kommentar
«Det er noe erkenorsk over å snakke ned gründere som prøvde, men feilet»
Moteklær-tjenesten Vibrent måtte gi tapt, men vi som liker å gå i den samme genseren i uke etter uke, bør være forsiktig med å bruke våre egne behov som bevis for hvorfor det ikke gikk.
«Etter å ha intervjuet et par tusen gründere de siste åtte årene, er det de færreste som oppfyller mitt behov», skriver Per-Ivar Nikolaisen, redaktør i Shifter.
Det har vært mange artikler om hvorfor Vibrent feilet. Da jeg kom over kommentarartikkelen til redaktør Stig Jakobsen i Avisa Nordland, var jeg først litt usikker på om han faktisk tullet i sin rant mot den havarerte klesutleie-tjenesten som tidligere het Fjong. Han presterer det som nærmest er parodisk etterpåklokskap.
Artikkelen begynner med en henvisning til 90-tallsserien Seinfeld, der rollefiguren Kramer kommer opp med håpløse oppstartsideer på løpende bånd. Videre evaluerer han tjenesten basert på om han selv noen gang har følt et behov for å leie klær. Konklusjonen er at det har redaktøren ikke, og underforstått er det ikke så rart at medgründer og bodøværing Sophie Wiik måtte melde oppbud.
Etter å ha intervjuet et par tusen gründere de siste åtte årene, er det de færreste som oppfyller mitt behov. Likevel har det gått ganske bra med flere av dem. Jeg har for eksempel skrevet et stort antall artikler om Oda, men jeg har bare en eneste gang bestilt mat hjem til meg selv. Det ligger en Kiwi-butikk 55 sekunder unna, jeg er ganske ekstrovert, og synes det er hyggelig å møte både kjente og de butikkansatte når jeg handler. Den ene gangen jeg har bestilt mat fra Oda, var da jeg var hjemme i karantene etter en kraftig runde med covid tidlig under pandemien.
Jeg har likevel skjønt at Oda oppfyller behovet til mange, ikke bare hipsterfamilier i det sentrale Oslo. Særlig eldre og syke synes det er fint å få levert matvarer hjem. Hadde jeg vurdert tjenesten etter hva som fyller mitt behov, burde de for lengst vært lagt ned. I stedet går Oda nå i et forsiktig pluss i Norge, og kanskje en dag kommer de også til Bodø.
En selskapsanalyse av en fashion-startup, basert på behovene til oss redaktører som fulgte Seinfeld på 90-tallet, er altså ikke så mye verdt. Jeg kan gjerne leke med tanken på om jeg ville abonnert på klær dersom Vibrent hadde hatt et tilbud til oss middelaldrende menn, men å bruke denne synsingen til å bestemme om selskapet har livets rett eller ikke, er som å bestemme om en bonde bør satse på svin eller okse ut fra behovet til en vegetarianer.
Det finnes en rekke årsaker til at Vibrent ikke fikk det til å gå rundt. Jeg har ikke oversikt over alle disse. En åpenbar grunn er et kapitalmarked som har vært svært stramt de siste to årene. Ingen har det lett nå, og en rekke selskaper har måttet legge inn årene de siste månedene. Investorene har vært nådeløst opptatt av at gründerne skal ha kort vei til lønnsomhet, og Vibrent hadde åpenbart for lang vei. En annen årsak som gründerne selv trekker frem, er mangelen på klær. De hevder å ha etterspørselen fra kundene, men at de ikke får nok påfyll og variasjon av klær til å møte dette behovet. Da får de ikke den nødvendige veksten i omsetningen. Det er helt sikkert også gjort feil underveis, som i både små og store bedrifter, og i en krevende tid med høye kostnader kan slike feil bli mer fatale for selskapet enn det ellers ville vært.
Redaktøren er kritisk til at Vibrent har fått offentlig støtte. Det er vanskelig å forstå Jakobsens iherdige motstand mot at akkurat et prosjekt som Vibrent har fått penger fra statskassa. Det er bred politisk enighet i Norge om at staten skal hjelpe til med å skape nye bedrifter – slik at økonomien får flere ben å stå på i en fremtid der det er stor usikkerhet rundt vår hovednæring, olje og gass. Det går jo an å mene at gründere ikke burde hatt statsstøtte i det hele tatt - at dersom de ikke klarer seg uten offentlig støtte i starten, fortjener de ikke livets rett. En slik tilnærming hopper historieløst og glatt over statens rundhåndede rolle i oppstartsfasen og fortsettelsen av petroleumseventyret. Det ville også vært ganske særegent i internasjonal sammenheng – for selv i særs liberalistiske økonomier får sårbare næringer ulike former for offentlig støtte og subsidier. Med tanke på at Jakobsen er redaktør i en by der bedriftene nyter godt av en arbeidsgiveravgift på 7,9 prosent - mot 14,1 prosent i Vibrents hjemby, Oslo - er han vel ikke fullstendig imot at staten blander seg litt inn.
Jeg vil til slutt si at denne artikkelen ikke er en kritikk mot Jakobsen alene. Hans analyse representerer tankesettet til flertallet av oss nordmenn. Det er noe erkenorsk over å snakke ned gründere som har feilet, selv om vi ikke har nødvendig innsikt eller kunnskap om hvorfor det skjedde. Redaktøren i Avisa Nordland ser ikke ut til å ha brukt mye tid på seriøst å vurdere hvordan Vibrent skiller seg fra tradisjonelle utleietjenester. Jakobsen virker heller ikke til å vite forskjellen på et konvertibelt lån fra en investor og et lån fra banken eller andre kreditorer.
Det kurset får vi ta en annen gang, men poenget er at oppstartsselskaper er sårbare. Statistisk sett skal svært mange av dem feile, før noen få lykkes stort og veier opp for tapene hos de andre. Norsk industrihistorie er full av denne dynamikken. Sam Eyde sitt Hydro var et tapssluk i mange år, og han ble motarbeidet kraftig av det norske fagmiljøet. De første fabrikkene hans opplevde også flere branner i fasen med teknologiutvikling. Siden rotnorske investorer var skeptiske til at dette kunne gå bra, måtte han til slutt hente penger fra den risikovillige svenske rikingfamilien Wallenberg.
Få gratis nyhetsbrev
Abonner på Shifters nyhetsbrev for de siste nyhetene, trendene og analysene.
Vibrent ble aldri noen internasjonal storsuksess, men gründerne Sophie Wiik og Sigrun Syverud var noen av mange som prøvde og feilet. Det bør de få ros for, iallfall hvis de har gjort så godt de kan og vært ærlige med seg selv og andre på sin vei. De mange som investerte i det daværende Fjongs folkefinansiering ser ut til å ha lit til at gründerne har kjempet til siste slutt. Så får vi som er fornøyd med å gå i den samme svarte eller grønne genseren uke etter uke, erkjenne at vi ikke kan brukes som bevismateriale for hvorfor det ikke gikk.
