«7 teser om hvordan du kan forberede deg på fremtiden utfra det som skjedde i 2020»
Å forstå og være på rett side av fremtiden er vanskelig, men ikke så vanskelig. Det hjelper å følge med der endringstakten er størst, skriver Fredrik Winther, og gir deg oppskriften på hvordan.
2020 ble året ett virus på størrelse med 1/10000 dels punktum skapte et globalt vendepunkt. Hvordan kan vi forstå hva som nå kommer?
1. “Peak oil” kom i 2020
Om noen for ett år siden i en norsk debatt om hva vi skal leve av i fremtiden, hadde foreslått at “peak oil” allerede hadde passert, så ville de blitt sett på som så ute at ingen ville hørt etter. Det var før vi sluttet å fly, kjøre buss, og sitte i bilkø på vei til jobb.
Hvis man vil forstå fremtiden, kan man gjøre som de fleste statistikere, økonomiske og politiske analyser: Se i bakspeilet og analysere tallene og statistikken fra de siste tiår og basert på det framskrive hva som kommer. Det går fint der endring går sakte. Der ting tar tid. Det er imidlertid å grave hodet i sanden der endring går fort.
Skal man forstå entreprenørskap og næringsutvikling - der endring går fort - har 2020 også vist at bakspeil som metode er enda mer feilslått enn før.
Som eksempel, og som veldig mange andre analysebyråer, har det internasjonale energibyrået IEA, som er premissgiver for veldig mye global politikk og økonomi, bommet like grovt på spådommer om utviklingen av solenergi - hvert år- i snart 10 år (!). Der de fleste andre spådde peak oil mot slutten av dette tiåret, har IEA enda ikke sett "peak oil" i krystallkulen. De legger også mye av grunnlaget for debatten om Norsk næringspolitikk. Ved å se på gårsdagens endringer i forståelsen av hvor fort fornybar energi kommer, har det forledet blant annet norske politikere og oljelobby til å tro at det noen gang kommer til bli lønnsomt å utvinne olje i Nordområdene.
Det er et eksempel på at fremtidsanalyser skaper fremtid, de har konsekvenser, også når de er feil. Når prisen på solenergi og annen fornybar energi faller eksponentielt over 10 år, “alt” elektrifiseres, og selv de mest konservative kapitalforvaltere er redd for “stranded assets”, så vil det aldri bli lønnsomt å bore etter olje i sårbare strøk. I tillegg er det på alle andre moralske og politiske dimensjoner på feil side av fremtiden.
Det finnes altså bedre metoder for å forstå fremtiden enn å se på lineære og statiske bilder fra siste tiår, eller høre på de mest interessebaserte interesseorganisasjonene. Spesielt når mye endres fort. Da bør man se på de områder som endrer seg raskest. Der endringstakten er størst.
Særlig på de områder hvor Moores lov gjelder og endringene kommer eksponentielt.
En av følgene av at data og prosesseringskapasiteten endres eksponentielt, er også at vi har fått et helt annet datatilfang enn før. Vi trenger ikke se på utviklingen siste tiår for å forstå endringer i for eksempel energibruk knyttet til transport. Google og mange andre kan gi den live. Fra i går, eller forrige måned. Over alt. For alle land, byer, nabolag, mobilitetstyper, og helt ned på fortau og sykkelvei og enkeltindivider. Derfor ser de fleste som kan regne, at andel el-biler, “remote work”, batterikapasitet vokser like eksponentielt som digitalt forbruk.
Bærekraft har kommet for å bli. Det tok veldig lang tid fra Gro Harlem Brundtland coinet bærekraftsbegrepet i 1984, til det plutselig gikk fort og bærekraft ble strategi for alle. 2021 blir også året hvor EUs Green Deal og nye ESG-taxonomi virkelig trer i kraft. Etter det er det ingen som har råd til å se seg tilbake.
Mange tradisjonelle økonomer forutsa at grønne selskaper og bærekraft kom til å få seg en smell i 2020 fordi dårligere tider ville gjøre at man gikk tilbake til “kjerneoppgavene”. Som om bærekraft er en luksus for gode tider. De tok feil. De forstod ikke mye er lønnsomt fordi det er bærekraftig. Ikke på tross av. De forstod ikke at endringen ikke kan sees i bakspeilet.
