Verden går mot "peak stuff", og det skyldes ikke bare at det er grenser for hvor mange gensere og flatskjermer vi kan ha

Fredrik Winther
på Slush

Managing partner i 2M2D

På flyet på vei til tech-konferansen Slush i Helsinki ble jeg ferdig med økonomiprofessor Andrew McAffees nye bok og analyse av verdens økonomitrender. Boken “More From Less - The surprising story of how we learned to prosper using fewer resourses - and what happened next” handler om nettopp det. Hvordan økonomisk vekst ikke lenger er direkte koblet til materielt forbruk.

Hovedfunnene i analysen er ganske enkelt så overraskende at det er vanskelig å tro: Vi kan ha fortsatt økonomisk vekst og samtidig ta i bruk mindre energi, og ta ut mindre råvarer og ressurser, og med mindre belastning for naturen.

Analysen viser ikke bare at det er mulig, men at det i de mest avanserte delene i verden også er i ferd med å skje. Som arena for “all things tech” er Slush på mange måter den beste temperaturmåleren på denne trenden .

At økonomisk vekst ikke fører til økt materielt forbruk er i beste fall kontra-intuitivt og et budskap som er vanskelig å ta inn. Det føles feil. Alle tidligere økonomiske modeller - de vi lærer fra barneskolen til samfunnsøkonomisk institutt, og de vi møter daglige medieoppslag og politiske debatter - bygger på en enkel vedtatt sannhet: Økonomisk vekst fører til økt forbruk, og økt forbruk krever økt bruk av materielle ressurser, som igjen går ut over klima og miljø. Det er rett og slett ikke bra for verden. Det er ikke bærekraftig.

Vekst og miljø

Økonomiprofessoren McAffee, tidligere professor ved Harvard og nå leder for MITs forskning på digitaløkonomi, er tidligere kjent for bøkene "Enterprise 2.0", "Race Against the Machine", "Leading Digital", og en rekke forskningsprosjekter om økonomiske endringer. Denne gangen er budskapet at for industrialismen de siste hundre år har det vært et en-til-en forhold mellom økonomisk vekst og forbruk av energi og råvarer.

Legger man grafene for økonomisk fremgang i et hvilket som helst land, oppå grafene for energiproduksjon gjennom for eksempel kull, olje og gass, så er utviklingen identisk. Mer forbruk av energi og økt produksjon av varer, har gitt økt vekst. Slik har det vært siden den første industrielle revolusjon, og det har blitt en økonomisk sannhet. En sannhet som i dag ligger til grunn for nesten alle debatter om miljø- og bærekraft.

Skal du analysere et oppstartsselskap? Her er 7 spørsmål du bør stille

De siste ti-årene har imidlertid noe utenkelig skjedd. Spesielt i Vesten, og særlig USA og EU. Grafen for økonomisk vekst følger ikke lenger grafen for forbruk av energi og råvarer. De spriker.

Mer for mindre

Årsaken ligger i McAffee-bokens tittel, og er egentlig ikke så mystisk. Industrialismens og kapitalismens grunnleggende virkemåte har de siste hundre år vært effektivisering. Å produsere mer for mindre. Å bli stadig mer lønnsom.

Det betyr at varer og produkter produseres med stadig mindre innsatsfaktorer og mindre fotavtrykk. Fabrikker, transport, råvarer, og produksjon har blitt gradvis mindre ressurskrevende gjennom effektiv og “lean" produksjon.

Fram til nå har økt materiell levestandard og en absurd økning i forbruket imidlertid spist opp miljøgevinsten. Det har skapt en miljø- og klimakrise. Utslippene har blitt for store, vi kjøper for mye ting, og uttak av ressurser fra hav og land har ikke vært bærekraftig. Vi har kort sagt hatt et overforbruk av materielle produkter. Mer enn det kloden tåler.

