Sundus Osman

Administrerende direktør i SASU

Karishma Kaul

Markedssjef i SASU

Vi har bodd i Norge siden vi var små, og bryr oss mer om hvem vi er som individer enn hvor vi ble født, selv om vi er stolte av bakgrunnen vår. Det å være minoritet er noe vi ikke tenker så mye på, men det slår oss noen ganger, særlig når vi er på eventer for gründere eller leser om oppstartsselskaper i Shifter eller andre aviser.

Vi er fra Somalia og India, og har startet SASU, en markedsplass for mobile tjenester innen livsstil. Vi er nå nettopp i gang med å hente kapital, og det slår oss at vi ikke ser mange som oss blant gründerne og investorene rundt oss. Kvinner er jo generelt en minoritet i det entreprenørielle økosystemet. Når man i tillegg er en kvinne med ikke-norsk bakgrunn, er man en minoritet i minoriteten.

ALI-yrkene

Noe av det skyldes kulturen vi selv kommer fra. Hjemme lærte vi at vi skulle ta høyere utdanning, skaffe oss jobb og være en aktiv bidragsyter i lokalmiljøet. Det er for mye fokus på de såkalte “ALI”-yrkene i innvandrermiljøet, man blir oppfordret til å bli advokat, lege, ingeniør eller ta et annet yrke som gir deg god lønn. Det handler om å bli økonomisk trygg. Innvandrerforeldre har selv opplevd diskriminering i arbeidsmarkedet, etter at mange av dem kom til et nytt og usikkert liv i Norge. De er klar over at formell kompetanse er viktig for å komme inn i arbeidsmarkedet. Det har dessuten høyere økonomisk avkastning enn uformell kompetanse, derfor pusher de barna sine i denne retningen.

I de fleste minoritetshjem er det lite rom for «jeg skal bruke tid på å finne meg selv, jeg vet ikke hva jeg vil bli». «Friår» er ikke i vokabularet, og dersom man snakker om det, blir det nærmest sett på som en spøk. Man skal ta høyere utdanning, deretter skal man finne seg en trygg jobb med god inntekt, punktum.

For den ene av oss var det lærerkarrieren som var mest attraktiv. Det var kjempegøy og givende en god stund, men tanken på å gjøre det hele livet ble etter hvert ikke så fristende. Følelsen av å stå stille, ikke bli utfordret på det man ønsket, gjorde at det ble gründerveien - noe sikkert mange andre gründere kan kjenne seg igjen. Det var en frykt for at man ville angre senere i livet dersom man ikke gikk ut av A4-jobben og satset på ideen sin.

Det kreves altså en endring i mindset i minoritetsmiljøene for at det skal bli flere som oss nå fremover.

Kvinner i mindretall

Problemet er imidlertid større enn dette. Det er i utgangspunktet alarmerende få kvinner som tar gründerspranget. Altså trenger vi ikke bare at flere kvinner med minoritetsbakgrunn blir gründere, vi trenger at flere kvinner blir gründere. SSB-tall fra 2021 viser at 2 av 10 av nyetablerte aksjeselskap i Norge i 2021 ble startet av kvinner, AS-Norge domineres altså fremdeles av menn. Kvinner velger i mye større grad å starte enkeltpersonsforetak.

Årsaken til dette er jo ikke at menn er bedre entreprenører enn kvinner. Dessverre tror vi det handler om at kvinner er mer risiko- og konkurransesky, samt at de mangler nettverk. Kanskje er ikke selvtilliten alltid der heller i starten. Selv har vi måttet bruke noen måneder for å «booste» oss opp for å kunne tørre å satse på gründerskap. Det hadde ikke med at vi ikke hadde troa på oss selv, men med at vi ikke hadde bakgrunn fra næringslivet og var usikre på hvordan vi skulle gå frem. Kanskje er det slik at vi kvinner er flinkere på godt og vondt til å bruke mer tid på å kartlegge risiko og vurdere om det er verdt det, mens menn er flinkere til å gunne på uten å vurdere alle farer.

Altså tror vi at minoritetskvinner sliter med en del av de samme utfordringene som etnisk norske kvinner.

«Mange kvinner vegrer seg for å søke fordi de tenker det blir utfordrende å sjonglere familie og arbeidsliv»

Investorenes forventninger

Så kommer vi til problemet som flere av dere Shifter-leserne der ute kan gjøre noe med - nemlig at kvinner virker til å måtte jobbe mye hardere, faktisk dobbelt så hardt, for å overbevise investorene enn det mannlige gründere må gjøre.

Vi har ikke noe godt svar på hvorfor det er slik. Det hadde vært interessant å sende ut en anonym spørreundersøkelse til investorer for å få noen gode svar. Men vi prøver oss likevel på en forklaring.

Problemet med at kvinner, og særlig minoritetskvinner, har mindre tilgang til kapital, har med strukturelle utfordringer vi har som samfunn og dermed tankemønsteret til de som utdeler kapital. Det handler om fordommer og hvilke forventninger vi har til hverandre, hvem som er en typisk gründer, og hva en god idé er. Mannlige investorer bør utfordre seg selv på hva de investerer i, og kvinner bør utfordre seg selv til å investere mer.