Aldri har den globale investeringstakten i grønn teknologi og bærekraftsselskaper vokst så fort som i 2020. Ingenting tyder på at kravet om bærekraft vil bremse hverken hos konsumenter, ansatte, selskaper, investorer - eller politikere. Det finnes tross alt ingen planet B.
Kort sagt, skal du være på rett side av fremtiden, gå heller til Otovo, Scatec og Chooose enn Equinor.
2. Data er ikke den nye oljen
De mest verdifulle dataene, de alle vil ha, er Deg og Meg. Det er derfor software spiser verden og data spiser kultur til frokost. Det er data om hva vi gjør, og som igjen gir kunnskap om hva som påvirker oss, som igjen gir grunnlag for nye produkter, tjenester, løsninger - og politikk. Akkurat det er veldig langt fra verdien av og egenskapene til olje. Som er en råvare og et objekt. Derfor bommer også stadig flere tradisjonelle økonomiske og politiske analysene når de leser data som den nye oljen. I betydningen en råvare vi skal leve av og som kan eies og avgrenses av Nasjonalstaten. Det er en ønsketenkning.
Vi har for eksempel fått “gratis” tjenester som Google maps, som fungerer bra fordi vi er så mange som bruker dem, og du og jeg er selve årsaken til at de virker. Samtidig har vi gitt fra oss råderetten.
Som mange etter hvert har innsett, når noe blir gratis fordi mange bruker det, så er det fordi vi også er produktet. Det er også derfor de nye monopolistene tilbyr tjenestene gratis, noe ingen økonomiske modeller har klart å fange opp.
Monopoler skaper jo dyre løsninger? Hvis konkurransen ikke fungerer blir det jo dyrt? Ikke gratis? Det var jo derfor Microsoft i sin tid måtte deles opp? Kan man ikke bare gjøre det samme med de nye tech-gigantene? Ikke helt. Googles “monopol” er gratis fordi vi er produktet. Et råvaremonopol er derimot dyrt.
De største teknologiselskapene som Amazon, Facebook, Google, Tesla har mangedoblet verdiene i 2020. Det samme ser vi i teknologi-boomen her hjemme. Parallelt med pandemien øker tilgangen på data. Min og din daglige bruk øker, og mulighet til å påvirke mine og dine daglige handlinger øker tilsvarende. Enten det er varer, tjenester, holdninger og verdier, eller hva jeg stemmer ved neste valg blir det lettere å påvirke. Der ligger verdien i data. I muligheten til å påvirke og forutsi. Til å skape fremtid. Til å være en “prediction engine”. Derfor er data så verdifullt.
Når Marc Andressen for snart 10 år siden sa at “software eats the world”, hadde han ikke bare rett, har fått eksponentielt mer rett hvert år. Og vi har bare sett starten. På godt og vondt.
Kort sagt, skal du investere eller bytte jobb, gå heller til Unacast, Forgerock, Sanity, eller Kolonial - enn Norgesgruppen.
3. Ok, Zoomers! - også språket ble endret
Analyse av språk og begreper er ofte en annen god inngang til å forstå områder som endres raskt. I 2020 ble ordet “koronavirus” brukt oftere enn ordet “tid” i følge Oxfords “Languages of the World”. Når ting endres fort så blir behovet for å skape mening i nye fenomener, og nye ord, tilnærmet grenseløst. Så stort at Oxford Dictionary for første gang i 2020 har gitt opp å kåre årets nyord. Som deres president Casper Grathwohl formulerte det: “I've never witnessed a year in language like the one we've just had"
Språkets utvikling følger litt samme logikk som digitalt virale fenomener. De styres av nettverkseffekter, influencere og evne til å skape avhengighet ved å dekke vårt eksistensielle behov for å forstå nye fenomener. Sånn sett er populære ord også “lead-indicators” for hva som kommer.
2020 ble året da digital tilstedeværelse ikke lenger ble noe annet enn tilstedeværelse. Språkbruken viser at “IRL”- og “in real life” forsvant ut, AFK “away from keyboard” kom inn, og aldri har det vært mer ute å bruke “out of office reply”. Hva skulle det være i 2020?
Derimot ble QAnon, Remote, og Mute blant våre mest brukte ord.
