Kris Riise i Unloc har opplevd store oppturer med selskapet, men det siste året har vært tøft privat.
Kris Riise i Unloc har opplevd store oppturer med selskapet, men det siste året har vært tøft privat.

Da selskapet gikk så det suste, kom døden til suksessgründeren: Han angrer på at han ikke tok seg mer tid til sorgen

Kris Riise forteller hvordan det var å ta seg gjennom tapet av en av sine nærmeste, samtidig som han skulle fortsette jobben med selskapet.

Publisert Sist oppdatert

Han hadde knapt hatt tid til å se familien de siste par årene. De hadde vært to gründere i starten, nå var de 18 ansatte i oppstartsselskapet som digitaliserer nøkler. De hadde fått inn en rekke storkunder, kjente tungvektere som Obos, Schibsted og Selvaag. Gründer Kris Riise befant seg midt i smørøyet, og han elsket komplekse og tunge utfordringer. Men så skjedde det «uhåndterbare» - problemet som ikke kunne løses - uansett hvor hardt han jobbet.

- Det kom inn noe fra sidelinjen som jeg ikke forventet, men til dels likevel forventet, forteller Kris Riise om livshendelsen som rokket ved et av landets hurtigst voksende oppstartsselskaper, Unloc.

Som en far

Han hadde vokst opp uten en far, med en ung mor som var 18 år da han ble født. Kris og moren flyttet rundt til forskjellige steder i landet opp gjennom oppveksten, for at moren skulle finne seg jobb og få det til å gå økonomisk rundt i den lille familien.

- Oppi dette var bestefar den eneste farsfiguren i livet mitt. Han betydde så mye for meg, og var et eksempel på hvordan man bør oppføre seg - gjennomsyret snill og omtenksom, forteller han.

Bestefaren hadde slitt med sitt opp gjennom årene, med mye sykdom, blant annet kreft og kols. Allikevel hadde Kris aldri hørt han klage.

- Han var finnmarking, og hans motto var «Det er aldri en eling som ikke gir seg», sier Kris.

Om det stormer og alt kan føles tungt og tøft, er det bare å bite det i seg og stå i blåsten til det er over, mente bestefaren. På tross av at han selv hadde mye vondt, passet han likevel alltid på de nærmeste rundt seg.

En annen verden

I høst døde bestefaren i Honningsvåg.

- Det var jo ikke helt uventet, men reaksjonen og følelsene overrasket meg allikevel og tok overhånd.

Kanskje var det fordi han ikke hadde klart å holde kontakten med familien i nord, slik han skulle ønske. De der oppe forsto ikke livsstilen han hadde i Oslo, det ekstremt hektiske gründerlivet, der alt annet var underordnet selskapet han bygde. Jobbing syv dager i uka, og ethvert annet gjøremål vurdert opp mot hva som var det beste for Unloc og hvordan fraværet ville slå ut for gründerbedriften.

- Det går på bekostning av tiden man ellers har til familie, venner og kjæreste. Det er ikke nødvendigvis et bevisst valg, men jeg føler et enormt ansvar som overstyrer fullstendig.

Han forteller at det er vanskelig for andre å relatere seg til en slik livsstil.

- De kan gjerne lese i avisen om hvordan det er å være gründer, det å jobbe med noe helt radikalt nytt. Fra sidelinjen kan det være at noen synes det er flott og beundringsverdig, men du forstår ikke hvordan det virkelig er før du har opplevd det selv. Man er ofte maktesløs.

En siste prat

Bestefaren hadde hatt flere episoder de siste årene, da han hadde vært nær døden. Legen hadde gjentatte ganger sagt at han bare hadde måneder eller uker igjen å leve, men bestefaren hadde kommet seg gjennom det gang på gang. Like før den gamle døde, hadde Kris tatt en tur til Honningsvåg for å snakke med ham.

- Jeg rakk å fortelle ham hvor mye han har betydd for meg, at han var som en far for meg. Jeg var heldig som kunne dele dette med ham før han døde.

Bestefaren sa ingenting, men svarte med et anerkjennende blikk, som han forsto. I det øyeblikket var jobben og selskapet helt ute av tankene til Kris.

- Det var tøft å være hjemme, og se min viktigste inspirasjon ligge lidende i sykehussengen. Det var umulig å snakke om så emosjonelle ting. Bestefar snakket jo selv aldri om sine følelser. Det er nok noe som jeg har latt meg påvirke av. Bare å dele slike følelser har vært langt utenfor komfortsonen.

Er det verdt det?

Dødsfallet til bestefaren forsterket mange tanker. Han spurte seg om all tiden han hadde brukt på å bygge selskapet, som hadde gått på bekostning av tid med de nærmeste, om det var verdt det.

- Det trigget så mye. Burde jeg brukt mer tid med bestefar i stedet for å bygge selskapet? Hva fikk jeg egentlig ut av alt dette?

- Angret du?

- Det føles umulig å vurdere. Unloc bygger noe som jeg mener vil bety enormt mye for veldig mange mennesker. Det er en utfyllende lidenskap og et viktig bidrag som overstyrer ethvert ønske om personlig lykke og komfort.

Han skjønner at ikke alle forstår hvorfor det å erstatte nøkler med en digital app er noe det er verdt å ofre så mye for. Men da ser de heller ikke mulighetene og rekkevidden som ligger i slike løsninger.

- Dette handler om å lage noe som kan hjelpe utrolig mange mennesker på planeten. Det er så mye sløsing med tid i samfunnet, som kunne vært brukt på andre viktige ting.

