7. mars slo Liverpool Bournemouth 2-1, for stappfulle tribuner på Anfield Road. 23. mars gikk Storbritannia inn i "lockdown" på grunn av coronaviruset.
7. mars slo Liverpool Bournemouth 2-1, for stappfulle tribuner på Anfield Road. 23. mars gikk Storbritannia inn i "lockdown" på grunn av coronaviruset.

Når menneskets intelligens svikter, kan kunstig intelligens hjelpe oss å ta viruset på alvor

Jeg vil heller ha en litt ufullkommen maskin som forteller samfunnet at vi bør være bekymret, enn en president som sitter i rosehagen og sier at han regner med at det går over til påske.

Publisert Sist oppdatert

På nyttårsaften i fjor meldte kinakontoret til Verdens helseorganisasjon om et mystisk virus i byen Wuhan i Hubei-provinsen. 5. januar sendte organisasjonen ut sin første rapport om at 44 personer var alvorlig syke med lungebetennelse. Foreløpig fantes det ikke bevis for at sykdommen smittet mellom mennesker, ifølge meldingen. Resten er historie.

Det kjennes som et hav av tid siden de første litt diffuse meldingene kom ut av Kina. Og i ukene som fulgte var den generelle oppfatningen at vi alle skulle ta det helt med ro. Både politikere, eksperter og ikke minst journalister var opptatt av at det ikke var grunn til å være redd. Noen utsagn fra januar:

«It’s one person coming in from China. We have it under control. It’s going to be just fine” (Amerikansk president)

«Ta deg en corona, du, og pust med magen» (Norsk journalist)

«Coronavirus outbreak could shave $3 from oil prices” (Goldman Sachs)

“Risikoen regnes som lav hvis man unngår besøk på matmarkeder med levende dyr og ferskvarer» (Reiseråd fra norske helsemyndigheter)

«Det kan godt hende at viruset sprer seg, i hvert fall at det kommer enkelte tilfeller til Vesten. Det er ikke usannsynlig. Men jeg vil ikke kalle det en pandemi-situasjon» (Ekspert hos norske helsemyndigheter)

Wuhan har altså 11 million innbyggere, og er et av Kinas viktigste knutepunkter. Byen har som mål å bli en ny teknologihovedstad, og produserer allerede 11 prosent av verdens flatskjermer. Wuhan er også selve «bilbyen», med fabrikkene til globale selskaper som General Motors, Honda, Nissan, Peugeot og Renault.

Rundt omkring i verden fortsatte livet som før, mens Kina stengte ned landet. Aksjemarkedene nådde stadig nye høyder. Britene samlet seg til Brexit-fest. I Davos minglet toppolitikere og næringsliv. Mens vi vanlige folk fortsatte å reise og reise. For bare en drøy måned siden spilte Liverpool mot Bournemouth for fulle tribuner, med mange norske fans på tribunen. Hvilke mekanismer er det som får oss til å tro at et slikt virus ikke kan ramme oss?

Den kjente psykologen Steven Taylor ble nylig intervjuet om dette i nettavisen Huffington Post. Han kaller det «denial psycology».

«Mange har det man kaller en urealistisk optimistisk slagside. Det dreier seg om en tendens til å underspille farer og se deg selv som sterkere enn gjennomsnittet. For mange virket coronaviruset til å være en sykdom som andre land opplevde. Folk så ikke noe til det i sitt nærmiljø. Folk ville være reaktive i stedet for proaktive, at det skulle blåse over, at alt bare skulle være ok.»

Vår korte historie med coronaviruset viser at dette ikke bare har vært tilfelle for vanlige folk der ute. Men like mye hos politikere, journalister og også eksperter. Ingen eksperter kunne for noen få uker siden i fullt alvor ha foreslått å stenge ned landet slik vi nå har gjort, uten å ha fått massiv motstand og antagelig også blitt latterliggjort i egne kretser. Kanskje er det også spesielt vanskelig i et velstående land som Norge, som vanligvis er forskånet for de fleste globale kriser.

For det er forholdsvis universelt å ikke like pessimister, og vi liker heller ikke å bli oppfattet som hysteriske av andre, selv om vi innerst inne kanskje er redde. Derfor blir pessimistene i stor grad humret over i forkant, mens de blir hyllet i etterkant, som de som traff med sine spådommer om finanskrisen i 2008.

Det er midt oppi dette vi trenger noen som ikke lar seg farge av egne følelser. Som ikke er redd for hva forskerkollegaene vil tenke. Som ikke er redd for hva velgerne vil si i neste valg. Som ikke bryr seg om kjeft fra abonnentene. Som ikke er redd for at børsverdiene skal smuldre opp. Som ikke er redd for at naboen ler av deg.

Det du trenger er altså en maskin, og en slik finnes der ute. Allerede 31. januar varslet det kanadiske selskapet Bluedot kundene sine om det mystiske utbruddet i Wuhan. Varselet kom fra deres AI-baserte «Global Early Warning System» for sykdomsutbrudd.

Ved hjelp av kunstig intelligens analyserer programvaren over 100 forskjellige datasett. Programvaren skanner for eksempel nyhetsnettsteder, blogger, forum der det diskuteres sykdommer blant dyr og mennesker, offisielle uttalelser og data om flytrafikken til og fra ulike områder. Resultatet blir gjennomgått av epidemiologer hos Bluedot, for å se at det gir mening, før rapporten sendes videre ut til selskaper og statlige institusjoner som abonnerer på tjenesten.

«Vi kan fange opp nyheter om mulige utbrudd, små rykter og poster i forum eller blogger. Eller andre indikasjoner på at noe uvanlig skjer,” sa gründer Kamran Khan i et intervju med Wired.

Han var lege under SARS-utbruddet i Toronto i 2003, da 44 mennesker døde i byen etter at sykdommen tok myndighetene på senga. Det gjorde at han begynte å se på hvordan man mer effektivt kunne spore smitte. Det som en stund var et forskningsprosjekt ble etter hvert til et selskap.

I tillegg til å være tidlig ute med å slå alarm om coronaviruset, skal programvaren ha varslet Zika-utbruddet i Florida i 2016 seks måneder før det kom. Foreløpig bruker Bluedot ikke data fra sosiale medier, fordi det rett og slett er «too messy». Men programvaren er uansett i bruk i flere land, naturlig nok på hjemmebane i Canada, der statsminister Justin Trudeau nylig omtalte selskapet i en pressekonferanse.

Man skal selvfølgelig ikke overvurdere teknologiens fortreffelighet. Det kan helt sikkert være feilkilder, og foreløpig kan altså ikke verktøyet operere helt på egen hånd. Det er betryggende at eksperter gjennomgår materialet før det sendes ut.

Jeg vil heller ha en litt ufullkommen maskin som tidlig forteller meg og samfunnet at vi bør være bekymret, slik at vi kan forberede oss, enn en president som sitter i rosehagen og sier at han regner med at det går over til påske.