Min første startup var en rekrutteringstjeneste. Vi kalte tjenesten «Toppstudenten» og startet opp noe så unorsk som en rekrutteringstjeneste som utelukkende var åpen for de beste studentene på masternivå - de med over C i snitt og mindre enn to år igjen av utdannelsen.

Startupen så fort ut til å bli en suksess, og bare to uker etter lansering hadde vi over 80 prosent av alle studentene med A og B i snitt på NTNU på plattformen. Produktet vi hadde var lett å sette opp og databasen viste seg å være veldig verdifull, så vi brukte ikke så mye tid på alt rundt og kjørte på.

Med en svak og tynn bedrift, men med et enkelt og bra produkt, fikk vi direktesalg til flere store bedrifter med en verdi på 250.000 kroner per salg, og sterk interesse fra 10-15 bedrifter som ville se hvordan de første rekrutteringsarrangementene gikk. Etter bare en uke hadde vi salg på 2 til 3 millioner kroner linet opp, og vi hadde kapasitet på over 100 kunder per år. Jeg tenkte det bare kunne gå én vei, og i en alder av 21 år kunne jeg ikke fatte at det kunne være så enkelt å lykkes med å starte en bedrift ...

To uker senere så alt annerledes ut. Bedriften ble dårlig tatt imot i media, den generelle stemningen blant studenter fulgte den dårlige medieomtalen, og de rekrutterende bedriftene ble redde for dårlig rykte ved å bruke oss. Vår første kunde trakk derfor arrangementet og ville avvente. Til dette arrangementet hadde vi plukket ut de 25 aller råeste studentene. Vi hadde solgt inn arrangementet som referanse-event til de neste 10 til 15 kundene på lista som ønsket å bruke oss. Men den første kunden valgte å trekke seg samme uke som første arrangement skulle gjennomføres, og istedenfor en vellykket lansering ble det spikeren i kista for tjenesten vår - de beste studentene ble skeptiske til tjenesten og bedriftene som satt på gjerde ble der. Vi hadde satset alt på et kort, hadde ingen plan B, og hadde ingen rundt oss som kunne hjelpe oss ut av en situasjon vi ikke var forberedt på.

For å gjøre en lang historie kort, så måtte vi avvikle tjenesten og selge databasen til en svensk konkurrent. Det ble en stor nedtur for en ung gründer som bare hadde sett muligheter og hvor bra det kunne gå. Plutselig gikk jeg fra å være en relativt anonym student til å være en hele NTNU visste hvem var, fordi han hadde mislyktes.

I ettertid tror jeg det var den hardeste, men viktigste læringen jeg kunne fått akkurat da. Toppstudenten var kun et enkelt produkt, ikke en bedrift. For å lykkes uten å være avhengig av flaks i alle mulige ender og kanter, måtte jeg forstå kompleksiteten som ligger i å bygge en bedrift - ikke bare et produkt, og jeg måtte ta inn over meg viktigheten av å bygge et sterkt fundament i bunn.

Min neste startup, PramPack, gikk mye bedre, og i Mesh har vi hatt ryggrad til å stå gjennom pandemien, på grunn av et sterkt fundament. Vi trenger fortsatt litt flaks for å nå potensialet vårt, men vi er ikke avhengig av det for å overleve lengre.

Moral: Husk å bygge en bedrift, ikke bare et produkt.