Kjetil Holmefjord i StartupLab og Stig Nordal hos advokatene Sands.
Kjetil Holmefjord i StartupLab og Stig Nordal hos advokatene Sands.

I mangel på gode løsninger for medeierskap, tyr startups til denne ordningen

– Møter et behov vi ser hos tidligfase-selskaper for å slippe ansatte inn som reelle aksjeeiere, sier advokat Stig Nordal, men advarer om vanskelige juridiske spørsmål i Kruse Smith-modellen.

Publisert

Fanesaken til norske gründere, opsjonsbeskatningen, ble til oppstartsmiljøets store skuffelse ignorert i årets statsbudsjett. En rekke profilerte entreprenører mener at ordningen er «mest for 'show', og har lite praktisk betydning».

I mangel på en god måte gjøre ansatte til medeiere i bedriften, tyr stadig flere til alternative metoder. Én er «SLIP», en metode utarbeidet av Startuplab og advokatbyrået Sands, som baserer seg på å utsette verdivurderingen når de skal hente kapital for første gang.

En annen er Kruse Smith-modellen, som baserer seg på en Høyesterettsdom fra 2001. Blant annet har flere selskaper på Startuplab benyttet seg av denne, forteller Kjetil Holmefjord.

– På StartupLab jobber vi med å få flere til å starte store selskaper ut fra Norge, og er følgelig positiv til alle virkemidler som gjør dette enklere. Vi skulle helst sett at det var rett frem å gjøre ansatte til medeier gjennom opsjonsprogram, men i mangel på gode rammer her er KS en veldig bra mulighet å ha, sier han.

Kruse Smith-modellen

Grunnprinsippene i Kruse Smith-modellen er:

  • Den ansatte inngår en avtale med selskapet om å tegne aksjer til en tegningskurs per aksje som settes til minimum 7 prosent av estimert markedsverdi per aksje i selskapet.
  • Estimert markedsverdi er typisk beregnet basert på emisjoner i selskapet eller transaksjoner i aksjene til selskapet.
  • Selskapet og den ansatte står fritt til å sette tegningskursen til et høyere nivå enn 7 prosent, og det er ikke uvanlig at 10 - 20 prosent av estimert markedsverdi anvendes som tegningskurs.
  • Det totale tegningsbeløpet kalles kontantvederlaget, og er det kjøperen betaler med en gang.
  • Differansen mellom kontantvederlaget og estimert markedsverdi (93 prosent ved tegning på 7 prosent av estimert markedsverdi) kalles restvederlaget.
  • Restvederlaget forplikter den ansatte seg til å betale ved en fremtidig realisasjon av aksjene, forutsatt at salgsvederlaget er minst like stort som restvederlaget.
  • Det kan også avtales at restvederlaget skal nedbetales ved utbyttebetaling fra selskapet eller ved en annen valgt betalingsstruktur, for eksempel et fast beløp hvert år.
  • Ved et salg av aksjene i selskapet vil restvederlaget bli betalt til selskapet.
  • Den ansatte beholder selv den delen av salgssummen som overstiger restvederlaget.
  • Dersom salgssummen er likt eller mindre enn restvederlaget, vil restvederlaget den ansatte betaler være oppad begrenset til salgssummen. Den ansatte vil derfor aldri betale mer for aksjene enn kontantvederlaget + restvederlaget. Dette gjelder også ved en avvikling av selskapet.
  • Skattemyndighetene klassifiserer restvederlaget skattemessig som en kreditt eller et lån, som må renteberegnes i kredittperioden.
  • Dersom aksjene realiseres til en lavere verdi enn estimert markedsverdi, noe som innebærer at den ansatte vil slippe å betale hele eller deler av restvederlaget, vil skattemyndighetene anse forskjellen som en ettergivelse av gjeld.

– Det sier seg selv at KS ikke er et fullgodt substitutt. KS koster både tid og penger - begge deler mangelvare i oppstartsbedrifter. Det er likevel godt investerte ressurser - for uten gode incentiver blir det utrolig mye vanskeligere å tiltrekke seg talentene som kreves for å bygge store selskap, sier Holmefjord.

Vanskelig jus

– Modellen møter et behov vi ser hos tidligfase-selskaper for å slippe ansatte inn som reelle aksjeeiere i selskapene, til en kostnad eller et utlegg som er overkommelig for de fleste i en fase der det er stor usikkerhet knyttet til utviklingen i selskapet, sier advokat Stig Nordal i Sands.

Nordal forteller at han har bistått flere oppstartsbedrifter, blant annet på Startuplab, med en slik innretning. Han er likevel forsiktig med å anbefale denne for alle:

– Modellen er komplisert, det er ikke en standard-modell, og den bør ikke implementeres uten profesjonell bistand, mener advokaten - som altså selv representerer nettopp kategorien “profesjonell bistand”.

– Det er knyttet mange vanskelige juridiske spørsmål knyttet til modellen, det gjelder både selskaps-, skatte- og regnskapsrettslige spørsmål, ifølge Nordal.

– Det er viktig å kjenne til alle konsekvensene av modellen, og at man har full bevissthet rundt risikoeksponeringen for den ansatte, for å kunne gjøre en adekvat vurdering av om modellen skal innføres.

Risikovurderingen må gjøres av hvert enkelt selskap og deres konkrete situasjon, samt av hver enkelt ansatt som skal inn i modellen, insisterer han.

– Nedside-scenariet må vurderes opp mot mulighetene for en positiv utvikling i selskapet.

Svarer på sentrale spørsmål

Modellen svarer på flere sentrale problemstillinger i debatten rundt medeierskap og opsjoner.

For det første sørger en slik innretning for at de ansatte blir faktiske medeiere som får en stemme under generalforsamlinger, og ikke kun fremtidige eierskap.

Deretter sørger modellen for at folk uten oppsparte midler - som ofte er tilfelle i en gründerbedrift - kan delta, fordi inngangsbilletten er lav.

– Men ved realisering er det markedspris som gjelder. Er ikke det en del av problemet?

– At de ansatte må betale markedspris når aksjene faktisk har gitt avkastning, møter ingen motstand fra ansatte, ifølge Nordal.

– Dragningen mot Kruse Smith-modellen handler om at ansatte får aksjer “up front”. De er mer enn villig til å betale, men de har ikke penger til hverken det eller skatten på en underkursmodell, utdyper han.

Powered by Labrador CMS