Anjali Bhatnagar tror ikke en enklere tilgang til risikofinansiering, vil gi oss flere vekstselskaper.
Anjali Bhatnagar tror ikke en enklere tilgang til risikofinansiering, vil gi oss flere vekstselskaper.

Kritisk til "kvinnekapital": Et nei fra en investor trenger ikke handle om kjønn

Publisert   Sist oppdatert

Ble det stilt strengere krav til meg enn mine mannlige kolleger da jeg søkte finansiering hos eksterne investorer, spør artikkelforfatteren. 

Innlegg skrevet av Anjali Bhatnagar, Dr.scient., gründer, tidligere forsker samt direktør for produkt- og prosjektutvikling i Telenor, blant flere lederstillinger. 

En fremtidig økonomisk vekst i Norge forutsetter at flere smarte mennesker etablerer innovative bedrifter og næringer - og får gode vekstvilkår for disse.

En internasjonal studie gjort av McKinsey viser at selskaper i toppsjiktet som representerer kjønnsmangfold yter 15 prosent bedre enn sine konkurrenter, og at selskapene i toppsjiktet som representerer etnisk mangfold overgår sine konkurrenter med 35 prosent.

Da sier det seg selv av mangfold blant grundere er bra og ønskelig.

I Norge går kun to prosent av all risikofinansiering til selskaper stiftet av kvinner, i motsetning til 80 prosent til selskaper med mannlige stiftere. De resterende 18 prosentene går til selskaper der minst en av gründerne er kvinner.

Disse tallene er alarmerende og reiser mange spørsmål. 

Les også: Suksessgründerens svar på Innovasjon Norges kvinnerapport: «Vi er ikke en stakkarslig gjeng»

Det manglende mangfoldet blant gründere og bedriftseiere opptar mange i Norge for tiden. Et eksempel er den pågående reklamekampanjen fra DNB, som søker å øke bevisstheten rundt kvinnelig eierskap i norske bedrifter.

Det meldes også om etablering av risikofond som kun henvender seg til kvinnelige gründere og gründere med minoritetsbakgrunn, da en rådende oppfatning her er at investormiljøene er diskriminerende mot disse gruppene og avviser dem oftere.

Vi som samfunn er åpenbart tjent med å legge til rette for økt mangfold i gründerskapet, og for å bidra til at flere bedrifter oppnår høy vekst.

Likevel mener jeg det er bekymringsfullt at tiltak for å oppnå dette, iverksettes før den reelle årsaken til det manglende mangfoldet er identifisert. Uten god innsikt og presis analyse risikerer vi å lete frem feil løsninger.

Den nyeste rapporten fra Innovasjon Norge om utviklingstrekk i det kvinnelige entreprenørskapet i Norge inneholder noen interessante funn. Disse kan hjelpe oss å forstå hvorfor så få kvinnelige gründere oppnår høy vekst og påfølgende risikofinansiering for sine selskaper.

I sin statistikk om bedrifter med kvinnelige gründere benytter rapporten følgende kategorier: “den innovative entreprenøren”, “tannlegen, frisøren og elektrikeren”, “de frie og kreative”, “business på siden” og “flytt, vask og pass”.

“Den innovative entreprenøren” er gründeren som starter opp med en god idé, gjerne basert på teknologisk innsikt, og som senere henvender seg til såkorn- og høyrisikofinansiering for videre vekst.

Det er denne kategorien forkjemperne for økt mangfold blant bedriftseiere tilsynelatende er mest opptatt av.

Rapporten viser at de fleste gründere faller av på veien fra idé til bedrift med høyt vekstpotensial, og at langt flere av disse frafallene består av bedrifter startet av kvinner enn av menn.

Det som imidlertid er viktig å notere seg her, er at denne konklusjonen bygger på statistikk fra samtlige gründerkategorier nevnt over. Det vil si at tallet på det kvinnelige frafallet omfatter enkeltmannsforetak så vel som aksjeselskaper.

Frafallsstatistikken forteller dermed lite om forskjellene mellom høyvekst-bedrifter startet av menn versus høyvekst-bedrifter startet av kvinner.

Å skape en vellykket innovativ gründerbedrift er hardt arbeid og svært risikofylt uansett hvilken bakgrunn gründerne måtte ha.

Kvinner velger som regel å gå inn i næringer med lavere vekst og mye større konkurranseutsetting enn næringene som mannlige gründere har som tendens å velge. Disse næringene er ofte ikke basert på ny teknologi, og bedriftene er som hovedregel mindre skalerbare.

