De nye topplederne trenger ingen følelsesladde statsministre som forteller dem at dette er «the world's moment of truth»
Politikerne sitter i baksetet og diskuterer hvilken vei vi skal ta. Det progressive næringslivet tar over styringen over klimatiltakene, og behøver ikke bli minnet om at det må bli slutt på «blah, blah, blah», skriver redaktør i Shifter, Per-Ivar Nikolaisen.
København for 12 år siden. Det blåste kaldt på flatene utenfor konferansesenteret på Amager. På innsiden satt jeg med en varm kopp kaffe og rykende engasjert – som klimalobbyist for en norsk miljøorganisasjon. Jeg husker ikke i dag hvilke komma eller preposisjoner vi kjempet for å få inn i den internasjonale klimaavtalen, men jeg var overbevist om at dette øyeblikket var historisk. Det måtte det jo være, siden både Barack Obama, Desmond Tutu og Arnold Schwarzenegger var der.
Forhandlingene gikk som alltid på overtid. Toppmøtet endte med at den amerikanske presidenten krasjet inn på et møte med de indiske, kinesiske og brasilianske topplederne, og skrapet sammen restene av en slags avtale.
De siste to ukene har jeg sett mange av de samme menneskene som i København for 12 år siden ta bilder av seg selv med internasjonale halvkjendiser og helkjendiser. På samme måte som i København insisterer aktivistene på at dette er et historisk øyeblikk, og at det er nå eller aldri. Nok en gang holder toppledere med høyt utviklede teatralske evner innlegg med mye patos, ofte løsrevet fra hva de gjør i virkeligheten på hjemmebane. I siste stund kommer det nok en gang en avtale på plass.
Selv har jeg ikke vært på et eneste klimatoppmøte etter antiklimakset i København. Så kanskje er jeg både urettferdig og litt uvitende når jeg skriver dette. Men her utenfor bobla undres jeg stadig over hvordan jeg virkelig kunne tro at noen komma, parenteser eller preposisjoner hit og dit i en frivillig avtale kom til å redde kloden – den gangen i 2009. Nå i Glasgow i 2022 var det altså spørsmålet om man skulle fase «ned» eller «ut» kull som fikk mest oppmerksomhet.
For meg blir det tydeligere og tydeligere. Politikerne sitter i baksetet og diskuterer hvilken vei vi skal ta. Progressive bedrifter i næringslivet har tatt over styringen. De trenger ikke en «følelsesladd» Boris Johnson til å fortelle dem at dette er «the world’s moment of truth», eller bli belært av den tidligere BBC-stjernen Sir David Attenborough at naturen er i ubehagelig rask endring.
Jeg sier ikke at alle bedrifter er så godt i gang. Daværende Statoil la så å si bort fornybarsatsingen sin etter klimatoppmøtet i København, og satset heller milliardene i skifergass og oljesand. Det er ikke fryktelig mye bedre i dag. Fortsatt er kun fire prosent av nyinvesteringene til Equinor i fornybar energi eller lavkarbonløsninger. Det er en lang vei å gå før oljeselskapet blir et bredt anlagt energiselskap, slik det ofte snakkes om i festtalene.
En som virker til å forstå at toget snart går, er Kjell Inge Røkke. Make no mistake, multimilliardæren er fortsatt en oljemagnat, og vil i årene fremover bidra til massive utslipp av CO2 gjennom sine selskaper. Han satser samtidig tungt på prosjekter som sannsynligvis vil gjøre den norske økonomien langt grønnere enn i dag - og pøser penger inn i havvind, karbonfangst, vannkraft, sol, hydrogen, batteriteknologi og plastgjenvinning. Nylig lanserte han Runway FBU, der Røkke-systemet skal investere tungt i ferske oppstartsselskaper. Han trenger ikke forholde seg til at det må bli en global konsensus av motstridende krefter før han gjør noe. Røkke kan vri pengestrømmene helt alene – fordi han ser at det vil lønne seg, både for lommeboka hans og naturen, og kanskje også hans ettermæle når han en dag forlater denne kloden. Som han selv sa i en artikkel her i Shifter nå nylig, han har tross alt bare «200.000 timer igjen å leve».
«Gamle» blandingssystemer som Aker er en ting. Men strømmen av nye oppstartsselskaper er enda mer entydig – de aller fleste av dem er minst klimanøytrale og svært mange er klimapositive, altså bidrar til å kutte utslipp.
Ta noen av de mest kjente vekstselskapene. Kahoot skaper milliardverdier med et klimafotavtrykk like stort som julebordet til en avdeling i Equinor. Easee og Zaptec utvikler og selger ladebokser som er med på å endre Norge og etter hvert Europas infrastruktur for elektriske biler. Bruktklærplattformen Tise har hentet store summer fra noen av de heteste kapitalistene i New York. Gelato har hatt monstervekst med sin plattform for bestilling og kortreist produksjon av veggkunst, tekstiltrykk og etter hvert også 3D-printede produkter.
Samtidig er det snart ikke et VC-fond her i Norge som ikke skal legge FNs bærekraftsmål til grunn når de plasserer pengene sine. Denne uka skrev vi om Norselab, som hentet inn tallknuseren Kenza Akallal fra fondsgiganten Blackrock. Hun skrev de første linjene med kode som integrerte data om miljø, sosiale forhold og styresett i teknologiplattformen Blackrock bruker til å vurdere oppsider og nedsider i investeringene.
Så vil nok noen si at snøballen ikke hadde begynt å rulle uten de politiske føringene i Paris-avtalen (nå Glasgow-avtalen) eller for den saks skyld EUs nye taksonomi for bærekraftig finans. Det er imidlertid også sannsynlig at både denne og den neste generasjons kapitalister og gründere er fullt i stand til å se Tysklands daler flomme over, Amerikas skoger brenne og verdens isbreer smelte ned. De føler de må gjøre noe. Da er de heldigvis bare et kort styremøte eller en generalforsamling unna å skape historiske øyeblikk - uten å spikke på en eneste preposisjon, eller få push fra en aktivist som skal fortelle dem at det må bli slutt på “blah blah blah”.
