kommentar
«Norske investorer har sovnet på venterommet - nå går toget»
Mens europeiske investorer begynner å våkne, og forstår at det er i krevende tider det er mulig å gjøre en god deal, dormer vi nordmenn stadig dypere til historien om at det ikke lønner seg å satse på oppstartsselskaper.
Publisert
De hyperaktive laserne er igjen slukket, og roen har senket seg over Messukeskus i Helsinki. Verdens største samling for gründere og investorer har til de grader levd opp til navnet sitt, med vindkast og horisontalt sludd feiende inn fra alle kanter i ganske oversvømte gater i den finske hovedstaden.
Etter noen tunge måneder med konkurser på rekke og rad her hjemme, finnes det ingen bedre medisin enn en sterk dose med naiv tech-optimisme for å få tilbake motet. Kjenne på følelsen av at noen av verdens viktigste problemer fortsatt kan løses av gründere, tenke at det går an å tjene seg søkkrik for investorer som tør å satse.
Den elleville tech-hypen braste som kjent inn i veggen i et inferno av høy inflasjon og økte renter da Russland invaderte Ukraina, og den digitale euforien fra pandemi-tida la seg. Fjorårets konferanse var derfor en av de mørkeste jeg har vært på siden min første Slush i 2016. Det ble snakket om kapitalkrise i annenhver setning. Mange av oss som kom hit fra Norge i år, hadde med oss det samme narrativet, at det fortsatt er ekstremt vanskelig å hente kapital. Selv noen av de mest aktive investorene har slukket lyset og gått i dvale i påvente av bedre tider. Rådet fra de som kjenner økosystemet, er å jakte kapital utenfor landets grenser. Dessuten viste lista over norske deltagere at antallet engleinvestorer fra Norge kunne telles på noen få fingre. Så her var det bare å stålsette seg for et par tungsinnede novemberdager her i Helsinki. Slik ble det ikke.
Det er vanskelig å vite sikkert hvordan utviklingen i antall engleinvesteringer de siste månedene har vært. Partene har gjerne ikke samme store interesse av å rope høyt om sine plasseringer, slik VC-fond-ansatte gjør når de vil vise sine LP-investorer hvor flinke de er, der de skinner på LinkedIn sammen med sitt siste investeringsobjekt. Som oftest pipler slike nyheter ut fra gründerne når de er stolte over å få inn et kjent navn på eiersiden – altså litt tilfeldig. Derfor er det gjerne i de uformelle samtalene med engleinvestorene som gir det beste øyeblikksbildet av aktivitetsnivået.
Slike samtaler er det nok av muligheter til å få på Slush, og det er rett og slett befriende å høre på engleinvestorer fra våre europeiske naboland som forteller at de faktisk har penger å investere og at de ser mange muligheter, også i Norge, særlig nå når verdivurderingene er mer jordnære enn de var før 2022. Investorene påpeke det åpenbare, at kapitalens interesse for entreprenørskap alltid har gått i sykler, påvirket av den makroøkonomiske situasjonen, og at de beste «kuppene» gjør man i situasjoner som nå – litt som at det ikke bør være altfor mange med i budrunden når du skal kjøpe bolig.
Mange av dem husker dessuten dotcom-bobla i 2001, og iallfall finanskrisen i 2008 – hvordan de som turte å investere i periodene i og etter disse hendelsene, har hatt noen eventyrlige gevinster i selskaper som Airbnb, Spotify, Uber og Slack. De som virkelig har styr på historiens viktigste oppstarter vet også at Disney ble startet etter resesjonen på begynnelsen av 20-tallet, Hewlett-Packard i den store depresjonen på 30-tallet, Microsoft etter resesjonen på 70-tallet og Electronic Arts etter resesjonen på begynnelsen av 80-tallet. De tidligste investorene i disse selskapene satt igjen med astronomiske summer.
I Norge derimot går trenden fortsatt andre veien. Engleinvestorene er ikke de eneste som har trukket seg inn i skallet sitt. Også flere av venture-satsingene til de store konsernene legges ned, nå sist sa Schibsted at de ville selge unna sin portefølje. I tillegg virker det som om såkalte «family offices», altså investeringsselskapene til velstående familier, har satt bremsen på.