Tracking av ord og begrepers bruk og utbredelse har blitt en egen vitenskap, nyttig for å forstå trender, og for å identifisere sosiale “rabbit holes” og påvirknings-maskiner. Med stadig enklere bruk av AI og tilgang på data, så blir språkanalyser stadig viktigere også for å forstå trender, og økonomisk og politisk utvikling.
Og som en forsmak på en fremtid som allerede er her fikk vi i 2020 OpenAI sin språk generator GPT-3 som autogenererte alt fra fullt lesbare Guardian artikler, rosablogger, studentoppgaver med greie karakterer og mye annet.
Covid 19 har ført til at vitenskapens begreper om pandemi har sneket seg inn i hverdagsspråket. Kohort, superspreder, mask-shaming, sosial distansering, karantene, lockdown, førstelinje, har blitt barneskolebegreper. På samme måte skaper ny teknologi nye ord og uttrykk, som skaper nye tanker, modeller og forståelse av verden. Som igjen skaper nye ord og uttrykk - og teknologi.
Kort sagt, først former vi verden gjennom nye ord, ny teknologi og nye selskaper, så former de oss.
4. Milton Friedman hadde aldri rett - og med 2020 har det aldri vært mer sant
Hele den vestlige industrialismen har over et halvt århundre vært farget av en holdning som presist ble formulert av Milton Friedman i en etter hvert kjent New York times artikkel: “ The Social Responsibility of Business is to Increase Its Profits”.
Som overskriften antyder, er konklusjonen like enkel som den har vært avgjørende som beslutningsgrunnlag og læresetning for politikere, i styrerom og ledergrupper verden rundt de siste 50 år (!): Det er bare et enkelt sosialt ansvar for bedriftsledere, eiere og styrer, og det er å bruke ressursene og bedriftens aktiviteter til å øke profitt, så lenge det forholder seg til reglene for fri konkurranse.
Det er en forførende enkel ide. Så enkel at den har lagt grunnlaget for veldig mye økonomisk teori og politisk regulering, og hatt absurd mye påvirkning. Som for alle komplekse fenomener, så finnes det enkle forklaringer som er feil.
Premissene for argumentet har riktignok vært feil siden det ble postulert, og ble enda mer når vi fikk global handel og grenseløs digitalisering. Forutsetningen om fri konkurranse og like spilleregler passer bra når man skal regne på det. Bare ikke i en digital virkelighet hvor alle forsøker å være selve plattformen, markedsplassen, og skape nettverkseffekter, og bygge reglene andre må bruke.
Eller som Peter Thiel presist formulerte det: Konkurranse i en digital økonomi er for tapere. Derfor forsvant reklameinntekter fra Schibsted til Facebook, og derfor leverer de nye monopolene også gratis tjenester.
Friedmanns læresetning har gått fra å være idealet man lærte seg på økonomiutdanninger verden over, til å bli et økonomisk selvskudd.
I dag å si at profitt er det eneste målet, er det samme som å si at du lever under en stein. Du mister ikke bare investeringer fra flertallet av kapitalforvaltere som vurderer deg som omdømmemessig “liability” og potensiell “stranded asset”, du mister også talenter, partnere, kunder, og markedsmessig og politisk goodwill. Da er veien kort til feil side av fremtiden.
Kort sagt, skal du jobbe med lønnsomme løsninger og investeringer, så bør du satse på selskaper som gjør en positiv forskjell. Impact og bærekraft er ikke lenger et tillegg til profitt, men selve grunnlaget for den.
5. Impact-investeringer blir mainstream
2020 lærte verden noe vi ikke har blitt minnet på på lenge. Majoriteten av alle mennesker i så og si alle land kan endre atferd og handlemønstre og hverdagsrutiner på et par uker. I mars 2020 sluttet folk i størstedelen av verden å fly, møtes sosialt, gå på kontoret, dra på events, konserter og konferanser, sitte i rushtrafikk, kjøre kollektivt, og en hel rekke ting som var selvsagte bare et par uker tidligere.
Akkurat det er kanskje det aller største beviset på at en oppvåkning og annen verden alltid er mulig. At alle som har tenkt at FNs bærekraftsmål er alt for langt unna fordi alt for mange må endre alt for mye for å komme dit. De har tatt feil. Greta Thunberg har hatt rett. Vi kan gjøre noe helt annet hvis vi vil. Fra i dag.
