Grnder og administrerende direktr Karl Munthe-Kaas i Kolonial.no

Karl Munthe-Kaas har investert i flere av landets heteste startups: På sikt drømmer han om å etablerte et norsk tech-fond på 10 milliarder

Engleinvestoren Karl Munthe-Kaas har bygd en solid portefølje i startup-Norge, og ser for seg en investorkarriere på heltid.

Publisert Sist oppdatert

I februar tittet startup-investor Karl Munthe-Kaas Oslo Børs og tenkte at den noterte porteføljen hans var vel høyt priset. Dessuten skulle han snart kjøpe seg dyrt hus. Det var på tide å trekke seg ut og sette den likvide formuen på sparekonto.

– Det var ikke en veldig god analyse, jeg hadde bare en dårlig følelse, så jeg tok alt jeg hadde av børs. Solgte alle fond og enkeltaksjer, forteller han om det som viste seg å være en svært klok avgjørelse ettersom corona-krisen kort tid senere herjet med børsen.

Startup-investeringene hans, derimot, rørte han ikke. Kolonial-gründeren har i løpet av en knapp femårsperiode plassert millioner i noen av landets mest omtalte og suksessrike oppstartsbedrifter.

Foruten hans eget selskap, består porteføljen av Nyby, Antler, Vicotee, Fieldmade, Getaround (tidligere Nabobil), HigherED, Sammevei, Kreoz, ArcQi, samt Otovo-gründer Lars Syse Christiansens nye selskap. Munthe-Kaas var også tidlig med på eiersiden i Cutters, som ble solgt med kjempegevinst. Dessuten har han plassert penger i tech-fondene til StartupLab, Alliance Venture, Are Traasdahls Spring Captial, ByFounders og Norselab.

– Når jeg gjør investeringer, så er jeg med til ledelsen sier at jeg bør selge. Jeg gjør ingen vurderinger underveis. Jeg putter inn, og når selskapet sier at det er exit eller børs, flott, da casher jeg inn, sier han.

– Er det prinsipielt for deg å «gi tilbake»? Er det ikke fristende å putte alle pengene i eiendom?

– Nei, det gidder jeg ikke. Det er både og. Men jeg gjør egentlig ikke det her ut av altruisme altså. Jeg gjør det for å tjene penger, sier Munthe-Kaas, og anslår at han har en tredjedel av sine likvide midler plassert i startups og vekstfond.

Nei, nei og atter nei

Typisk skyter Munthe-Kaas inn mellom 200.000 kroner og 400.000 kroner i oppstartselskap. Cutters var et unntak, da han gikk inn med halvannen million. I fondene er innsatsen vanligvis rundt én million kroner.

– Gjennomgående, i den grad jeg har en investeringsfilosofi, så er det lite sannsynlig at jeg investerer hvis jeg ikke kjenner gründerne - eller i hvert fall kjenner noen som kjenner dem. Jeg har ikke tid å legge i screeningen eller due diligence. Så i praksis går det på at noen jeg kjenner kommer til meg og skal starte et eller annet. Da vet jeg iallefall at jeg kan stole på dem, forteller Munthe-Kaas.

Hittil har det i hovedsak betydd tidligere McKinsey-konsulenter, som Kolonial-sjefen selv var en gang, og barndomsvenner.

– Jeg tror du kunne hatt en superenkel engleinvesterings-tese, som er å investere i alle McKinsey-caser som kommer. Jeg tror det hadde vært lønnsomt. Det er litt ekskluderende da.

– Det er lite håp for folk som ikke kjenner deg i det hele tatt?

– Det er et faktum, rett og slett, sier Munthe-Kaas, som forteller at han stadig vekk kontaktes av håpefulle.

– Hvis det er folk jeg ikke kjenner, så blir det ofte nei. Begrunnelsen er nesten alltid at jeg ikke kjenner bransjen. Hadde det vært folk jeg kjente, kunne jeg satt meg inn i det raskere. Men lista er høy. Det føles nok urettferdig, fordi jeg sier at caset kan være bra, men jeg sier nei fordi jeg ikke kjenner folkene og området.

At du har møtt en eller annen fyr på en eller annen startup-event har null verdi. Det handler om troverdighet.

Investor Karl Munthe-Kaas

Den tøffe beskjeden

Og han tror ikke at han er den eneste engleinvestoren som tenker slik, langt derifra.

