Prestens nye kall - ble gründer for å løse klodens største problem

– Som gründer kan den ene dagen være helt fin, mens en liten tanke kan gjøre at du er helt på bunnen igjen neste dag. Det å ha noe utenfor deg selv - en kraft eller noe ytre som handler om noe mer enn bare deg og ditt - kan gjøre at du ikke går deg vill, sier den 35 år gamle småbarnsfaren, presten og nå entreprenøren.

Det har gått over 15 år siden han satt på benken på kveldssamlingen på den kristne sommerleiren. Han fikk med ett en følelse av at han var nødt til å legge en hånd på skuldra til den unge mannen som satt ved siden av ham, uten at han skjønte hvorfor. Det var «langt utenfor komfortsonen», og absolutt ingenting den sindige sønnen av to kommuneansatte fra Fosen i Trøndelag plutselig skulle få for seg å gjøre på det som i beste fall var som en bekjent å regne.

– Det oppsto en merkelig “for og mot”-diskusjon i hodet mitt, som endte med at jeg likevel gjorde det. Sidemannen begynte å hulkegråte. Det viste seg at han var helt nede i kjelleren, og hadde sittet der og bedt en bønn til Gud om at «hvis det finnes noen her i livet som bryr seg om meg, må jeg få vite det nå». For meg var det en opplevelse av å bli pekt i en retning av noe jeg ikke hadde sett for meg. Jeg visste ikke at dette var tanker han bar på, sier Benestad.

Dagen etter dukket en ny diskusjon opp i hodet hans, men nå handlet det om et avgjørende karrierevalg, noe som skulle prege livet hans i mange år fremover.

– På samme måte som kvelden før, endte det på det jeg ikke hadde sett for meg. Det ble et «kall», et enkeltpunkt i livet mitt som gjorde at jeg skjønte at det var prest jeg skulle bli.

Egentlig hadde han hatt ruta klar, den dagen han fikk kallet sitt til å bli prest. Han skulle studere til å bli bygg-ingeniør på NTNU. Han elsket matte og fysikk, og religion var faktisk det faget han var dårligst i.

– Jeg var full av fordommer. Jeg skulle jo ikke bli den som gikk rundt med kjole på søndagene. Jeg vokste opp som den eneste åpne kristne i klassen i bygda mi Rissa, og hadde mange ganger avkreftet det overfor nærmiljøet. Prest var ikke min greie.

Slik vil norske Sandwater investere en milliard i gründere som løser vår tids største kriser

Et nytt kall

Siden Shifter ikke er Vårt Land vil en del av leserne ha en viss misstro til det presten opplevde og trodde på, men de færreste vil nok tvile på at han i sitt nye prosjekt har tatt fatt på et høyst reelt gigaproblem for menneskeheten i årene som kommer. Det var kanskje ikke like åndelig det nye kallet trebarnsfaren fikk for snart to år siden etter flere år som prest i Kristen idrettskontakt (KRIK). Dennne gangen handlet det ikke om tro, men en dyp bekymring klimaendringene.

– Jeg har hatt en gryende frustrasjon over hvorfor det ikke gjøres mer for å hindre «den varslede katastrofen». Frustrasjonen ble etterhvert et push til å gjøre noe selv. Det er jo ikke sikkert dette prosjektet går. Men når eldstemann på sju sitter der som voksen om noen år, og stiller kritiske spørsmål om hvorfor jeg ikke gjorde noe, skal jeg iallfall kunne si at jeg ga det et forsøk, sier Benestad.

Sammen med Jesper B. Lemming har den tidligere presten startet Norsk Karbonlagring. Gründerne har skapt en tjeneste som gjør at kundene kan utligne egne klimautslipp gjennom karbonlagring med biokull fra flis, som igjen kan bidra til jordforbedring der det lagres. Slik kan CO₂ lagres i jordsmonnet i stedet for å gå ut i lufta - et klimakutt på en konkret og målbar måte. Tjenesten selges inn til bedrifter, som igjen kan bruke den overfor sluttkunder.

