringsutviklingsmidler sjelden når områder som Groruddalen. Det er et stort problem, da det begrenser den innovasjonen vi faktisk utvikler. Stavanger Smartby-rapporten (2022) peker på at innovasjon ofte drives av personer som utvikler løsninger basert på egne erfaringer. At Groruddalen har potensial har den vist gjennom musikk, litteratur og så videre, men den har faktisk ikke klart å penetrere nettverkene i finkulturen.
Det er lettere å skrive en helvetes god bok uten nettverk, enn å starte et galleri eller et tech-selskap. Er norsk innovasjonskultur like konservativ som kunstbransjen? Kanskje den er akkurat det.
Draghi-rapporten viser at Europa ligger etter USA og Kina i innovasjonskraft. I Norden ser vi en lignende trend, med Norge stadig dårligere representert blant toppinnovative selskaper. Oslo kommune satser sterkt på etablerte innovasjonsdistrikter, men det finnes få systematiske tilbud for gründere i tidlig fase, spesielt utenfor sentrum. Erfaringer fra lokale initiativer som Flerkulturelt etablerersenter, Vollebekk Fabrikken, Startupsenteret på Stovner og Romsås Unlimited viser tre nøkkelfaktorer for suksess: stabil offentlig-privat finansiering, sterke koblinger til profesjonelle startup-miljøer, og solid lokal forankring.
Alna GründerHub tester nå en modell der offentligstøtte bygger broer mellom lokalsamfunnet, næringsliv og etablerte innovasjonsmiljøer som 657 Oslo, der mangfold og inkludering ikke er tilfeldig, men et resultat av strategisk innsats.
Poenget strekker seg lengre enn Groruddalen alene. Dette handler om Norge. Om Bergen og Bodø. Vi skryter av å være et innovativt land, men realiteten er at altfor mange gode ideer aldri ser dagens lys fordi oppfinnsomme hoder mangler tilgang på riktig nettverk, kunnskap eller kapital.
Hvor mange fremtidige tech-gründere eller sosiale entreprenører sitter akkurat nå i en blokk på Furuset eller Stovner uten å vite hvordan de skal komme i gang?
Har vi råd til å gå glipp av deres bidrag? Selvfølgelig ikke. Skal vi oppnå mer som nasjon, må vi bre ut innovasjon og gjøre den like tilgjengelig som Deichman og fotballbanen.
Når vi nå diskuterer innovasjon for de få, så må vi tørre å snakke om hva vi må gjøre for å faktisk sørge for at innovasjon blir for alle.