Fra hverdagsproblemer som å slippe å dra hjem fra jobb fordi barna dine har glemt nøkkel. Til mer alvorlige ting som at hjemmesykepleiere ikke kommer frem i tide til de gamle og syke i nød, fordi de må innom kontoret å hente nøkler dersom det er noe akutt.

- Det er dette som er drivkraften bak. Noen må digitalisere nøklene.

Sorgen

Kris ga seg selv lite slingringsmonn da han skulle reise i begravelsen. Opp og ned til Honningsvåg fra Oslo. To dager hjemme, før det bar tilbake til hovedstaden for å gi gass med Unloc igjen.

- Sett i ettertid burde jeg tatt meg mer tid, la det synke inn, og sørge over det som hadde skjedd. I stedet var det «clean cut» og fly tilbake for å jobbe fra morgen til kveld syv dager i uka. Selv om jeg vet at jeg fortrenger mange følelser og refleksjoner, fortsetter jeg å kjøre på. Det er en mørk ironi i dette.

- Hvorfor blir det slik?

- Jeg er kanskje redd for å miste flowen, en frykt for å rykke på utviklingen. Man har en uendelig to-do-liste, og hvert sekund betyr noe. Det er noe som er vanskelig å komme ut av.

Til psykolog

Litt om litt har han imidlertid begynt å endre på ting i livet. Han prøver å ta noen flere pusterom. Han har gjort om på kostholdet, og begynt å trene mer. I tillegg har han begynt noe han aldri trodde han skulle komme til å gjøre.

- Jeg går til psykolog en gang i uka, for å prate om disse tingene, få nye perspektiver. Det har vært en åpenbaring, mye fordi jeg lærer om et fag jeg ikke kunne noe om. Dessuten at jeg ikke nødvendigvis trenger å agere umiddelbart på alle følelser eller problemer, men at jeg kan kjenne på det, og at det er helt normalt at ting kan føles kaotisk og stressende.

Vanvittig stressnivå

Hverdagen med blitzskalering av et selskap der alt er "helt nuts" rundt deg, ifølge Kris, drar deg inn i en evig sirkel av problemløsning. Noen ganger har han sovet i lokalene.

- Det er et vanvittig stressnivå og en storm rundt deg. Nå har jeg lært meg at det går an å sitte rolig, observere, ta noen dype åndedrag og puste med magen.

Han vet at han er lik bestefaren sin på andre måter. Bestefaren mente at alle problemer var løsbare. Ingenting skulle være uprøvd.

- Det er vanskelig å gi seg når man har bestemt seg for å løse et viktig problem.

Smartklokke hos psykologen

- Men blir ikke en som du stresset av å ligge på divanen hos psykologen?

- Jeg har en smartklokke som rister når det er noe viktig. En gang fikk jeg en telefon fra en juridisk rådgiver. Da var det noe alvorlig som måtte håndteres, og jeg avbrøt umiddelbart møtet hos psykologen.

Likevel forsøker han alt han kan å skjerme den ukentlige timen hos psykologen.

- Jeg har skjønt at dette er noe som er verdt å bruke tiden på. Kanskje kan vi ikke måle dette i en bestemt verdi for selskapet, men jeg tror det likevel vil bety mye for både meg og de rundt meg.

De viktige lærdommene

Han tror det blir vanskelig å snu om helt på livet. Men har også lært seg å ha full tiltro til at teamet styrer skuta videre om han trekker seg unna i en uke eller to.

- Vi har rekruttert ekstremt kompetente mennesker, som kan ta over det jeg gjør. Jeg er ikke uunnværlig i samme grad lengre..

Han har nok en gang fått bekreftet verdien av å ha en medgründer fra start. Noen som kan avlaste når den andre går ned for telling. Dessuten har han også fått bekreftet hvor viktig det er å ha en god kultur i selskapet, at alle er engasjert i visjonen og hvor viktig det er å få til dette.

- Gründere som sliter med å få sine ansatte til å forstå dette, vil bli alene. Man må aldri undervurdere hvor viktig det er å formidle grunnen til at vi sitter her, at vi er til. Fortelle historiene om det vi skaper og hva det bidrar til. Det er helt avgjørende for at teamet og andre skal være delaktige på reisen.

Han tror det også er viktig med finansielle insentiver for de ansatte når det røyner på, at man er en gruppe som sammen skal utvikle et produkt og en tjeneste, at gründerne slipper inn de ansatte i prosjektet de selv brenner for.

En annen Kris

- Er du en annen Kris nå?

- Jeg er blitt mye mer robust som selskapsbygger. Jeg har gått fra å være en ung og naiv gründer som gunnet på, til en som tar mer hensyn og forstår viktigheten av stabilitet og selvledelse.

Det ble også nylig slutt med kjæresten, litt av de samme grunnene som trolig gjør ham til en god gründer.

- Det kunne være små problemer i forholdet, da slo problemløserhjernen inn. I mitt hode var det viktig at alt var helt bra, at alt måtte fikses med en gang. Hvis kjæresten var sint eller lei seg, følte jeg et sterkt behov for å gjøre alt i min makt for å få henne glad igjen. Det var enda et problem som jeg ble besatt av å skulle fikse. Den egenskapen kan være ekstremt verdifull når man bygger et innovativt selskap, men det fungerer ikke så bra i et forhold.

I det siste har han også tenkt en del på det å bygge en familie, ikke bare et selskap. Det blir riktignok ikke med det første.

- Det gjelder å finne en balanse. Skal Unloc digitalisere verdens nøkler, er det fortsatt mye å gjøre og akkurat nå veldig mye som avhenger av oss. Det er min oppgave å løse.