Anita Schjøll Brede og de andre gründerne i Iris.ai hadde jobbet hardt med den litt alternative, men likevel tidsriktige finansieringsmodellen som skulle ta "forskningsroboten" og selskapet til et nytt nivå. Planen var å gjennomføre en såkalt «Initial Coin Offering», der de opprettet sin egen digitale myntenhet. Forskere, teknologer og andre bidragsytere kunne tjene såkalte AIUR-mynter på innsatsen for å forbedre AI-motoren, mens andre som hentet ut informasjon eller brukte AI-motoren måtte betale.

Ideen var å legge ut «tokens» for tilsvarende 10 millioner euro til salgs i markedet. Men da en lastebilsjåfør svingte ut på en vei i California en januardag i 2018, skulle alt bli annerledes.

“Sjelevennen”

John French var den profilerte gründerens «sjelevenn» - en hun kunne snakke om alt med. Han hadde en tilstedeværelse og tilnærming til livet som var befriende, og Anita opplevde hvordan han oppmuntret andre til å være fullt og helt seg selv.

– Det var en nærhet og intimitet i samtalene våre som gjorde at jeg kunne prate om ting som jeg aldri hadde kunnet prate med andre om før. Jeg lærte så vilt mye om meg selv i møte med ham, forteller Anita Schjøll Brede.

De snakket om livet generelt, om kjærlighet. Det å gjøre alt dette edru, møte alle utfordringer med et klart og upåvirket sinn. John hadde valgt bort alkoholen noen år før henne.

Han hadde dessuten klart å få henne til å balansere det altoppslukende startup-livet. Som da de en kveld bestemte seg for å dra kyst til kyst i USA på motorsykkel. De var på veien allerede dagen etter, på det som ble en tre uker lang tur.

Støttespilleren

Ikke minst var John også involvert i tech-industrien. Han forsto hva det innebar å være gründer - dedikasjonen, oppturene, nedturene, hangupen på detaljer som andre kunne betrakte som kjedelige eller uvesentlige. Han forsto også hvordan “meningen med startupen” iblant kunne nærme seg selve “meningen med livet”.

– Hans jobb var å gå inn i selskaper der det var kaos, og så rydde opp. Han ga alt selv, kastet seg med hud og sjel inn i arbeidet. Det å ha noen som forsto hvorfor det var så viktig for meg, var viktig.

Ikke minst kunne hun snakke om de eksistensielle spørsmålene som gründere gjerne sliter med, når nedturene kommer – de vanskelige valgene.

Anita Schjøll Brede henter 17 millioner til forskningsroboten Iris.ai, men hun måtte kjempe en lang kamp

– Nå er jeg snart fem år inne i dette, og det er klart at jeg har hatt øyeblikk der jeg har tvilt på at jeg gjør det rette. Jeg har spurt meg seg selv om jeg kaster bort livet på noe vi ikke kommer til å få til, og om vi egentlig gjør en forskjell. Det var mange av de spørsmålene, og det var mange gode samtaler.

Det brutale budskapet

Anita Schjøll Brede var i et bryllup i utkanten av Bangalore i India den skjebnesvangre dagen. Hun satt midt i seremonien da det tikket inn en melding fra en felles venn av henne og John, at hun måtte ringe så snart som mulig. Den isende følelsen av at nå var noe var galt, og at det måtte ha med John å gjøre.

Han hadde vært på sin Harley Davidson, på vei hjem fra en motorsykkeltur med noen venner. Lastebilsjåføren hadde feilberegnet fart og avstand, kjørt ut i krysset, mens John hadde vært sjanseløs. Døden hadde kommet momentant. Selv om hun ble fortalt hva som hadde skjedd, klarte hun ikke ta det inn over seg.

– Jeg skjønte at det hadde vært en ulykke, men jeg trodde ikke at han kunne være død.

Alt raste sammen. Planen om å komme til Norge. Planen om neste sommer å krysse Europa på motorsykkel. Ja, kanskje til og med Asia på tvers året etter der. Og planene for Iris.ai.

- Alle medgründerne visste hvilken rolle han spilte i livet mitt. Jeg sendte bare en halv melding og sa «John died, I’m not going to be around for a while.»

Full brems

Lanseringen av den digitale myntenheten som skulle finansiere AI-selskapets videre utvikling ble satt på vent. Anita var jo ansiktet utad, den karismatiske frontfiguren som skulle selge inn prosjektet til publikum, overbevise om at dette var noe å satse på, noe som kunne bli både en god gevinst og godt for verden.