– Jeg hadde følelsen av at kjøp av klimakreditter på for eksempel flyreiser var noe jeg gjorde for min egen samvittighet, men som ikke egentlig gjorde så mye for klimaet. Hvis du betaler noen kroner ekstra for å fly hvor som helst, kunne det umulig veie opp.

Betatt av biokull

Selve grunnteknologien er forholdsvis kjent i forskningsmiljøene. Bjørnulf Benestad selv fikk høre om den gjennom podkasten Abels tårn på NRK, der en forsker ble intervjuet i forbindelse med kampanjen Klimabrølet.

– Forskeren fortalt hvordan man kunne ta karbonet som trær og planter hadde fanget fra lufta, legge det i et lufttett kammer og varme det opp, og at karbonet da ble stabilisert og kunne graves ned i jorda.

Intervjueren i podkasten hadde stilt spørsmålet «Da kan vi vel bare sette i gang?».

– Jeg forventet et «tja, nja, det er ikke så lett», men så var svaret fra forskeren «ja, vi kan egentlig det». Intervjueren ble satt ut, og det tok meg også: Her fantes det en klimaløsning. Den er målbar og gjør godt der den blir benyttet. Det manglet bare at noen tok tak i det.

En dag Bjørnulf sto med klesvasken fikk den unge presten en åpenbaring der han så for seg at han kjøpte en kopp kaffe, skannet en QR-kode og så falt treflisene som skulle bli til biokull ned på et samlebånd til produksjon. Kort tid etter var karbonavtrykket fra kaffekoppen veid opp.

– På et tidspunkt falt brikkene på plass, og jeg tenkte at dette kunne bli til et selskap.

Troverdig løsning

Tjenesten er foreløpig ikke like fancy som det han visualiserte den dagen ved vaskemaskinen, men det nærmer seg.

– Det jeg så for meg, er i praksis en ting vi nå tilbyr. Det er ikke så fett at du får «live-kamera» for hvor karbonet ditt befinner seg, men vi tilbyr en transparent løsning med full oversikt over når karbonet er stabilisert og hvor det er lagret, om det er 20 gram eller 200 tonn, forteller Benestad, før han fortsetter:

– Biokull er den teknologien som har kommet lengst av de nye klimaløsningene som faktisk tar CO₂ ut av lufta, og vi har i samarbeid med våre partnere kort leveringstid på troverdig klimaeffekt.

Norsk Karbonlagring surfer definitivt også på en megatrend der stadig flere bedrifter jobber mot å bli klimanøytrale. Selskapene er også opptatt av at det ikke skal kunne sås tvil om tiltakene de gjør. I så måte har diskusjonene rundt de frivillige FN-kvotene, og hvilken effekt de faktisk har, har gått høyt i årevis.

– Bedriftene skal redusere egne utslipp så mye de klarer, og det som blir igjen må de betale for å fjerne på en troverdig måte. Det er retningen det går, sier Benestad.

Serviettgründeren som tvilte

– Tilbake til deg som person og som prest. Kunne du egentlig gründet noe annet enn noe som bidrar til å redde kloden og menneskeheten?

– Jeg har alltid vært veldig fascinert av det å starte noe eget. Jeg og Jesper har gründet ganske mye på servietter før, sittet der med kaffekoppen og tenkt stort om rare ting, men det har sittet langt inne. Det var kanskje slik at folk i min familie ikke gjorde slikt, eller at jeg aldri har fått ideen jeg virkelig har troen på.

– Med dette var det annerledes - det var et prosjekt som «måtte gjøres» - noe som var større enn meg selv. Hvis ikke jeg gjorde det, måtte noen andre gjøre det. En del andre prosjekter er jo ikke så farlig om det faktisk ikke blir gjort. I tillegg ser jeg også et kjempepotensial til å bli et verdifullt selskap også finansielt.

Han var den fremgangsrike klimagründeren, men inni ham var alt på vei til å rakne

Gud og gründing

Gründeren har riktignok hatt en annerledes karriere enn prester flest også før dette. Som prest i Kristen Idrettskontakt (KRIK) har ikke hovedoppgaven vært å stå på prekestolen i kirken hver søndag, men å skape engasjement og gode opplevelser for ungdom.