I evig søken etter å forstå fremtiden, og hva som blir de nye eventene, de nye sosiale plattformene, de nye mediene, møteplassene så kom jeg meg nylig inn på Silicon Valleys sosiale og audio-baserte kjæledyr; Clubhouse.
Mitt første møte var med et relativt intimt rom med noen titalls interesserte, kveldens attraksjon i akkurat det rommet var impact nestor Sir Ronald Cohen. Han formulerte ganske presist hvorfor impact-startups, impact-corporates, og ikke minst impact-investing kommer til å følge samme utviklingstrend som politikken rundt bærekraft. At det går ganske sakte en stund, så vokser trenden, så kommer et år som 2020, og så går det plutselig ikke sakte lenger.
Og hovedårsaken og analysen til Sir Cohen var tilgangen på data. At VC-fond, kapitalforvaltere, og institusjonelle milliard-flyttere som Black Rock, ikke bare drives av frykten for å sitte igjen med stranded assets som olje, men de har datadrevne valg som tidligere ikke har vært der før.
De kan måle hvem som er på rett side av fremtiden. Hvem som har de rette verdiene, bidrar til å løse reelle problemer, og hvem som gir både ansatte, kunder, partnere og investorer noe å tro på. De som gjøre det gjennom tilgang på data i et omfang og med analyseverktøy som vokser eksponentielt fra år til år.
Det betyr at hvis jeg lurer på hvilket selskap jeg skal velge å sette pengene mine i, jobbe for, bruke livet mitt på, samarbeide med, kjøpe varer og tjenester hos - eller være selve produktet for, så kan jeg ta stadig mer informerte valg.
Det gjør også at kapitalen relativt sett blir billigere om du gjør noe bra, og dyrere om du er i risikogruppen for å være på feil side. Da blir utviklingen selvforsterkende.
Når det sammenfaller med verdens største wake-up call - et veldig lite virus - som gjør at de fleste må tenke litt ekstra over livet, miljøet og planeten, og hva det skal brukes til, da går også denne utviklingen til å gå fort. Da blir impact enda mer mainstream enn bærekraft.
De siste 15 årene har VC-backet innovasjon vokst i rekordfart og verdien på og antallet teknologiselskaper har passert alt annet. Så å si alle tech-enhjørningene verden har sett de siste tiår har kommet gjennom venture investeringer. Ledet an av amerikanske investorer. Nå kommer den samme bølgen til Europa, Midt-Østen, Asia og Afrika - og Norge. Vi har bare sett starten, og forskjellen nå er at den også blir bærekraftig.
Den tradisjonelle Norske investeringsmodellen hvor man låner opp i stål og betong og letelisenser, eller bygger organisk 2 Rema til 1000 Rema får tilsvarende mindre effekt ved raske endringer. Endringen går like fort som Sissener shorter Tesla aksjer, og Haudemann Andersen blir milliardær på impact-enhjørningen Kahoot. Til og med og Midt-Østen og Japan - via Softbank - kommer nå til Norge for å kjøpe læringsapper for milliarder.
I 2013 ble jeg kjent med Johan Brand og arrangerte de første eventene for Oslos startup-økosystem i London. Han var blant de første jeg møtte som forstod betydningen av økosystemer og hvordan de utvikles. Kahoot har senere blitt den første Norske impact-tech-startupen som ble verdt over en milliard dollar. Det var takket være en veldig “purpose”-drevet og fremsynt gründer som fulgte med på endringstakten i verden, forstod growht hacking og økosystemer, hentet ideer og folk fra over alt, ikke så i bakspeilet, og løftet en helt passe teknologi, til å bli en unik global ledestjerne som også skaper engasjement i klasserommet.
Kort sagt, skal du investere i fremtiden, eller følge pengene, følg heller Trond Rieber Knutsen, Kahoot eller Katapult, enn Oslo Børs.
6. Byen kommer tilbake - som en annen
Ok. Bysentra er drevet av varehandel, kontorbruk, arbeidsplasser, utdanning, kultur og uteliv. Største delen av varehandel vil for alltid gå online, behovet for å gå tilbake til standard kontorbruk blir ikke som før, antall hotellovernattinger på jobb vil synke, og samtidig vil behovet for kultur, uteliv og sosiale møteplasser blir eksponentielt større jo mer digitale vi blir.
