– Etter et år med mange utfordringer, har desember vært en velsignelse, sier gründer Thea Sommerseth Myhren.

Det har gått fire uker siden ranere sprøytet sovegass inn i leiligheten hennes i Kampala i Uganda. Hun våknet opp til at alt av verdier var borte, ikke minst datamaskinen, gründerens viktigste arbeidsverktøy. Innbruddet var det siste av flere krevende hendelser i løpet av året, etter at Thea Sommerseth Myhren flyttet til Uganda, for å ta impact-startupen Diwala ut i markedet.

Krise i krise

Shifter møter henne på video fra den ugandiske hovedstaden. Under pulten hviler en nyanskaffet doberman. Hun sørger for sikkerheten i en by preget av arbeidsledighet og mer desperasjon som følge av korona-nedstengingen.

Mange selskaper har blitt stengt ned. Her finnes ingen NAV-ordninger til permitterte eller krisepakker til bedrifter som har mistet inntektsgrunnlaget. Enhver må klare seg som de best kan, noen flytter tilbake til familie og slekt i landsbyene de kom fra, andre forsøker på ulike kreative måter å få livet til å gå rundt. Det som var et voksende startup-miljø ligger nede for telling.

– Det er trist å se tilbakegangen, sier Thea Sommerseth Myhren.

Skulle hente kapital og kunder

Oppi alt det triste har det vært noen glade dager for Diwala de siste ukene. For kort tid siden landet selskapet sin første betalende kunde til den blockchain-verifiserte kompetansebasen, der arbeidstagere kan vise frem hva de kan og arbeidsgivere kan være sikrere på at ingen jukser med CV-en.

For å forstå hvor godt dette virkelig føles for Diwala-teamet, er det nødvendig å gå tilbake til i vinter. Den gangen var det mye som så lovende ut.

Hovedmålet var å etablere seg ved universiteter og skoler. Det var viktig å bevise at bedrifter på jakt etter talent ville betale for å få tilgang til databasen og all kompetansen som lå der. Selskapet hadde gjennomført en design-sprint som viste at over 20 samarbeidspartnere ønsket nettopp det. Nå var den norske startupen klar til å pushe plattformen ut til læringssteder og kursholdere.

Planen var dessuten å hente en stor investeringsrunde for å akselerere veksten. Sommerseth Myhren hadde begynt tidlig med forberedelsene. Hun visste så altfor godt at det er vanskelig å hente penger til en oppstartsbedrift der idealismen betyr like mye som inntjeningen. Dessuten kjente ikke investorene markedet, og Diwala måtte jobbe mye med å gi innsikt i hvordan ting fungerte annerledes enn i Europa. Likevel var hun optimist.

I mars kom situasjonen som selv den mest forberedte gründer ikke kunne være forberedt på.

Som så mange andre steder i verden var det full stopp også i Uganda. Samfunnet ble stengt ned lenge før landet hadde fått noe koronasmitte. Det som hadde sett så lovende ut, ble plutselig veldig usikkert.

Passende marked

Det var ikke åpenbart at det skulle bli Uganda for Diwala i utgangspunktet. Selskapet hadde fått mye oppmerksomhet her hjemme, deltatt i Katapult-akseleratoren, og hentet kapital fra flere kjente engleinvestorer, samt de amerikanske venture-selskapene SOSV og Emurgo. Gründerne hadde undersøkt markeder i flere land, uten at det var helt match, men for snart tre år siden hadde valget falt på det øst-afrikanske landet.

Det virket perfekt. Uganda har en av verdens yngste befolkninger, med en gjennomsnittsalder på 16 år. Mange har flyktet fra uroligheter i nabolandene, og behovet for å bevise hva man faktisk kan, vil være høyt i årene som kommer. Markedet tørstet etter en tjeneste som den fra Diwala, tenkte gründerne.

Det er jo ikke nødvendigvis slik at det jukses mer med CVen i et afrikansk land som Uganda, men når det er mange om jobbene og sterk konkurranse, blir konsekvensene større.

- Det er nok en menneskelig svakhet, det å pynte på CVen og si at man har gjort mer enn man har gjort. Det at du en gang tok et kort kurs på Harvard, trenger ikke å ha høyere verdi enn noe du har lært selv. Derfor er det viktig at du har et verktøy som representerer hvem du er, sier Thea Sommerseth Myhren, som etter å ha pendlet og oppholdt seg i Uganda i perioder, bestemte seg for å flytte dit i januar.

Ble igjen

Da presidenten ga ordre om å stenge grensen i mars, satte den norske ambassaden opp fly for å evakuere nordmenn hjem til Norge. Men Thea Sommerseth Myhren og hennes medgründer Marina Sellstad var blant de som ikke fikk plass. I ettertid tenker gründeren at det var greit.

- Jeg er ikke den typen som hopper på et fly og stikker av. Det er jo i situasjoner som dette du bør bli igjen og bygge tillit. Det har vært sterkt å se hvordan et samfunn som dette blir påvirket av pandemien.

