Det er ikke lett å gi verdens beste land flere bein å stå på - fordi det er langt tryggere å la være

Didrik Egge Martens

Gründer, Bizbot

Næringsministeren snakker i Shifter om at Norge trenger flere bein å stå på, og da må vi blant annet legge til rette for at gründere skal overleve.

Men det er ikke lett i verdens beste land - fordi det er langt tryggere å la være.

Jeg måtte legge ned mitt første selskap. Historien ligger på Youtube. Jeg fortalte alt på FuckupNights under Oslo Innovation Week for noen år siden. Jeg har lenge lurt på hvorfor det snakkes så lite om feil. Det er jo det man lærer av, og jeg har lært mye de siste årene.

Lønnen min var da på på 348.000, brutto. Jeg kunne jo ikke tømme selskapet for penger til min lønn så jeg risikerte å la den stå for å redde driften.

«Statlig gründerstøtte har skyggesider vi ikke snakker om»

Jeg har også en mastergrad, og med de nesten syv årene det tok før vi meldte oppbud, så hadde vel den alternative, trygge lønnen min vært langt høyere i en vanlig jobb. Men det eksisterer jo verken lønnsforhandlinger eller HR-avdelinger når du er en gründer i tidlig fase. Selskapet sto til slutt i gjeld til meg, med flere månedslønner og feriepenger, men siden jeg, sammen med nær familie, eide mer enn 20 prosent, fikk jeg heller ingenting av Lønnsgarantiordningen. Ettersom dette selskapet underveis heller ikke fikk kreditt noe sted og hadde dårlig likviditet, brukte jeg også et privat kredittkort som jeg gjorde utlegg med, for innkjøp av varer. Dette gjorde jeg opp regelmessig hver måned.

Etter konkursen kom bostyrer og sa jeg hadde «favorisert meg selv som kreditor» - og ba meg tilbakebetale 80.000 kroner selv om varene jeg hadde betalt for privat var solgt videre av boet. Jeg visste ikke at man var kreditor for private utlegg av varer, men heldigvis fikk jeg redusert dette kravet til 30.000 - med god hjelp av en advokat-venn.

Den beste ordningen man har som gründer, er å gå konkurs. Da har man som alle andre rett på dagpenger. NAVs «dagpenger under etablering» er også et bra tiltak, og cirka 11 måneder etter konkursen var jeg i gang på TheFactory med BizBot. Selskapet har hentet penger fra private investorer og fått tilskudd fra Innovasjon Norge. Så kom korona-pandemien bare noen dager før vi igjen skulle hente penger. Desperat etter penger tok vi opp et oppstartslån fra Innovasjon Norge.

«Gründerstøtten må være tilgjengelig for alle, ikke bare dem som har god nok råd til å hente ut pengene»

Som daglig leder er jeg forpliktet til å sjekke alle muligheter, og når muligheten var der og ingen ville stille personlig garanti for lånet, gjorde jeg det. Jeg må derfor betale 240.000 kroner til Innovasjon Norge om dette heller ikke funker.

Jeg har også lært at jeg får ikke noe lønn fra Lønnsgarantiordningen, og de siste åtte månedene har deler av min lønn kommet fra pleiepenger fra NAV. Jeg ble pappa til et barn med en sjelden muskelsykdom og bodde tre måneder på nyfødtintensiven. Men er det slik at jeg kommer til å miste alle denne lønnen også om det ikke går og selskapet skylder meg lønn? Det er ikke så lett å pleie et sykt barn, og egen familie, samtidig som du driver et høyrisiko-firma. Derfor har jeg tre spørsmål, til Innovasjon Norge, NAV og Nærings- og fiskeridepartementet:

1. Kan det være en ide at dersom et selskap går konkurs, så kan bostyrer finne ut om noe er misligholdt - eller om man har handlet uansvarlig, også kan dette eventuelt være grunnlaget for om man må tilbakebetale lånets garanti?

En av grunnene til å stifte et Aksjeselskap, og ikke et ENK, er jo nettopp at man ikke skal være personlig ansvarlig dersom noe skjer.

Rike gründere leker best med statsstøtten

2. Har man i dag mer enn 20 prosent eierandel i et AS, så har man heller ikke krav fra på lønn fra NAVs lønnsgarantiordning ved en konkurs.

Men dersom man har handlet ansvarlig og opptil en grense for lønnen, kan gründere få noe for innsatsen ved konkurs også?

De 20 prosentene har jo nå ingen verdi, så hvorfor verdsettes ikke innsatsen her som hos andre?

3. Jeg er enig med Jan Christian Vestre at Norge trenger flere bein å stå på, men hvilke bein skal gründerne stå på?

Legger man sammen tapte lønninger, ingen lønnsforhøyelse og personlige krav over mange år, blir det tungt for meg å forsvare en anbefaling om å starte selskap i Norge med mindre man har mye penger man er villig til å ofre. Statistikken er jo dårlig. I 2019 eksisterte bare 27,6 prosent av norske firmaer i mer enn fem år.

Jeg er 40 år gammel og har ofte lurt på hvordan livet mitt hadde sett ut om jeg hadde valgt en «vanlig jobb» som ikke kunne gi et nytt bein å stå på for Norge, men jeg er helt ærlig mest bekymret for mine egne bein nå.