Munthe-Kaas startet sitt første selskap for 12 - 13 år siden, Evacuaid. Rednings-konseptet var en sikker vinner, mente han, og var derfor like sikker på at hvem som helst ville la seg overtale til å investere. Sånn gikk det imidlertid ikke. Riktignok ble rettighetene til produktet senere solgt, men pengene som nå sirkuleres tilbake i ulike startups stammer fra mindre nedsalg i Kolonial, samt exit i Nabobil.

– Det er så mange elementer og ting som skjer utenfor din kontroll på andre siden av bordet. Det er ikke bare jeg som sier nei til dem jeg ikke kjenner og områder jeg ikke kjenner.

– Så hvis jeg skal gi ett tips, er det dette: let etter de investorene som er i det spacet, hvis du ikke kjenner noen. På englenivå er det dessverre fortsatt en greie. Det skjønner jeg oppleves som urettferdig for mange. Men man må være tålmodig, sier han og oppfordrer aspirerende selskapsbyggere til å tenke på et gründerskap som en lang reise.

– Du må bygge deg opp en eller annen form for humankapital. Bygg deg opp en bekjentskapskrets; bevis hva du kan - om ikke på gründerfeltet, så noe annet. Start med karakterene dine. Jeg vet at alle vil droppe ut og starte Facebook. Men det er så sinnssykt usannsynlig. Spill på styrkene, skaff deg en bra jobb. Hadde jeg ikke vært i McKinsey, hadde det ikke vært noe Kolonial. Uten det, hadde jeg bare vært en tilfeldig fyr med en idé om dagligvarer på nett. Med McKinsey er jeg en eks-McKinsey-fyr med en plan om å bygge noe innen dagligvarer på nett. Det er viktig fordi du må tiltrekke deg andre folk. Det er et koordineringsspill.

Han viser til Magnus Grimeland i Antler som kroneksempelet; «alle skjønner at han vil få med seg bra folk».

– Hvis folk ser at dette er en som har fått til ting før og med et bra nettverk, så vet de at andre også kommer til å se det. Det er det som øker sannsynligheten for at caset lykkes. I 99 prosent av tilfellene, selv om målet rett ut av videregående er å bli gründer, så må du bygge fundament. Det er å bygge nettverk - og ikke en amerikansk variant som er å bytte visittkort, jeg snakker om faktiske kolleger, faktiske venner, som kjenner deg ordentlig. At du har møtt en eller annen fyr på en eller annen startup-event har null verdi. Det handler om troverdighet. Jeg kan skjønne at det kan oppleves utrolig urettferdig. Men det er den tøffe beskjeden.

– Hvis alle fulgte din tilnærming ville vel alt vært konsentrert rundt veldig få miljøer?

– Ja, absolutt, det er nok ikke det beste for samfunnet. Men for meg er det ikke noen annen mulighet. Når det er sagt; fondinvesteringene mine når kanskje ut til de litt vanskeligere, mer utilgjengelige casene. De gjør akkurat den jobben jeg ikke kan gjøre. Og enda mindre forutinntatt.

Investor på heltid

Startups og tidligfasefond-investeringene vurderer Munthe-Kaas som det spennende av hans investeringsvirksomhet.

– Frister et liv som investor på heltid?

– For å si det sånn: det vil overraske meg om jeg fortsatt er operativ administrerende direktør når jeg er i midten av 50-åra, sier 36-åringen.

– Jeg tror nok det mest nærliggende etter selskapsbygging er å være investor på heltid, vedgår han.

Små tuer

Når det er sagt, er det noen retninger som er fullstendig utelukket for gründeren.

– Mange bygger sine egne relativt små «family offices», i det store bildet, og så gjør man eiendom og aksjer og ting som er ganske trygt. Det er en del av problemet. Jeg hadde heller tatt formuen min og prøvd å ta del i et større fellesskap. Blitt med i et vekstfond, eller startet et, skisserer han og utdyper:

– Det hadde vært kjempekult om 20 år å starte et 10-milliardersfond. Jeg mener at man trenger noe i den størrelsesordenen og et team på 40-50, samt et veldig sterkt ekspertnettverk rundt. Det er det som skal til. Da kan du til og med ta selskap som har noe verdifullt, men ikke er perfekte. For de færreste er perfekte eller har alle sorte hull og blindsoner dekt. Det er det et virkelig godt ventureselskap må hjelpe til med, sier han.

Selv har han erfaring med på dette området gjennom eierposten til det svenske milliardfondet Kinnevik i Kolonial. Den erfaringen omtaler han kun i rosende ordelag.

– Problemet i Norge er at man sitter på disse små tuene. Da kan man ikke gjøre vekst, fordi skikkelig vekstinvestering krever utrolig mye. Skal man tjene penger på det, må man gjøre gode makroanalyser. Man må vite like mye om markedet som selskapet du investerer i. Hvis du gjør det, er det noen ufattelig store muligheter der ute.

