Det er sunt at vi endelig tar et oppgjør med språket i jobbannonser fra norske startups. Men noen ganger er faktisk alt du trenger en rockestjerne, skriver produktansvarlig Gulbrand Øverbye i Nettbureau.
Debatten startet av Kimberly Larsen i Indyriot gjennom sin harselering med startups som søker etter rockestjerner i en serie jobbannonser har truffet en nerve. I går kimte Stine Andreassen i WA.works inn med at jobbsøkere har måttet utvikle et bullshit-o-meter, og jeg trengte ikke scrolle lengre enn til neste innlegg i nyhetsfeeden hos Zuck for å se en startup jeg kjenner godt søke etter en «magiker» til utviklingsavdelingen.
Annonse
Selv har vi også svin på skogen her, og jeg gremmes ved tanken på vår søken etter en «kodeninja» for noen år tilbake. Jeg tror det er veldig sunt at man problematiserer at denne typen utlysninger i praksis fører til at man i stor grad ekskluderer de uten en overdose selvtillit eller en pumpehaglestrategi på jobbsøknader, som i praksis gjør at du hadde fått en søknad så lenge du plasserte annonsen i riktig kategori på FINN, uansett innhold.
Men et sted er jeg uenig med Kimberly og Lasse i Indyriot: Flere burde ansette rockestjerner!
En av våre aller mest vellykkede ansettelser var nemlig en rockestjerne. Selv er han nok for beskjeden til å kalle seg det, men som rockevokalist med en knippe låter på Spotify og en bitteliten Skandinavia-turné for 20 år siden er han i hvert fall mer enn kvalifisert i min bok.
Jeg tror det er et større problem at norske selskaper er for ekskluderende i utvelgelsen av kandidater, enn at de er for ekskluderende i selve stillingsannonsen.
Alt for mange rekrutterere ser seg blind på utdanningsbakgrunn og antall år med relevant erfaring. I Nettbureau har vi bygget en tech-scaleup som har vært på Gasellelisten hvert eneste år siden 2016, og det med et team som blant annet består av en barnevernspedagog, en dørvakt, to leger, en kokk, en historiker, et par litteraturvitere, en barista og en frukteksportør fra Ecuador.
Det betyr ikke at vi ikke ser verdien i relevant utdanning og erfaring. Vi har også mange ingeniører, og rockevokalisten hadde en bachelorgrad i apputvikling. Men poenget står seg: Jeg tror veldig mange norske selskap mister store muligheter ved å se etter folk som er for A4. Til tider blir det så karikert at man ser stillingsutlysninger som krever fem års erfaring i et kodespråk som bare har eksistert i to år.
Annonse
Redde for å forsvinne i mengden
Ellers skjønner jeg godt hvorfor folk går i fella med å søke etter tryllekunstnere og jedi-riddere. De er redde for å gå i motsatt felle: Å lage en jobbannonse så pregløs i tittel og inngang at den forsvinner helt i mengden. Særlig i dagens brennhete utviklermarked har vi fått kjenne litt på at man må stikke seg ut for å ha en sjanse til at kandidatene i det hele tatt får med seg at man ansetter.
Annonse
Kanskje er dette mer av et problem for en scale-up som aldri har klart å komme opp med et bedre navn enn Nettbureau, som gjør at kandidater enten antar at vi er et webbyrå (det er vi på ingen måte) eller rett og slett ikke får til å stave mailen vår korrekt så søknaden aldri kommer fram.
Superhelt er passé
Annonse
Jeg tror likevel at denne utfordringen er mer universell enn som så, og at det er derfor mange stressede gründere som innser at de trenger X utviklere, markedsførere og andre tyr til begreper som «guru», «rebell», «rockestjerne», og «ninja» i et smådesperat forsøk på å få oppmerksomhet. Startupmiljøet i Norge er tross alt ganske lite fortsatt og den store massen av jobbutlysninger der ute er fra stat, kommune og store konsern hvis største snert i stillingsannonsene gjerne er et oppstilt bilde der 5 personer gir et anstrengt smil og tommel opp.
Men nå begynner også superhelt-titlene å bli ganske oppbrukt. Hvis du ikke lenger får stopp-effekten og trafikken, men bare sitter igjen med å ekskludere potensielle søkere og bli gjenstand for himlende øyne er det på tide å prøve noe nytt.