Da selskapet gikk så det suste, kom døden til suksessgründeren: Han angrer på at han ikke tok seg mer tid til sorgen

I ukene som fulgte gikk hun inn i det hun husker som en zombie-modus. Hun sov og gråt, avbrutt av noen måltider nå og da. Etter hvert så hun gjennom favorittserien til John – Doktor Who, alle episodene fra sesong 5 og utover. Livet handlet om å komme seg gjennom den neste timen.

Etter noen uker begynte hun så smått å delta i jobb igjen. Men sorgen satt fortsatt tungt i. De daglige morgenmøtene med de andre gründerne var en kraftanstrengelse.

– Jeg klarte det i en halvtime, så måtte jeg gå. Så gikk jeg og la meg og sov to timer igjen. Den lille halvtimen gjorde meg helt utslitt. Jeg hadde ingenting ekstra å gi.

Kryptokollaps

Utover vårparten begynte ting så smått å bli litt bedre. Men i stedet for å fortsette en «slow start» gikk Anita Schjøll Brede «all in» - blant annet med å promotere den nye digitale myntenheten som de hadde hatt på gang før Johns ulykke. I ettertid ser hun at den intense jobbingen var en måte å flykte fra sorgen.

– Jeg var i fem ulike land på en uke, jeg gjorde ikke noe annet enn å sitte på fly og sitte på konferanser. Det gjorde jeg hele sommeren.

Så kom høsten, og kryptomarkedet kollapset spektakulært.

– Vi fikk ikke engang lansert. Det som skulle vært finansieringen vår, falt fra.

Midt i kryptomarkedets kollaps ble de likevel kontaktet av noen som var interessert i et oppkjøp. Det så lenge ut til å gå veien, men det ble stang ut også der i siste liten.

Skilsmisse og pengeskvis

I inngangen til 2019 så det derfor mørkere ut enn noensinne for Iris.ai. På det personlige planet hadde Anita Schjøll Brede dessuten hatt nok en krise i det som hadde blitt et «annus horribilis». I behovet for en trygg havn etter det turbulente året, hadde hun tenkt at det var en god idé å kjøpe hus sammen med sin daværende ektemann.

– Det var mitt forsøk på å skape noe som var trygt og godt for meg selv. Ha et sted jeg kunne føle meg hjemme, oppi all reisingen verden rundt. Det var verdt et forsøk, men det gikk ikke, og jeg ble i stedet skilt midt i det hele.

Rolf Assev fikk hjerneslag: Etter fire måneder på sykehus var verden endret, men han er mer optimistisk enn noen gang

Iris.ai hadde to uker igjen med penger på bankkontoen. De hadde riktignok landet 10 universitetslisenser som tikket og gikk, på AI-verktøyet som lar forskere og akademikere hente ut informasjon på en raskere og mer effektiv måte fra forskningsmateriale.

Salget av nye lisenser hadde imidlertid gått tregere enn de hadde trodd, og samtidig var det begrenset hvor mye penger de kunne få ut av sparsommelige budsjetter ved universitetsbibliotekene.

– Vi kan ikke selge det for så mye som det har kostet å utvikle det. Det visste vi hele tiden, men vi trodde at vi kunne skalere fortere.

“5 siste håp”

I et desperat forsøk på å redde bitene av selskapet, la de frem det de beskrev som sine «5 siste håp». Etter en gjennomgang av den økonomiske situasjonen kom de frem til at de kunne tilby de 12 ansatte 80 prosent lønn, mot tilsvarende forkortet arbeidstid. De skulle gi seg selv tre måneder. Klarte de ikke å snu skuta innen det, «da var det bare å legge ned».

Til tross for det radikale grepet, ble de aller fleste ansatte med videre.

- Vi var fullstendig ærlige og transparente om økonomien. Vi delte pengene på alle ansatte likt. Gründerne tok ikke ut noe lønn.

I midten av mai, to uker før fristen de selv hadde satt for å overleve, kom «redningen» - fra det som var et litt uventet hold for de som har fulgt en av Nordens heteste AI-startups de siste årene.

Den nye storkunden

Kjemi-industrien var ikke kjent for å være en frontrunner innenfor kunstig intelligens. Innovasjon handlet gjerne om å gjøre lab-notater digitale. For Iris.ai ga det nettopp derfor enorme muligheter i en bransje med store penger i omløp.

Anita Schjøll Brede og teamet kunne videreføre teknologien de allerede hadde utviklet over flere år til nye industri-spesifikke bruksområder. Det første var å trekke ut fakta fra patenter og andre dokumenter, så forskerne kunne stille bedre forberedt i labarbeidet.