– Kinnevik gjør et veldig bevisst valg, og gjør hjemmeleksene sine på ett område. Jeg har de tingene jeg mener er lurt å gjøre, men det er avhengig av hva eierne er villig til å støtte. Så det å skjønne at man er en del av å bygge selskap, er viktig. Mange sier det, men for å virkelig være det, er nøkkelen å ha industribyggere og gründere i teamet, mener han.

– Nå er det sikkert noen som blir sure

– Bør flere gjøre som du?

– Ja, forsåvidt.

Han tenker seg om, og modererer:

– Når det er sagt, føler jeg at «englespacet» er ganske godt utbygd. Det flere burde gjøre er å investere i vekstfond. Det er der det mangler penger. Problemet er at jeg tror det også mangler ganske mye kompetanse. Det er ingen tvil om at det er bra vekstfond der ute, men det er ikke mange nok.

– Og så er det litt lite innslag av vellykkede gründere i de fondene. En del er vellykkede fond i seg selv, og da har man gründet et bra vekstfond. Men i Sverige, for eksempel, er det større innslag av både gründere og industrikompetanse. Et skikkelig bra vekstfond skal ha miksen og tankesettet både fra folk som har bygget virksomheter selv, og «banker»-siden. Her er det mye eks-konsulenter eller finansfolk som bare går rett inn i investering. Jeg føler man mister noe der.

– Hvem er ansvarlige for det?

– Nå er det sikkert noen som blir sure på meg, for det finnes unntak. Men vi gikk i stor grad glipp av den første dot.com-bølgen, og særlig rett etter krakket. Fra 2000 til 2010, hvor mange av frøene for de store enhjørningene i Sverige ble lagt. Sverige har allerede hatt et kull med supervellykkede tech-gründere. I Norge er det et kull vi bare gikk glipp av. Og det er klart, da har vi ikke det kullet som gikk ut av tech-gründer-skolen og kan gå videre til det åpenbart mye mer personlig behagelige livet som «investment banker».

– Gjør den utviklingen det vanskeligere å ta mulighetene som kommer med krisen nå?

– Det hadde vært utrolig bra hvis vi hadde et kull med tilgjengelig talent. Det er ikke det at man ikke får tak i slike talenter, men man må typisk til utlandet. Det er få som har vært med på å bygge og vokse virkelig store tech-selskaper på kort tid her. Hadde vi hatt noen Spotifyer og noen Klarnaer, så produserer de både noen store formuer av venturevillig kapital, som vet at det går an å bygge noe fra ingenting, og få fantastiske reiser på det.

Med andre ord; folk snakker om Daniel Ek, men det er ifølge Kolonial-gründeren de ansatte rundt ham i Spotify, de som var med på å bygge selskapet og dermed skaffet seg både erfaring og formue, som nå danner den gode grobunnen for nye selskaper i Sverige.

– Det er noen generaler, men alle oberstene og løytanene må også resirkuleres inn i nye vekstselskaper. Det at vi har hatt mindre av det i Norge enn i Sverige, er et vedvarende problem. Har du et dårlig førstekull, har du færre folk til å gripe mulighetene i runde to.

– Når det er sagt, tror jeg det blir bedre. Mange selskaper er «up and coming». Men vi kunne hatt mange flere og mange større hvis tilgangen på kompetent og mye kapital var der i større grad, og det samme med talent. For oss, når vi går inn i en fase med ytterligere vekst og internasjonalisering og sånn, så må vi ta inn internasjonal kapital.

– Bør man ikke prøve å holde ting norsk hvis man skal bygge Norge?

– Vi hadde denne diskusjonen da vi solgte Nabobil. Og man kan bare ikke skylde på gründerne. Vi må ta inn den kapitalen vi må, og finnes den ikke i Norge, så gjør den ikke det. Det står ikke på gründerne som tar inn utenlandske penger eller selger til et utenlandsk fond. Det er fordi det ikke er gode nok norske fond eller noen som er villig til å betale høy nok pris.

– Så løsningen nå er at gründerne som tar gevinst, resirkulerer pengene inn i miljøet igjen?

– Absolutt. Og jeg er åpenbart ikke i posisjon til å utgjøre noe vekstfond, langt derifra, så da må jeg gjøre det jeg kan i den tidlige fasen. Men jeg gjør det fordi jeg tror jeg får bedre avkastning på den måten enn å sette alt i indeksfond.