Slik gikk trønder-profilen fra mobil-tech til romfart: Ville reise til månen

Liland startet gründerreisen sin i Falanx Microsystems (nå ARM). Der var han med på å utvikle grafikkprosessoren som i dag er markedsledende på Android-mobiler og nettbrett. I 2012 reiste han til Berlin og startet Swarm64, hardwareselskapet som lager akselleratorkort for databaser.

Tilbake på skolebenken

Men etter fire år, møtte Liland veggen.

– Jeg hadde en burnout og ble sykemeldt. Og da ønsket jeg meg et helt annet sted. Jeg drømte om å bygge en rakett og dra til månen, forteller han.

– Jeg googlet litt rundt, og fant Copenhagen Suborbitals, verdens eneste folkefinansierte romprogram. De jobbet med å sende verdens første «amatør» til verdensrommet i en rakett bygget av frivillige.

Liland begynte å jobbe frivillig på det litt annerledes romprogrammet og bæreraketten Spica.

– Det var det sprøeste og mest awesome prosjektet jeg hadde hørt om, og jeg ville hjelpe til, forteller han.

Selv hadde Liland bakgrunn fra maskinteknikk, men hadde byttet studie på NTNU da han begynte å jobbe for Falanx. Nå reiste han tilbake til gamle felt.

– Jeg dro tilbake til NTNU et år til, og tok fag knyttet opp mot drivstoffpumper. Det er en av de mest kritiske delene av en rakett, forklarer han.

Starstruck

En orbital bærerakett kan bestå av opp mot 95 prosent drivstoff. I korte trekk er turbopumpens oppgave å på kort tid flytte enorme mengder drivstoff mot et høyt mottrykk inn i rakettmotoren, og som alle komponenter i en rakett er den nødt til å være så lett som mulig. Tidligere var gassturbin den beste måten å drive en turbopumpe på, men utviklingen i batteri- og motorteknologi gjør at man nå kan drive den elektrisk.

Liland tok kontakt med vannkraft-laboratoriet på NTNU.

– Det høres kanskje rart ut til en rom-rakett, men de er spesialister på pumper og turbiner, og det er den samme teknologien.

Han kom også i kontakt med en tidligere NASA-astronaut, Kevin Ford, som jobbet på Institutt for konstruksjonsteknikk. Ford har vært i verdensrommet to ganger, først som pilot på romfergen, deretter som kaptein på den internasjonale romstasjonen.

– Jeg var ganske startstruck da jeg banket på døra hans. Men jeg spurte han om råd, jeg ønsket å gjøre et doktorgradsarbeid sammen med Copenhagen Suborbitals. Men det ble ingen doktorgrad. Isteden ble det et selskap.

– Det har vært en enorm boom innenfor romfart de siste årene, mye grunnet SpaceX. Og spesielt innenfor megakonsellasjoner av små-satellitter, altså satelitter som er langt mindre enn de vi er vant til.

Elsket lego-romskip

Han forteller at dette har skapt et marked for små bæreraketter som egner seg til å sende slike små satellitter opp i bane, og i dag er over 100 slike bæreraketter i utvikling verden over. De fleste av disse er aktuelle for selskapets turbopumpe.

– Vi oppdaget at det var et marked for en sånn pumpe. Det var ikke bare Spica som trengte den.

Liland og teamet bestemte seg da for å kommersialisere teknologien.

Selskapet av har gjort det for vane å utføre sine kapitalutvidelser ved hjelp av folkefinansiering, men i form av equity crowdfunding. Høsten 2018 hentet selskapet 1,8 millioner kroner fra 140 investorer på plattformen folkeinvest.no, og i februar fulltegnet de en ny runde på to millioner på samme plattfom.

Liland forteller at han nå føler han er på det feltet han skal være.

– Da jeg var liten elsket jeg å lage lego-romskip, det var det mest spennende jeg visste. Men jeg glemte hvor morsomt og spennende det var da jeg ble voksen. Romfart var så langt borte.

Snu i tide

Han sier han ble ekstra inspirert av å jobbe sammen med Copenhagen Suborbital.

– De gjør egentlig det samme som Sovjet og USA prøvde å få til på 50-tallet og la milliarder i, men de vil vise at man kan gjøre det samme med frivillige. Og det er veldig inspirerende.

Rakettmotoren skal ha en fullskala-test på bakken mot slutten av året, da med Orbital sin pumpe om bord.

– Ville du dratt ut i verdensrommet selv, om du var den som fikk dra?

– Nå tror jeg ikke det blir meg som reiser ut med Spica, men jeg tror jeg hadde sagt ja hvis jeg ble spurt.

– Lærte du noe av det møtet med veggen?

– Jeg lærte blant annet at man ikke skal gå forlenge å tenke «dette har jeg ikke lyst til lengre, jeg vil gjøre noe annet». Da blir det bare verre og verre. På et tidspunkt er det på tide å si at dette ikke er riktig. For det går utover helsen, og det er ingen tjent med.