«Drittsekkenes tid er forbi: Slik må investorene kjempe om de beste gründerne»

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skrevet ordet «myteomspunnet» om aktører som Sequioa og Softbank Vision Fund. En slags forestilling om at i institusjoner som dette jobber det noen høyerestående vesener som vil bringe deg som gründer inn i himmelen. Det har ikke bare handlet om pengesekkene, men de har også klart å bygge en merkevare som sier at de er ekstraordinært kloke og erfarne som investorer, ja nærmest magiske i sin håndtering av porteføljen.

På startup-konferanser som her på Slush i Helsinki har de vært omsvermet og tilbedt. Den hellige gral for en startup på investorjakt har vært å havne på en av de lukkede kveldsfestene der de store er, etter at dagens ordinære program er ferdig inne i mylderet i messehallen.

Maktskiftet

Når kulda nå har lagt seg over Finskebukta, er det ikke nødvendigvis gründerne som hutrer rundt på jakt etter afterpartyet med de feteste investorene. Den virkelig store superstjernen på Slush i år er nemlig finnen Miki Kuusi – grunnlegger og CEO av Wolt som nylig ble solgt til DoorDash for svimlende 7 milliarder euro. Det er han alle vil ha en bit av - som journalistene flokker rundt, som investorer gjerne skulle sett at de hadde oppdaget før.

For noe har skjedd, og alle snakker om det, ja selv de heteste investorene har sett det. Makten er i full fart på vei over til gründerne.

– Da jeg startet i Sequoia for åtte år siden, var det ganske vanlig å kikke litt på en ny investeringsmulighet - ha en uke til å gjøre noen markedsundersøkelser, ta noen møter, snakke med kundene til selskapet, lage et datarom, og slike ting. Men tiden da du som investor kunne lene deg komfortabelt tilbake å forstå ting, den er forbi, sier venturekapitalisten Andrew Reed fra det kjente Silicon Valley-fondet.

Tidslinjen er kraftig komprimert, ifølge Reed. Selv en aktør som Sequioa får bare et par dager på å bestemme seg, når de får tilbud fra de beste gründerne.

– Det er kortere tidsfrister og økt konkurranse. Du må være godt forberedt og handle raskt, konstaterer Reed.

Allerede før gründeren var ferdig med denne pitchen, lå det en e-post fra Trond Riiber Knudsen i innboksen

Frustrasjonen

Sammen med sin europeiske kollega Luciana Lixandru forteller Reed tilhørerne ved Amfiscenen på Slush om hvordan landskapet har endret seg betydelig de siste årene. Mens Reed insisterer på at det nye tempoet passer Sequioa godt («Vi elsker dette, og vi er raske til å svare på e-post»), viser Lixandru at det også er frustrerende når utålmodige gründere har «the upper hand».

– Du velger en samarbeidspartner for de neste fem, ti, ja 15 årene. Å ta den beslutningen på to til tre dager er ikke alltid en smart idé. Vi skal jobbe sammen lenge, så la oss bruke litt mer enn dette til å bli kjent, se om vi ser verden på den samme måten, oppfordrer Lixandru.

Riktignok erkjenner de begge at en gründer først og fremst skal bygge produkt og få kunder, ikke bruke tida på å danse med sendrektige investorer, kanskje på et afterparty i Helsinki (i verste fall "isbade" i Finskebukta i 10 minusgrader og pådra seg hypotermi).

– Vi vet jo hvor smertefullt det kan være å hente kapital for gründerne, sier Reed.

Kapitalflommen

Maktforskyvningen mellom gründerne og investorene har ikke kommet helt av seg selv. Den er hjulpet av lave renter og en enorm verdiutvikling for teknologigantene på børsene. Tech er ikke lenger for de spesielt interesserte, og det har gjort at den internasjonale storkapitalen pøser penger inn i ulike venture- og tidligfasefond. For øyeblikket er det mer penger tilgjengelig enn det er gode gründerprosjekter, med unntak av noen sektorer.