– Som gründer i halvannet år har du sikkert vært gjennom noen oppturer og nedturer allerede. Du har jo en tro, henter du ekstra styrke i dette, eller går du like i kjelleren som andre?

– Det er et interessant spørsmål. Det er ikke en veldig konkurransefordel foreløpig iallfall. Men opplevelsen av å jobbe for noe som er større enn meg selv, har iallfall en parallell til tro.

– Det er ikke slik at du ber til Gud om at nå må det komme en venture-kapitalist å få fundet dere opp?

– Nå er vi jo midt i en investeringsrunde, så det er jo et betimelig spørsmål. Men nei, jeg tror ikke det er slik Gud fungerer, at fordi jeg er prest kommer min startup til å gå bedre, sier Benestad.

Det skal presiseres at dette svaret er etterfulgt av et smil, hvis du som leser lurte.

Teamarbeidet

– Med din bakgrunn bør du jo være ganske god med mennesker, og da med teambygging. Selv om du ikke kan be til gud om venturekapital, kan du vel bruke dette inn i oppstartsselskapet?

– Jeg har jo ikke vært gjennom å lede et oppstartsselskap, så når du spør meg om jeg er en bedre menneskekjenner og sjef enn andre, vet jeg det egentlig ikke. Jeg tenker at det er en utfordring uansett, å få et team til å dra i samme retning. Jeg ønsker å ta vare på folka, at de har det bra. Jeg vil legge til rette for at de er gira og engasjert.

Teamet er i dag på syv personer, hvorav tre er faste ansatte. Blant de involverte er blant andre gjengen i utviklingsselskapet Våren og den kjente startup-profilen Anders Waage Nilsen, som blant mye annet var med å starte New og Waste IQ som senere ble Carrot. På investorsiden er Jan Børge Sagmo, mannen bak Bergen Carbon Solutions, og Askeladdengründerne Lasse Smedsvig og Harald Aalvik, av de mest profilerte.

– Nå er vi på jakt etter flere partnere som ønsker å bidra i noe som virkelig monner. Det er ikke et spørsmål - verden er nødt til å lykkes med klimaløsninger som dette.

Her ute i skogen vokste det frem en avtale som ga klimagründerne tilgang til over 5000 bedriftskunder

Ingen anger

– En preste-utdannelse tar seks år, føler du at du sløste bort noe med disse årene?

– Jeg tenker på det innimellom, men det handler i mindre grad om at jeg føler at jeg har sløst bort noen år - tiden i KRIK har jo vært fantastisk! Men det er mange deler av livet som kan bølge. Gründerlivet er oppturer og nedturer, slik er det også i et trosperspektiv. I tunge tider, kan jeg blir frustrert og spørre meg hvorfor jeg ikke bare utdannet meg til noe «der man kan regne seg frem til to streker under svaret og sånn er det».

Han er overbevist om at jobben har rustet ham til det han nå gjør.

– Når du sitter der i kirka på julaften, kommer du ikke til å føle at du har gått vekk fra kallet som du fikk den dagen på sommerleiren?

– Selv om jeg hadde det tydelige kallet, har jeg aldri hatt noe dårlig samvittighet for at jeg ikke har fortsatt videre. Jeg har ingen tanker om at Gud sitter der og er skuffet over at jeg ikke står i kirka og preker. Jeg tror heller han ville tenkt at gründerprosjektet er en naturlig progresjon av det, og nå for tiden synes jeg det er fint å se julegudstjenesten fra kirkebenken.

– Nå når vi går inn i juleferien, klarer du å legge fra deg gründerprosjektet?

– Erfaringen fra i sommer var at det ikke var den beste feriensommeren. Familien og barna var fulle av forventninger for hva vi skulle gjøre. Det var ikke det at jeg jobbet så mye, men jeg gikk hele tiden og tenkte og kokte på prosjektet. I tillegg er det jo relativt slitsomt med ferieliv og små barn. Lærdommen var å tørre å ta fri når du har fri.