Det som vanligvis er en prosess som tar flere timer for hvert patent, med hundretalls patenter som skal prosesseres, blir med teknologien fra Iris.ai gjort på sekunder i stedet. Videre utvikler de nå også industrifokuserte litteratursøk og en såkalt ‘conversational AI’ for å finne nye applikasjonsområder.

- Verden står overfor et livsviktig grønt skifte. Kjemiindustrien har en enorm rolle å spille i overgangen til bærekraftige materialer, matproduksjon, energi og mye mer. Så vi holder hardt på vår impact-tilnærming, men nå endelig i en industri der det også er litt penger. Og så fortsetter vi å levere produkter til våre kjære akademikere også.

På riktig vei igjen

Et første storsalg på 150.000 euro gjorde at gjengen i Iris.ai kunne puste lettet ut. Sammen med en mindre finansieringsrunde blant eksisterende investorer var selskapet reddet, og selskapet hadde ikke minst funnet et betalingsvillig marked for produktet, som de nå kunne bygge videre på.

– Vi hadde kanskje litt flaks med den første kunden. De visste hva de så etter, men de kunne ikke bygge det selv. Det kunne vi, basert på den verdensledende teknologien vi har forsket frem og utviklet de siste fem årene.

Den første kunden har dessuten blitt til flere, og Iris.ai har nå flere verktøy de tilbyr til industrikunder, spesielt innen kjemi. I tillegg kommer verktøyene til akademia, der universitetskundene fornyer kontraktene hvert år og en internasjonal ekspansjon er på trappene. En individuell abonnementsløsning for akademiker-verktøyene ble også lansert i relativ stillhet, og skal snart skaleres opp etter god initiell suksess.

Korona-rekreasjon

De siste månedene har vært spesielle, som for alle andre - med noen store kundekontrakter som falt igjennom eller ble lagt på is. Men for henne personlig har det vært en tid som har gjort henne godt.

Gir startupansatte psykologhjelp:– Det har vært en krevende vår

– Hele koronatiden har for meg vært å smelte inn i en eller annen ro. Jeg har det godt, og selskapet har penger i banken i lang tid fremover. Vi har betalende kunder, og vi har flere prosjekter.

Hun har ny kjæreste, som hun bor sammen med i Danmark, når hun ikke er hjemme i Norge.

– Jeg kommer helt sikkert til å reise verden rundt, og holde foredrag og slikt. Jeg savner det. Men jeg vil være mer selektiv på hva jeg gidder å bruke tiden min på. Og jeg har et sted der jeg kan være hjemme, føle tryggheten i en gründerhverdag der det alltid er et usikkerhetsmoment. Selv om jeg ikke tror vi kommer til å feile nå, så er det viktig for meg.

Medgründere å stole på

Hun understreker hvor viktig det er å ha medgründere man stoler på.

– De tre andre forstod akkurat hva det betydde da ulykken skjedde, og de overtok ansvaret på strak arm. Vi kom kanskje ikke fremover i samme hastighet, men det funket. Hvis jeg ikke hadde fått det rommet, hadde alt krasjet.

– Du jobber hardt, har bred og dyp kunnskap, og har et stort nettverk. Når alt føltes ustabilt, tenkte du tanken på å starte i en vanlig jobb, der du kunne fått lønnen din hver måned og sluppet bekymringene en gründer har?

– Det kunne jo vært fett å prøve å ha en ordentlig jobb, men det begynner det jo også å bli i Iris nå. Vi kan ta ut lønn, og det er mer normalt, pilene peker riktig vei. Jeg har aldri tittet på jobbannonser, for å si det slik.

“Life fucking happens”

– Hvorfor velger du egentlig å fortelle alt dette?

– Det er så mange glory-historier om alle som lykkes. Men «fuck it», å bygge et selskap er vanskelig, og det er mange som feiler. Jeg vil vise at det er tøft, og det er dager der man ikke kommer til å ha lyst til å stå opp av senga. Det å tørre å være åpen og sårbar om det, og at ikke alt trenger å være gøy.

– Så har du dette med «life fucking happens». Noen ganger er livet bare dritt. Gode mennesker dør, og forhold går i stykker. Det kommer til å skje på det aller dårligste tidspunktet for selskapet.

Men man må gjennom det.

– En av de første engelinvestorene spurte meg før han investerte om jeg var «in it» for det lange løp. Jeg hadde noen kortere prosjekter før Iris.ai, og han var litt urolig for om jeg skulle bli lei, og forlate selskapet for noe annet når det ble litt mye motstand. Jeg lovet ham at jeg var «all in». Det har jeg i hvert fall klart å bevise, tror jeg.