Christer Dalsbøe

Partner i innovasjonsstudioet Braver

Vi er så heldige at vi har mange kloke stemmer som mener ting om det norske gründermiljøet i offentligheten om dagen. Sist ut er Murshid M. Ali og Per-Ivar Nikolaisen, som i hvert sitt innlegg i Shifter peker på de utslagene Innovasjon Norges betingelser for oppstartslån kan ha for gründere som har stilt personlig kausjon for deler av lånebeløpet hvis selskapet går konkurs.

Det underliggende budskapet er kort fortalt at kausjonen på 20 prosent av lånebeløpet, som enten kan inngås av gründerne selv eller av investorer i bytte mot mer eierandeler, bidrar til to ting: At flinke (men blakke) gründere ikke kan eller tør å benytte seg av virkemiddelet, og at utslitte gründere kan bli sittende igjen med en kjip regning på tampen av en allerede tung reise. Med andre ord - oppstartslån passer bedre for de som har OK økonomi på starten av gründerreisen eller god nok inntjeningsevne i etterkant til å håndtere regningen når festen er over.

Stilte personlig sikkerhet i millionlånet fra Innovasjon Norge og måtte punge ut da startupen gikk dukken

Jeg er enig i en del av poengene til Murshid M. Ali og Per-Ivar Nikolaisen, blant annet at gründeregenskapene kreativitet, utholdenhet og klokskap ikke er en funksjon av pappas lommebok - kanskje snarere heller motsatt. Samtidig handler ikke denne diskusjonen om utjevnende virkemidler rettet mot 10-åringer i grunnskolen som (dessverre) lever liv sterkt preget av foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn. Vi snakker om voksne mennesker, i verdens mest sosialt mobile land, som etter min mening har hatt nok tid på seg til å bruke de nevnte egenskapene over til å komme i en posisjon hvor kausjonen ikke er et problem. Og hvis de ikke har det, er det egentlig statens rolle å implisitt oppfordre dem til å starte et selskap ved å gi dem et 100% usikret lån, i motsetning til det lille filteret som dagens kausjonskrav fører til?

Det er ofte lurt å høre etter når folk med doktorgrad, erfaring fra å bygge ting i den virkelige verden og et beviselig engasjement for problemstillingen uttaler seg. Samtidig bygger argumentasjonen til Nikolaisen og Ali på et premiss jeg ikke er enig i, nemlig at mer lukrativ og enkelt tilgjengelig statlig gründerstøtte nødvendigvis er netto positivt for verdiskapingen her til lands på lang sikt. Disse støtteordningene har nemlig både synlige og mer usynlige skyggesider som veldig få snakker om.

Mine meninger om statlig gründerstøtte er sterkt preget av mine yrkeserfaringer. Tidlig i karrieren var jeg en av de første teammedlemmene i et vekstselskap som i fjor ble verdsatt til en halv milliard, jeg har startet et startupprogram for studenter som fokuserer på den kommersielle delen av den aller første gründerfasen og jeg har hatt konsulent- og rådgiverroller for over 20 forskjellige startups og corporate ventures. Erfaringene mine har gjort meg enormt skeptisk til de aller fleste virkemidlene vi har, de tilhørende portvokterne som blant annet Innovasjon Norge og Forskningsrådet, og ikke minst oppfatningen som råder om hvor stor rolle disse aktørene bør spille, og hvilket mandat de bør ha, i utviklingen av fremtidens næringsliv.

Rike gründere leker best med statsstøtten

• Jeg har møtt utallige unge mennesker som tror at det første man bør gjøre når man har en idé er å ringe Innovasjon Norge for å få ideen sin vurdert, og at svaret man får fra sin O Store Saksbehandler indikerer om ideen er god eller dårlig.
• Jeg har møtt saksbehandlere som oppriktig tror at de har forutsetninger til å vurdere tidligfase-ideer (det har de omtrent aldri), og som er totalt blottlagt for alle insentiver som trengs for å plukke vinnere i tidlig fase.
• Jeg har møtt gründere som formulerer “prosjekter” i selskapet sitt for å utløse virkemidler, som de aldri hadde gjennomført hvis ikke virkemidlene fantes.
• Jeg har sett gründere som holder selskapene sine kunstig i live i lang tid, med tilhørende alternativkostnad for dem selv og samfunnet, takket være små drypp med softfunding.
• Jeg har sett rapporteringsregimer på timesbruk og “effekt” som i sum tar så mye tid og fokus for gründerne at de heller burde jobbet på Kiwi for å tjene inn de samme pengene.
• Jeg har sett produktroadmaps som baserer seg på fasene virkemidlene legger opp til i stedet for å kutte hjørner og få produktet raskest mulig i markedet.
• Jeg har sett gründere bli så flytende i språket “søknadsk” at de til slutt både tror på det de selv skriver, og tror at det er det samme som verdiskapning.
• Jeg har sett gründere slavisk følge planer som ble formulert i en søknad et år tidligere og som ikke lenger er rett retning for selskapet, fordi de tross alt skal rapportere på måloppnåelse på søknaden.
• Og ikke minst, jeg har sett gründere som alt for sent blir utsatt for den sunne evolusjonære utviklingen som det harde møtet med markedet og investorer medfører.

Mitt klare inntrykk er at de flinkeste gründerne har lært seg å bry seg ekstremt lite om virkemiddelapparatet. Verden er mye mer rotete enn utlysningstekster, søknader og saksbehandlere skal ha det til, og de flinkeste folkene vet det. Selv om mange suksessfulle gründere har vært innom virkemiddelapparatet på reisen, er det på ingen måte automatikk i at virkemidlene dermed har bidratt til suksessen. De aller flinkeste hadde sannsynligvis lykkes uansett.

«Gründerstøtten må være tilgjengelig for alle, ikke bare dem som har god nok råd til å hente ut pengene»

Dette betyr ikke at vi ikke har markedssvikt innenfor enkelte sektorer som det kan være riktig og samfunnsøkonomisk lønnsomt for staten å bidra til å løse. Men en sentralisert trakt av et virkemiddelapparat, som skal vurdere og bedømme alle caser over det ganske land, skaper såpass mye systematisk atferdsendring i feil retning at jeg ofte tror det ødelegger mer enn det bidrar positivt.

Jeg har ikke svaret på hvordan norske virkemidler bør utformes. Det jeg vet, er at når politikere og byråkrater i beste mening forsøker å skru på de knappene de har for å stimulere til mer innovasjon og entreprenørskap, så kan det langsiktige utfallet bli det diametralt motsatte av det man ønsker. Softfunding kommer nemlig med en skjult kostnad som på sikt kan forhindre gode selskaper fra å lykkes, som finansierer dårlige selskaper for lenge, utkonkurrerer tidligfase-investorer med bedre insentiver og kompetanse, og forteller den neste generasjonen gründere feil historie om hva entreprenørskap er.