Men hva skjer når vi når “peak stuff” og vi forbruker mindre materielle produkter, og selve veksten flyttes fra produksjon av fysiske varer, til tjenester og digital verdiskaping?

Peak stuff? Det kan da ikke stemme?

Det handler ikke bare om at det er grenser for hvor mange flatskjermer vi trenger, og hvor mange gensere vi vil ha hengende i skapet. Det handler også om produktene selv.

Man kan for eksempel se for seg en vanlig stue i et hjem i Norge på 90-tallet. Der stod det en stor ruvende tjukkskjerm, et stereoanlegg med platespiller, kassettspiller, cd-spiller, forsterkere, FM-radio og gjerne noen store tunge høyttalere og tilhørende bokhyller fulle av LP-plater, CD-er og kassetter. I tillegg kom en videospiller og en samling VHS-filmer, og for en normalt fotointeressert familie var det et par fotoapparater, linser og fotoalbum, og gjerne et videokamera i hylla. Var du i et ordentlig møblert hjem så stod det også et tyve-binds leksikon på et halvt tonn i bokhyllen, og gjerne en meter høy stabel med avispapir bare fra siste uker.

Så godt som alt dette er nå borte. Sammen med kalkulatorer, kompasser, klokkeradioer, barometer, GPSer, kart, tonnevis med papir, og alt annet som nå er samlet i en liten dings på noen hundre gram du har i lomma.

Og, dette tonnet med stuff var produsert i relativt komplekse og ekstremt ressurkrevende fabrikker i andre deler av verden, og delene transportert først til fabrikken, og deretter hjem til folk med logistikk-løsninger som ikke var i nærheten av den kapasitets- og energieffektiviteten vi har i dag, og med utslipp som ikke lenger er lovlig.

Snarveien til utvikling

I følge McAfee og MITs analyser er tallenes tale ganske klar. På et økende antall områder så går energi og råvareforbruket ned, selv i land med jevn økonomisk vekst. Vi bruker i sum mindre metaller, mindre papir, mindre treverk, mindre gjødsel og jordbruksareal, og mindre byggematerialer.

Vi har nådd "peak stuff" på en rekke områder. Selv om tallene bare er for EU og USA, og fortsatt finnes det unntak som for eksempel plastforbruk. Iallfall for en stund til. Og selv om store deler av verden ikke er i nærheten av samme levestandard, og vil ha en annen utvikling, så er det ingen land som må ta omveien innom lasset med produkter vi fant i et Norsk hjem på 90-tallet.

Det er noe grunnleggende unorsk med venture-investeringer

Det ser også ut som at land som løftes ut av fattigdom mye raskere tar i bruk ren-energi og "tar seg råd til" å prioritere miljøvennlig. I tillegg fører en kraftig urbanisering til mindre transportavstander og mer effektiv energibruk. En raskt fremvoksende og stadig større delingsøkonomi gjør at antallet ting som hos oss fyller garasjer og boder og lagerhyller får en mer effektiv bruk.

"Peak stuff" på Slush

På Slush handler nesten alt om den fremtiden vi er i akkurat nå. Nesten alle tema handler om vekst og "peak stuff”, om digitale produkter og tjenester, om alt mulig "as a service", om delingsøkonomi, bærekraftsmål, om "deep tech", og om alt som gjør verden bedre med mer avansert teknologi og mindre fotavtrykk - og økt vekst.

Det hele startet i kjølvannet av at Nokia klappet sammen med sin satsning på feil mobiltelefon, noen finske studenter samlet et par hundre gründere og investorer for å gjøre noe med den begredelige økonomien. De traff planken med Slush. I dag er det 25 000 deltakere fra hele verden, inkludert 2000 investorer (som gjør det til største samling av investorer noe sted på kloden), i tillegg til over 4000 oppstartselskaper, 700 journalister, 400 forskere, 2400 frivillige og også en stadig større andel ansatte fra etablerte selskaper som går rundt med ektefølt angst for å bli forbikjørt av "det nye". Eller "startups" som det heter. Stadig flere land, byer, universiteter og selskaper kjemper også om oppmerksomheten Slush. All vil være på rett side av fremtiden.