Selskaper som vokser, vokser blant annet fordi de har tilgang på kapital. Der mener vi at vi ser en tydelig forskjellsbehandling. Det enorme kapitalgapet mellom kvinner og menn er skammelig.

Tapte muligheter

Både investorene og til sist samfunnet går glipp av en gevinst når altfor mange gründere er for like, og at det ikke er et større mangfold i kulturell, sosial og kjønnsmessig bakgrunn.

Personlig føler vi at det er en fordel å være flerkulturell. Vi vet jo at mangfold gir økt evne til innovasjon, økt konkurransekraft og høyere avkastning. Det norske entreprenørielle økosystemet har godt av folk fra ulike land og med ulike bakgrunner.

Det er jo ganske åpenbart at det er lettere å forstå ulike markeder når et team er sammensatt av folk fra flere markeder. Med norsk-indisk bakgrunn så kan man tenke både som en nordmann og en inder. Med andre ord øker sjansen for å lykkes både i Norge og India. Kall det gjerne det flerkulturelle forspranget.

Teammedlemmer med ulike bakgrunner er kjent for å bringe et bredt utvalg av løsninger til bordet, noe som fører til en mer informert og nøyaktig beslutningsprosess som vanligvis vil generere bedre resultater. Ifølge flere studier løser flerkulturelle arbeidsplasser problemer raskere enn grupper med kognitivt like personer. Alle disse konkurransefortrinnene fører til slutt til mer effektivitet og økt fortjeneste for bedriftene.

Det er dermed mange gode grunner til å investere i et flerkulturelt team. Men vi opplever at ikke mange nok investorer forstår dette helt. Kanskje sier de at de forstår det, men det er iallfall ikke så lett å se i praksis.

Støttespillere

Det er jo ikke bare kapitalen som må bli tilgjengelig, så ordner alt seg, slik noen ser ut til å mene. Vi trenger gode tiltak som kan stimulere til gründerskap både for minoriteter og kvinner generelt. Mentorering og inkubatorprogrammer slik som Charge har fungert godt for oss.

Det er mange erfarne gründere der ute som er villig til å dele generøst av tiden sin. Vi har klart å bygge et stort nettverk som vi ikke hadde i starten. Våre viktigste mentorer har vært Meryn Willetts og Raja Skogland, men de fleste av de andre er faktisk hvite norske menn som ønsker å hjelpe oss å lykkes.

Det er også mye hjelp å hente i ulike communities for kvinnelige gründere, som for eksempel HerSpace, AW Magasin og SHE Community. Vi har selv vært med å samle en gjeng med 70 kvinner som heter “Gründer-jentene”. Med litt ytre motivasjon fra andre er det lettere å overtale seg selv til å starte.

Ansvaret ligger ikke bare på alle de andre, men først og fremst på en selv. På individnivå må man jobbe med personligheten sin. Gründerskap er “mental tortur”, særlig i oppstartsfasen, og man må tåle det. Man må ha en sterk nok vilje og være sta samt tålmodig til å faktisk realisere ideen og målene sine. Ikke alle kan være gründere. Man må kunne tåle å høre “nei” og at ting ikke alltid går som man ønsker. Man må være løsningsorientert og tenke raskt.

Det må være et marked for det man ønsker å starte. Markedet bryr seg ikke om ens bakgrunn, men om konseptet, markedsføringen og teamet bak det og således ferdighetene man besitter.

Kritisk til "kvinnekapital": Et nei fra en investor trenger ikke handle om kjønn

Rollemodellene

Vi synes det er inspirerende å se at flere og flere gründere med minoritetsbakgrunn gjør det bra, slik som Murshid Ali, Anjali Bhatnagar, Sarita Sehjpal, Niru Kumras, Raman Bhatnagar og Shafi Adan. Men utover noen enkelte eksempler har vi langt færre rollemodeller med minoritetskvinner som har gått en annen retning enn vanlig jobb, enn det etnisk norske kvinner har.

Vi er optimister, og tror at flere kvinner med minoritetsbakgrunn kommer til å starte for seg. I USA ser vi at flerkulturelle kvinner er den raskest voksende gruppen blant kvinnelige gründere. Dette tror vi også kommer til å skje i Norge i årene som kommer. Det tar tid å etablere røtter i Norge, føle seg trygg og muligens bryte ut av forventninger fra sin bakgrunn. Men det er i ferd med å skje, særlig om flere krefter jobber sammen.

Flerkulturelle kvinner er svært ambisiøse, det er bare å se på utdanningsstatistikken: Minoritetsjenter klarer seg best i skolen og er mer skolemotiverte enn etnisk norske jenter. Dette vil på sikt gjøre at flere av dem også blir noen av de mest suksessrike gründerne i landet - til glede for både samfunnet og investorene.

Det investormiljøet først og fremst må jobbe med er den systematiske skjevheten i fordelingen av kapital mellom mannlige og kvinnelige gründere.