Universiteter, skoler, offentlige tjenester og kollektivtrafikken stengte ned. Alle måtte være hjemme til klokken fem. Barn og ungdom har ikke fått undervisning siden i mars.

- Mange ugandere har jo vært vant til å bli kastet litt frem og tilbake. De vil bare begynne å jobbe igjen, de må kjempe videre, de kan ikke sette seg ned og synes synd på seg selv.

Investorrunde utsatt

Diwalas storrunde ble etter diskusjon med teamet og Diwalas investorer flyttet frem i tid. Budsjettet ble kraftig barbert. De ansatte ble delvis permittert, og jobbet bare 20 prosent. Selv kuttet hun lønnen til et minimum.

- Jeg skrudde ned lønnen min til 5000 kroner i måneden. Det har vært mye havregrøt, grønnsaker og bønner. Heldigvis er mat billig for meg her, hvis jeg handler på markedet.

Rolf Assev fikk hjerneslag: Etter fire måneder på sykehus var verden endret, men han er mer optimistisk enn noen gang

Hun innrømmer at det var veldig tungt å permittere. Hun kjente på en ensomhet i jobben, og sov dårlig.

- Det er absolutt det siste du vil gjøre. Fra å være et team fullt av energi, klare for å skape vekst, måtte vi endre på mange av planene våre. Jeg selv måtte bare pushe videre.

Som tidligere toppidrettsutøver hadde hun sin egen metode for å komme gjennom tøffe tak. En fast rutine med å stå opp tidlig, spise havregrøten og trene klokken 7 var avgjørende.

Gråt av glede

I slutten av juli skulle det endelig vise seg at lykken snudde. Diwala klarte å lande en mindre finansieringsrunde, der investorer og Innovasjon Norge bidro med til sammen 3,24 millioner kroner. Eline Ingstad og Erik Kristian King kom inn på eiersiden. De nye pengene ville holde selskapet på bena frem til en større kapitalinnhenting neste år.

- Jeg satt meg ned på gulvet og gråt av glede. Der og da visste jeg at jeg kunne kjøre på og ta folk tilbake fra permisjonen, slik jeg hadde lovet at vi skulle få til.

Hun forteller om et sterkt press, men at hun kom seg gjennom perioden med hjelp av flere støttespillere – og roser eksisterende investorer som Kristian Enger, Anne Worsøe, Bjarne Melbye og Dlab teamet i New York for å ha vært der for henne da det var som tyngst.

- De backet meg, hadde troen på at jeg skulle få det til. Dlab har fulgt oss opp med ukentlige calls siden mars.

Ikke hjem til jul

Selv om flyplassen og grensene åpnet igjen i slutten av august, har det fortsatt vært uaktuelt å dra hjem, ja selv nå til jul.

- Business er relasjoner og tillit. Jeg vet hvor viktig det er, særlig i et land der jeg kommer som hvit og privilegert europeer. Gjennom å bli her viser jeg at jeg ikke bare er her når alt er gøy, men også for å gjøre en jobb sammen med dem når det er tungt.

Selv om mamma, pappa og storesøster hjemme i Norge gjerne skulle vært sammen med henne på julaften, velger hun å bli i Kampala. Det er akkurat nå de ansatte og samarbeidspartnerne trenger henne, mener hun.

- Dette er en tid for tålmodighet. Samhold handler ikke alltid om å se hverandre, men å vite at vi har hverandre. Vi kan skape jul i mai, ja kanskje ta 17. mai og jul i en god pakke.

Samtidig har flere i teamet hatt det tungt. En har mistet moren, en annen har mistet en onkel som var som en far. Perioden med permitteringer og de tøffe personlige hendelsene har bragt teamet tett sammen.

- Disse øyeblikkene har skapt sterke relasjoner, og vi har en teamkultur der vi er der for hverandre. Det har gjort at vi står sterkere sammen. Det har også vært utrolig sterkt å oppleve hvor støttende og forståelsesfulle ugandere har vært etter ranet. Folk har stilt opp fra alle kanter for å sørge for at jeg nå føler meg komfortabel og trygg i nytt hjem.

Savnet etter familien

Selve tjenesten til Diwala har blitt enda mer relevant som følge av situasjonen. Og når samfunnet før eller siden skal restartes, vil slike talentpooler av verifisert kompetanse ha gode dager når bedriftene sannsynligvis skal rekruttere i høyt tempo, tror gründerne.

- Når vi nå har landet vår første betalende kunde, er vi klare for å kjøre på i 2021, fastslår Sommerseth Myhren.

Et snev av sårt savn er det likevel å spore hos gründeren, nå når julaften nærmer seg. Hun savner så absolutt ikke gavestyr og stress - men hun savner lysene og samholdet, det å være sammen med mennesker hun er glad i.

- Jeg tror de rett og slett er stolte over at jeg kom over kneika og fikk dette til. De vet hva det betyr for meg, og så lenge jeg har gjort de riktige sikkerhetstiltakene, så synes de dette er tøft av meg. Eller som pappa skrev til meg: «Jeg har respekt for hunderasen, og dette klarer du nok bra».