– Sånn har det vært i sykluser før også, men ikke på dette nivået hvor selv Sequoia blir «presset». Før opptrådte investorene som dommere, et filter som «drepte» ideer og selskaper tidlig. Men nå kan man bygge og validere mye mer før penger kommer. Makten om hvem som definerer hva som er en suksess har blitt byttet om, sier Johan Brand, som gjennom Kahoot og We Are Human, har lang erfaring på begge sider av bordet i investeringsrunder.

Han viser til at økosystemet både i Norge og resten av Europa har modnet. Selskapene er smartere og mer erfarne enn før. Ikke minst investerer unge gründere som har lykkes i andre gründere. Det som i den første investeringsrunden før var «fools, friends & family», er nå det Brand kaller «en armada av veldig erfarne mennesker» som har erfaring med å bygge selskaper.

– Det er jo umulig å gjøre en «due dilligence» på to dager. Da ender du med å backe ting som ikke funker, type WeWork, og skape bobleeffekter. Som investor må du ligge i forkant hele tiden, litt som i sjakk der du regner mange trekk fremover.

Norselab har investert en halv milliard kroner på 18 måneder i 16 selskaper: Nå er et nytt og større fond underveis

Færre assholes

Tradisjonelt har det asynkrone forholdet mellom investorer og gründere ført til at takhøyden for å oppføre seg som en arrogant drittsekk har vært ganske høy. Ja, enkelte har fått slippe unna med ganske grove overtramp, bare fordi alle vet hvem som sitter på pengesekken og skjebnen til selskapene. Nå snur altså tidevannet.

– De beste gründerne har makt over investorene. De kan «time boxe» hardere, og får svært gode term sheets, sier Jørn Haanæs, som er til stede i Finland på vegne av impact-investorene i Katapult.

Han forteller om en voldsom «fear of missing out» hos investorene. Mange investorer bøter på utfordringen med økt konkurranse med å gå inn i selskapene i en langt tidligere fase enn før. Riktignok er risikoen da langt høyere, men investorene ser at relasjonen til de beste gründerne er avgjørende for å komme inn i en senere og større runde. De må rett og slett bygge sin merkevare for å ha en nubbesjanse til å slippe til hos de heteste oppstartsselskapene.

– Investorene må rettferdiggjøre posisjonen de har, gjennom å vise hva de kan tilby ekstra utover bare pengene. Eventuelt vise at de bare gir pengene, og lover å ikke plage deg.

I et slikt bilde er det ikke rom for «assholes», iallfall ikke på investorsiden.

Da han oppdaget at han hadde blitt en bulldoser, tok han et oppgjør med egen lederstil: Her er hans 12 leveregler for et suksesselskap uten drittsekker

Gamle stjerner falmer

Det er fire år siden jeg var på Slush forrige gang, og det er lett å se endringene, ja nærmest visuelt også. Investorene er ikke verdensmestre fra scenene lenger, de flakker litt mer med øynene, svelger tungt, og ser generelt mer usikre ut. Spørsmålene de får om hvordan de jobber er også vanskeligere. Flere detaljer, det holder ikke å si at du er «gründervennlig» (det sier de alle), og at du er opptatt av at startupene har et «stellar team» (det sier de også alle).

Mange av investorene har selv bakgrunn som vellykkede gründere for en del år siden, ja kall dem gjerne gründerstjerner, noe de lenge har surfet på, men det hjelper ikke så mye lenger. De gamle stjernene falmer. Erfaring er ferskvare. Det hjelper ikke at du gjorde noe fancy i Spotify for 10 år siden, eller at du hjalp Steve Jobs med å finne opp iPoden for 20 ,år siden. For som Wolt-gründer Miki Kuusi sa til Shifter:

– Realiteten er at det ikke er folk der ute som har erfaring med å bygge noe slikt som Wolt. Våre folk gjør dette for første gang. Så det vi trenger er de som har vist at de er veldig dyktig til å lære.

Nå er det investorene som må isbade i finskebukta for å vise gründerne at de tåler en vinterdag.