Typiske eksempler er butikker, private helsetjenester og kunstnervirke. Disse typene gründerbedrifter er, i motsetning til ideer og konsepter bygget på teknologisk innsikt, mindre egnet til å generere høy vekst.

Les også: Først teknologi og miljø, nå vil de satse sparepenger på kvinner: «Fordi det lønner seg»

Det kan være flere grunner til at kvinner hovedsakelig velger å starte bedrifter i disse næringene fremfor i næringer forbundet med teknologisk innovasjon og høy risiko. Det er kjent at kvinner er underrepresentert innenfor utdanningsfelt som vitenskap, teknologi, ingeniør og matematikk.

Mindre kjent er det faktum at når man følger kvinner fra videregående opplæring (51 prosent), høyere utdanning (33 prosent) til sysselsetting (26 prosent) og entreprenørskap (14 prosent) finner vi (som tallene i parentes viser) et stort frafall innen realfag- og teknologibaserte næringer.

Ved å forlate disse næringene for tidlig, gir kvinnene fra seg mange muligheter, også til å senere kunne prøve seg som gründere og oppnå stor vekst.

Innovasjon Norges rapport antyder at dette er fordi miljøet i teknologi-orienterte næringer og investor-miljøene, oppleves som mannsdominerte og bruker et maskulint språk, noe kvinner ikke behersker.

Jeg er tvilende til denne konklusjonen.

Jeg er også en del av målgruppen for denne diskusjonen. Jeg er en kvinnelig ikke-vestlig innvandrer i Norge med doktorgrad i fysikk fra Universitetet i Oslo og ledererfaring fra teknologisektoren og typiske mannsdominerte miljøer.

Tilbakemeldingene jeg ba om og fikk, var alltid verdifulle for videreutvikling av selskapet og tilpasning av kommunikasjonen mot andre investorer.

Jeg er derimot ikke en del av frafallstatistikken da jeg trivdes svært godt i teknologi-sektoren hvor jeg holdt til i mer enn 14 år. For tre år siden satset jeg videre ved å bli gründer, med mål om å skape en digital tjenesteplattform for å fremme bærekraftig forbruk av mote.

Ble det stilt strengere krav til meg enn mine mannlige kolleger da jeg søkte finansiering hos eksterne investorer? Svaret er nei/tja.

Jeg tolket avslag med at jeg noen ganger hadde gått til feil investor. Andre ganger var jeg for tidlig ute med å søke, før jeg kunne vise til en stabil og gjentakende vekst.

Enkelte ganger var jeg usikker på årsaken til avslaget, men følte likevel ikke at det var naturlig å spekulere i om årsaken var diskriminering.

Tilbakemeldingene jeg ba om og fikk, var alltid verdifulle for videreutvikling av selskapet og tilpasning av kommunikasjonen mot andre investorer.

Jeg er klar over at mine erfaringer ikke nødvendigvis er representative. Vi har uansett per dags dato ikke nok data til å kunne påstå at kvinner ikke får nok risiko-finansiering på grunn av diskriminering.

Jeg er bekymret for at tiltaket med å tilrettelegge for økt risikofinansiering til kvinnelige gründere, hverken vil bidra til flere vellykkede gründerskap eller at flere investorer satser på mangfold.

Å skape en vellykket innovativ gründerbedrift er hardt arbeid og svært risikofylt uansett hvilken bakgrunn gründerne måtte ha. Gründerskap bak høy-vekst bedrifter krever individer med visse personlige egenskaper, forretningssans og en evne til å bygge team og nettverk rundt seg.

Det er ikke rart at sjansen for å lykkes som gründer er så lav som under ti prosent. En viktig del av det svært tidkrevende arbeidet består av å innhente risikofinansiering for videre vekst, samt vedlikeholde investor-relasjoner. Dette krever en god strategi, kommunikasjonsevner og mye trening, feiling og læring.

Vi har ikke klare konklusjoner rundt hvorfor så få kvinner gründer går inn i teknologi-orienterte bedrifter. Om vi vet hva årsakene er, kan vi sette i gang riktige tiltak og øke den andelen.

Med økt mangfold blant gründere som starter teknologi-orienterte bedrifter, vil vi etter hvert også få økt mangfold blant gründere med vekstselskaper som kan støttes av risikofinansiering.

Les også: Rike barn gründer mest: «Irrelevant, så lenge problemet er stort og viktig nok»