hjemlevering
Slowly-gründeren måtte gi opp
Mads Nissen har mest lyst til å gjemme seg, men her forteller han hvorfor det gikk galt, og hvorfor han likevel velger å dele historien om hjemleveringstjenestens sakte død.
Publisert
Sist oppdatert
Gründeren hadde snakket med bobestyrer samme dag. Han var rådvill, hadde ikke gjort dette før, det skulle jo ikke gå slik, men så var dagen der likevel.
– Anbefalingen er «ikke rør». Ikke tro at du skal være behjelpelig og fikse ting hvis du først har sendt pakken – «da er det vi som tar over - vi har kontroll», sier han til Shifter - litt overrasket over at vi vet om det allerede, om kunngjøringen fra Brønnøysund som hadde tikket ubønnhørlig inn i innboksen vår den morgenen.
Hjemleveringstjenesten Slowly var konkurs.
Retningen er borte
Dagen etter skal han og bobestyreren ha en siste gjennomgang av den havarerte gründerbedriften. Men egentlig er det allerede over.Tomrommet er der. Etter at tempoet har vært høyt så lenge, er det plutselig stille. Hodet spinner videre, men retningen er borte, kjenner gründeren.
Ideen til Slowly hadde kommet under pandemien, da familiefaren satt hjemme med barna, og han opplevde alt som stadig gikk tomt. Kaffe, havregryn, dopapir. Hvorfor kunne man ikke bare få et fast påfyll av basisvarene – som et abonnement? Han så for seg en slags Spotify for husholdningsvarer.
Teamet han samlet hadde bakgrunn fra SEB, Microsoft, Rema 1000, Bagatelle og mer. De ville utfordre dagligvarebransjen med én månedlig levering - lang holdbarhet, høy kvalitet og sirkulær logistikk. Slowly skulle ikke konkurrere med Oda på leveringsfart, men på forutsigbarhet, bærekraft og smarte vaner. De første investorene kom raskt på plass.
Timingen fra helvete
Men det skulle ikke bli tidenes timing å starte selskap. Gründerne kom inn med et venture-mindset omtrent da venture-bobla sprakk. Slowly forsøkte raskt å vri seg over mot rask lønnsomhet, og selskapet så en periode ut til å kunne nå break-even og kanskje bli et oppkjøpsobjekt. Men det holdt ikke.
– Vi hadde en tight finansieringsplan. Da den glapp, var det som en ballong som sprakk – poff sa det.
Nissen beskriver det som et negativt kinderegg: SaaS-teknologi som plutselig fikk enorme ytelsesproblemer, kapital som uteble, og et marked der kundene kjente det på lommeboka.
– Du blir jo kokt – etter å ha vært i konstant bootstrap i to og et halvt år, med kronisk ressursmangel. Det hadde jo vært så mange ganger der vi fikk det over kneika, fant løsninger, gjorde kompromisser.
Men denne gangen var det annerledes. De var slitne. Det var for mye å rydde opp i. Finansieringsstrukturen, med SLIP-investeringen som ikke lot seg konvertere og ble stående som et lån, og nok bidro til å skremme nye investorer for å gå inn. En gjeld som sto der til «evig tid», og siden selskapet ikke hadde særlig med penger, hadde de heller ingenting å betale tilbake til investorer som ikke fikk det konvertert til aksjer.
– Vi hadde holdt på lenge, akkummulert teknisk og strukturell gjeld, forsøkt å rydde opp, men så falt det bare sammen.
Sirup for Slowly-maskinen
En sentral komponent i systemet til Slowly var en global abonnementstjeneste som ble brukt til å styre kundenes planlagte kjøp fra måned til måned. Da tjenesten la om modellen sin, opplevde teamet en dramatisk nedgang i ytelsen. Handlelisten – som er kjernepunktet i hele brukeropplevelsen – begynte plutselig å bruke 16 sekunder på å laste.
Etter en lang runde med teknisk feilsøking konkluderte leverandøren med at feilen lå hos dem. Likevel kunne de ikke si noe om når, eller om, det kom til å bli løst. Andre funksjoner som nå tok 7–8 sekunder å laste, ble betegnet som «as expected».
Da Slowly varslet at dette i praksis var en showstopper, og ba om kompensasjon, fikk de til svar at tjenesten ble levert «as is».
Personlig tap
Samtidig, i bakgrunnen av det hele, døde faren hans. For rundt ett år siden. Det ble en ganske uvanlig belastning.
– På toppen av alt ved å brått miste en far, var jeg plutselig også i praksis hans bobestyrer som «side-hustle». Med en mor med alzheimer, og tre barn i barnehage, barneskole og ungdomsskole skjønte jeg at dette ble et tøft år. Men det gikk på et vis. Blir god på prioritering. Kanskje litt dårlig på venner. Det blir triage på alt, og skylapper.
