Kommentar skrevet av Lucas Weldeghebriel, journalist og gründer i Shifter.

Tirsdag kunne du lese i Shifter at Nabobil er solgt til amerikanske Getaround for over 100 millioner kroner. Det er ikke noe å juble for.

I diverse sosiale medier hylles dette av mer eller mindre kjente gründere, forretningsfolk og andre.

Selskapet ble startet i 2015 av Christian Hager, Karl-Munthe Kaas og Jacob Tveraabak, og har siden oppstarten kapret den dominerende posisjonen som Norges foretrukne bildelingsselskap med 180.000 registrerte brukere og 7.000 aktive biler på plattformen. Bra jobba.

For gründernes del, er det all grunn til å juble, fordi de nå får realisert gevinsten sin. Det er bedre med én fugl i hånda osv.. Karl Munthe-Kaas skrev blant annet på Facebook at han følte seg som en lottomillionær.

Lav kapitaltilgang

Hvorfor var det bra å få solgt Nabobil for eierne?

For det første: Nabobil måtte ut å hente penger gjennom crowdfunding i fjor. Det kan ofte være et tegn på at de sliter med kapitaltilgangen og derfor må be «folket» om hjelp for å komme seg videre. Det er også en kjensgjerning at skalerende bedrifter i Norge har lavere tilgang på kapital enn mindre startups. For at Nabobil skulle vokse utover Norge trengtes det mye kapital. Kapital som ikke var tilgjengelig for Nabobil.

Incentivert for salg

For det andre: De to største eierne, med-gründerne Karl Munthe-Kaas og Jacob Tveraabak, jobbet ikke i selskapet. De satt i styret og alternerte på å være styreleder. Og bidro sikkert mer enn et gjennomsnittlig styremedlem.

Men begge to har en annen og viktigere jobb som krever mer fokus. Munthe-Kaas er daglig leder i Kolonial.no og Jacob Tveraabak er konsernsjef i StrongPoint. Tveraabak var tidligere sjef i Bavaria (som nå heter Hedin Automotive), Norges største BMW-forhandler, investerte også i Nabobil, og satt på en eierpost på 7,9 prosent av Nabobil.

En eierpost Hedin arvet fra Bavaria og som de nok gladelig ville bli kvitt. Nå fikk de sjansen.

For at et selskap skal vokse seg stort i verden, kreves det en høy motivasjon, i form av eierskap, hos gründerne som jobber i selskapet. I Nabobil-tilfellet var det kun Christian Hager som jobbet i selskapet og som hadde en ok eierandel. Daglig leder Even Heggernes satt på underkant av tre prosent.

Munthe-Kaas skriver på Facebook at han føler seg som en lotto-millionær. Det gjør han rett i å føle. Incentivet for både ham og Tveraabak til å selge, ser på papiret ut til å være høyere enn å fortsette driften videre. Så de har all grunn til å juble når selskapet blir solgt for over 100 millioner. Dessuten har selskapet større sjanse for å overleve med en global gigant i ryggen.

Men de som ikke skal juble, er oss andre. Fordi Nabobil er nok et eksempel på et selskap som er blitt solgt for tidlig.

Salget er en beskjed til Norge

Hvis Norge skal evne å bli en teknologinasjon, med eierskap i store globale selskaper, kan vi ikke selge dem ut for tidlig.  Og her kan vi ikke skylde på Nabobil selv, som mest sannsynlig har gjort det rette valget, men vi kan skylde på oss selv, på politikere og på risikoaverse norske investorer som putter pengene sine i «trygge prosjekter» som blant annet eiendom.

Et lite lyspunkt i det hele er at slike som Munthe-Kaas nå får flere penger å putte i nyskapende bedrifter. Men hvis det er slik at når disse vokser opp også blir solgt unna for tidlig, er vi i grunnen like langt.

Salget av Nabobil er en beskjed til pengene i Norge og det er en beskjed til norske politikere. Vi kan enten fortsette å «safe» oss til en teknologisk fant, eller vi kan velge å legge til rette for at det er mer attraktivt å investere i skalerende teknologibedrifter.

Kolonial måtte til Sverige og Kinnevik for å hente penger til videre vekst. Spacemaker måtte til London. Xeneta, Kahoot, Unacast og mange andre har også betydelige internasjonale eiere.

Og det er ikke noe galt i seg selv, men en større andel burde ha kommet fra norske investorer fordi vi faktisk har pengene og fordi den norske stat gjennom Innovasjon Norge har bidratt med mange penger i den kritiske startfasen for disse selskapene.

Unacast har mottatt 950.000 kroner. Kolonial har mottatt det samme, samt et lån på 1,6 millioner. (Xeneta har faktisk klart seg selv).

Politikerne, dvs oss velgere som stemmer på dem, kan også presses til å gjøre det er mer attraktivt å jobbe i skalerende bedrifter gjennom blant annet bedre opsjonsordninger, som gjør det lettere å ansette topptalenter som igjen legger til rette for sterkere vekst, samt en bedre skattordning for gründere med store beløp i "papirpenger".

I dag kan og bør eierne av Nabobil sprette champagnen. Mens vi andre, som er opptatt av en bærekraftig norsk økonomi for fremtiden, bør felle en liten tåre.