Når jeg skriver dette, kan jeg nærmest høre at gründere og investorer der ute roper til meg at det er den særnorske formueskatten og nå exit-skatten som har skylda – altså dagens regjering. Så langt har det vel hatt en psykologisk effekt, mer enn en praktisk effekt for de fleste. Dette er uansett bare en av hundrevis av hindringer gründere og deres investorer må navigere i. Ideelt sett hadde kanskje hele skattesystemet blitt renovert, og tilpasset en ny tid, men det er ingenting som skjer over natta. En gründer må tenke hva den skal gjøre i månedene fremover for å lykkes, ikke drømme om det blir en venstrevridd eller høyrevridd regjering ved neste valg og de langdryge diskusjonene og utredningene som følger når byråkratiet kverner på.
La oss fortelle oss selv og verden om fordelene med Norge. Vi lever fortsatt på toppen av rangeringene over de rikeste på kloden. I det norske tillitssamfunnet er båndene tette og veien til både kapital og kunder kort. Vi gründere kan møte noen av planetens mest velstående mennesker på fotballtreningen til barna, snakke med dem om ideene og visjonene våre. I andre land stenger de rike seg inn bak høye murer, og like og rike barn leker mest, selv om det ikke er best. Uansett om en del av de velstående har flyttet til Sveits, i frustrasjon over skatter de synes er urettferdige, har vi en tilgang på folk med kapital som gründere i andre land bare kan drømme om. Det krever en endring i tankesett å få åpnet den krana for fullt.
Det er ikke nødvendigvis så lett i det debattklimaet som er i Norge. Finanspressen her hjemme lager for tiden lange artikkelserier om hvor lite smart det er å satse på teknologibedrifter, og hvor dårlig det har gått med investeringene. Selv om gründere og investorer stritter imot så godt de kan både i sosiale medier og i avisenes spalter, er saueflokken vanskelig å snu når den første har begynt å løpe i samme retningen.
Det er virkelig synd at ikke flere velstående nordmenn er her på Slush og pådrar seg «fear of missing out» i samtaler med rike tech-optimister. Nok en gang kan det se ut som om norske kapitalister blir sittende å sove på venterommet når toget ruller ut fra stasjonen. En lang tradisjon som går helt tilbake til Sam Eyde og Kristian Birkeland, som måtte hente kapital fra den svenske Wallenberg-familien til sitt Hydro, den gangen for 119 år siden. Kanskje kommer de norske investorene omsider tilbake når den lokale finanspressen bestemmer seg for å fortelle dem at verden der ute synes å mene at det er «trendy» å investere i startups igjen. Muligens akkurat i tide til at verdivurderingene er så høye at det er dyrt igjen – ja til og med at det nærmer seg en ny smell. Slik repeterer historien seg.
Til slutt litt om den forholdsvis utbredte oppfatningen om at gründere ikke klarer å løse annet enn små og overfladiske problemer, og at det må store og solide aktører til for å ta tak i verdens største utfordringer. Igjen kan man høre ekkoet og mostanden fra bedreviterne på fysisk institutt på Universitet i Oslo fra den gangen Eyde og Birkeland eksperimenterte med sin banebrytende teknologi. Det er jo selvfølgelig noen ganger vanskelig å forstå hvorfor noen av oppstartsselskapene har livets rett – og at det er mange «tulleproblemer», at noe er gjort eller prøvd før, eller at det naivt og utopisk det de forsøker å få til. Mitt inntrykk er imidlertid at nivået på både norske og utenlandske gründere er høyere enn noensinne – ideene er mer substansielle, og gjennomføringen bedre enn under tech-hypen.
Det siste kan illustreres gjennom det høye nivået på de tre finalistene i Slush sin årlige pitchekonkurranse, der alle sammen var av det seriøse og tunge slaget. DevA11y har laget en løsning som gjør det enklere, bedre og billigere for bedrifter å bygge digitale produkter for mennesker med funksjonshemminger. Mohana har utviklet en plattform som hjelper kvinner og helsepersonell med å håndtere perimenopausale symptomer tidlig. Oasys Now har skapt en plattform som kobler pasienter med relevante kliniske studier, slik at det blir lettere å få fremdrift i utviklingen av medisiner til sykdommer som i dag fremstår som uhelbredelige. Sistnevnte gikk av med seieren og fikk en investering på en million euro fra de prestisjetunge VC-fondene General Catalyst og Cherry Ventures.
Vi kan gjerne diskutere skattesystemet, ja til og med være ganske forbannet og lage satiriske viser om politikernes ubrukelighet og manglende evne til å forstå, men la oss nå først og fremst konsentrere oss om å bygge. Finn en vei utenom hindringene, slik vi gründere er eksperter på. De norske investorene må slå på lyset, repetere for seg selv at det kommer til å lønne seg, eventuelt ta seg en tur til Slush neste år hvis de ennå ikke har våknet opp.