Det hadde tæret på ham og teamet for lenge nå.
– Ja, og til slutt må man erkjenne det. Ta beslutningen om å sette en strek – det er det ingen andre som gjør for deg.
Skammen og stillheten
Når Shifter møter ham hjemme på Tåsen i Oslo, begynner han å snakke om skammen han føler. Han har lyst til å gjemme seg vekk, føler at alle vet.
– Skammen kommer fra ønsket om å lykkes. Ikke fordi jeg føler jeg har gjort noe galt, men fordi man har gitt løfter – til seg selv, til andre. Man føler at man ikke har noe å gi tilbake, sier han.
Han mediterer over det – bokstavelig talt. Skam som fysisk følelse. Følelsen av at han ikke har tatt vare på tilliten andre ga ham. Han skriver på Linkedin:
«En gründers jobb er å ha beintro på noe umulig og stirre alle i øya og si at det går. Med lite kapital lever man på tillit og godvilje fra kolleger, partnere og leverandører. Og ikke minst familie. Det jeg sa kom til å funke, det funka ikke. Det gir brensel til fyrkjelen.»
– Det kvalte meg nesten på søndagstur med barna i helga. Egoet har vært med i alle disse årene. Så plutselig, over natta – Oslo tingrett – bang, sier han til Shifter.
Ryddingen
Likevel: han har forsøkt å gjøre det på en ordentlig måte, synes han.
– Da vi kom dit at det ikke forelå grunnlag for videre drift, satte vi umiddelbart i gang med å gjøre det riktig overfor kreditorene. Så riktig som mulig. Hvis bobestyrer ønsker innspill på aktører som kan plukke det opp, så er min intensjon at mest mulig skal gå tilbake til kreditorene.
De fleste samtalene etterpå har vært konstruktive. Men noen er skuffet. Enkelte sinte.
– Det er uunngåelig at én eller flere aktører vil opptre irrasjonelt i møte med tap. Noen har blitt irritert på meg for at jeg ikke ser en løsning. Men det er fordi jeg har crunchet 50 scenarioer. Ingen av dem ga noen vei ut.
– Kanskje noen føler at de burde fått beskjed tidligere. Kanskje noen føler de har tapt noe de ikke hadde råd til å tape. Og det forstår jeg. Men jeg håper de også forstår at vi virkelig gjorde alt vi kunne.
– Jeg tror de fleste skjønner at det å bygge en startup er høyrisiko. Og at man ikke alltid kommer i mål. Men det betyr ikke at vi ikke tok ansvar. Det betyr ikke at vi tok lett på det. Vi har kjent på det hele veien. Kanskje mer enn noen.
Resultater før det brast
Han viser også til at det gikk ganske bra - ganske lenge. Og selv om det til slutt ikke holdt, rakk Slowly å levere betydelige volumer, til et tidligfaseselskap å være. Totalt ble over 40.000 varer sendt ut, og den karakteristiske Slowly-baggen ble returnert mer enn 2000 ganger – med nærmere 10.000 kilo emballasje og produkter levert tilbake, bedre sortert enn da de ble mottatt.
Returraten lå på over 80 prosent hos kundene, noe som ga en tydelig indikasjon på at den sirkulære logistikken faktisk fungerte i praksis.
Den beste kundekohorten handlet planlagt i over tolv måneder, og lå i snitt på mer enn 2000 kroner per måned.
Gode intensjoner
Mads Nissen var jo den som tapte mest økonomisk på dette, både i form av egne investeringer og markedslønn han aldri hentet ut.
Og så kundene da. For ham selv blir Slowly vanskelig å glemme, etter to år med over 50 varer som bare ble levert på repeat.
– Hjemme hos meg har vi allerede gått tom for masse greier vi bruker hele tiden, sier han.
– Jeg håper folk ser det i sammenheng. At de husker både intensjonen, innsatsen og realitetene vi stod i. Og hvis noen er skuffet eller frustrerte – så er det greit. Det må de få være. Men jeg håper de også vet at vi har kjent på det samme.
Fremtiden
– Selv om det er mye negativt som tar plass akkurat nå, så kan i det minste skylappene komme av for meg. Vi lærte og oppdaget mye spennende med Slowly, og om ikke selskapet skal videre, så vil kanskje noen av ideene kunne plukkes opp og skape verdi.
Personlig ønsket han å lære mer om B2C-forretningsmodeller og verdikjeden - utforske hvordan man kan få med mennesker til å samarbeide for gode mål.
– Jeg tar med meg masse om alt fra forbrukeradferd, via Shopify til AI og smarte agenter. Å dele og skrive om det blir nok min terapi og guide i veien videre.
Eller som han skrev på Linkedin da han blåste ut nyheten om at det var over:
– Jeg heller mot å dele. Simpelthen fordi det er det jeg har minst lyst til. Kanskje hjelper det. Kanskje ikke. Vi får se.