Sånn sett er Slush et av de beste eksemplene verden har på hva som kommer. Eller egentlig allerede har kommet. Når vekst frikobles mer og mer fra materielt forbruk, nye produkter, tjenester og opplevelser i økende grad er mer digitale enn fysiske, så blir det også andre grafer for sammenheng mellom vekst og materielt forbruk.

Europa leder an

Investeringsselskapet Atomicos årlige analyse blir også lagt frem på Slush; “The State of European Tech”. Den bekrefter den samme endringstakten. Den er en god pekepinn på å forstå hvorfor det ikke lenger er en en til en sammenheng mellom energi- og materiell ressursbruk, og økonomisk vekst.

Den viser også at europeiske regioner ikke trenger å se til Silicon Valley for å bygge nye næringer. Europeiske land har gått fra å bli oppfattet som verdens museum innen ny-tech, til å lede an på stadig flere områder. Bare siden 2015 har det blitt investert 110 milliarder dollar i oppstartsselskaper. I motsetning til det myten om enhjørninger sier, så kommer de ikke bare fra Silicon Valley. Til sammen 99 venture-finansierte teknologiselskaper nådde kriteriet for enhjørning i 2019 og har fått en verdivurdering på over en milliard dollar. Vekstakten og tilgang på venture-kapital har på rekordtid blitt god i Europa, med noen få unntak som for eksempel Norge.

Det er også gode nyheter for miljøet når over 80 prosent av venture-kapital-selskapene har bærekraftsmål som resultatindikatorer. Bare på et par år har etterspørselen etter bærekraftige investeringsobjekter økt eksponentielt i verden, og alt fra pensjonsfond, til private formuer krever nå at kapitalen som investeres går til bærekraftig prosjekter. Derfor blir det for eksempel stadig billigere å finansiere opp store prosjekter for ren energi, og stadig dyrere å finansiere fossilindustrien innenfor kull, olje og gass.

Hva betyr det for Norge?

Spørsmålet er jo om råvarenasjonen Norge er på rett side av denne fremtiden? Svaret er "Nei". Selv om 80 prosent av arbeidsplassene i Norge er tjeneste- og ikke råvarebasert, så går omstillingen fra gårsdagens mest skitne råvarer for sakte.

Det betyr at råvarenasjonen Norge fortere enn oljelobbyen er betalt for å tro, må komme seg på rett side av fremtiden. Det kan vi gjøre helt uten å kopiere Sillicon Valley. Energikildene endres raskt, og solenergi handles nå billigere enn olje og gass flere steder i verden, vekst er ikke lenger direkte koblet til energibruk, og til og med oljeselskap som Shell har begynt å tro at "peak oil" faktisk er rett rundt hjørnet.

Vi kan også lære av våre egne "peak stuff" eller "Kodak moments", som når Norske Skog gjorde gigantiske globale investeringer i papirproduksjon akkurat da digitaliseringen slo til. Da aviser ble digitale, og folk allerede hadde sluttet med brev. På samme måte som det å spå “peak paper” den gang var ganske lett, så vet egentlig alle i dag at oljeproduksjon ikke redder verden, og heller ikke norsk økonomi.

Vi står i fare for å bygge en særnorsk kompetansefelle, og med fortsatt stor leteaktivitet i Nordsjøen studerer vi til feil eksamen. Feil fremtid. Skal vi unngå å bli verdens WeWork må denne endringen gå fort. Og nei, velferdsstaten forfaller ikke uten olje, men verden forfaller med den. Vekst kan opprettholdes, og det verste som kan skje er at vi blir som land uten olje. Som Sverige, Danmark - eller Finland. Da er det litt fint at også 500 nordmenn har funnet veien til Helsinki.