Akkurat nå er det lett å tenke at det er lite attraktivt å presse seg inn på proppfull kollektivtransport, sitte på et tett fly, svette på et klamt dansegulv, stå i en drita barkø, være på Øyafestivalen med 16000 andre, eller ta på akkurat det samme dørhåndtaket som 4768 andre akkurat den dagen på akkurat det kjøpesenteret.
At for eksempel 3000 Telenoransatte skal stå i kø akkurat samtidig, to ganger i døgnet, hver dag hele året, for sitte i det det samme bygget ute på et jorde på Snarøya, blir stadig mer meningsløst. Det har også konsernledelsen forstått er lite attraktivt, lite produktivt og mindre lønnsomt enn før. Talentene vil ikke tilbake dit. Programmeringen av næringsbygg i byen, og spesielt gatenivå, må i enda større tempo gjøres på nytt.
Urbaniseringen vil bare akselerere globalt. Mennesket er først og fremst sosiale dyr, og bysentra blir stadig mer attraktive jo mer vi bruker digitale og sosiale medier. Parallelt med digitalisering vil enda flere vil til byen og være der det skjer. Der jobben skapes og ideer spres. Det er stort sett også en fordel for miljøet.
Historisk har pandemier alltid satt dype spor i byen. For eksempel funksjonalismens lyse rom og store vinduer ble hente fra sanatoriene, og muren rundt gamle Rikshospitalet ble satt opp for å stoppe smitte. Selv Paris planlegger nå for “15 minutters”-byen. En byplan hvor folk kan nå alt de skal gjøre i løpet av en dag innenfor en grense på 15 minutters avstand. Det er dit byen skal, ikke ut på et isolert hovedkontor eller kjøpesenter på et jorde utenfor byen. Det blir i så fall så attraktive byer at enda flere vil til byen.
Historisk har alle ideer av betydning, alle viktige oppfinnelser, alle politiske ideologier og krefter, alt som bringer verden fremover - og bakover - fått sin utbredelse i byer. Årsaken er det tilfeldige møtet som skapte akkurat den ideen, akkurat den after-worken som fikk deg til å byttet jobb, akkurat den arkitektur-debatten på Kulturhuset hvor ideen om å etablere Spacemaker ble unnfanget.
Det er bare i byen du finner et komplett økosystem for nye ideer, selskaper og investeringer. Det er i byen entreprenørskap virkelig har blitt “demokratisert”. Det er i byen du finner MESH, StartupLab, eller de 50 andre stedene du kan få hjelp, kompetanse og nødvendig nettverk. Det er byens økosystem og robusthet som gjør at hundre gründere prøver seg, også når alle vet at selv bare noen få lykkes.
Gjennom jobben som leder i Oslo Business Region, i møter med industri og interesseorganisasjoner ble vi daglig møtt med skepsis til å jobbe med entreprenørskap. Utallige ganger fikk vi kommentarer om at nå kommer vel snart “startup hypen” til å gå over, vi er vel i ferd med å nå “peak startups”, “Oslo trenger vel ikke enda flere gründersteder”, vi må heller fokusere på ekte verdiskaping “der arbeidsplassene skapes”. De tok feil. De vil for alltid bli stående på feil side av fremtiden, og mange gjør det fortsatt.
Heldigvis forstod både forrige og nåværende byråd budskapet om at vi fortsatt bare er i starten av en bølge som vokser fort - og som vil definere fremtiden. Der er hovedstaden nødt til å spille en nøkkelrolle for Norges bærekraftige næringsliv. Entreprenørskap har blitt demokratisert ved at det aldri har vært billigere og mer tilgjengelig å utfordre etablerte næringer, starte et avansert teknologiselskap, bidra til bærekraft, løse reelle problemer, og skape meningsfulle arbeidsplasser. Da trenger vi byen. Der der de nye selskapene og arbeidsplassene kommer fra.
Kort sagt, skal du lære hvordan fremtiden formes, og være en del av den, bør du heller gjøre som Kahoot og sitte på MESH, enn å få jobb på et hovedkontor på et jorde.
7. Vendepunktet 2020
2020 ble året ett virus på størrelse med 1/10000 dels punktum skapte et globalt vendepunkt. Et vendepunkt som viste for alle at en annen verden er mulig - at peak oil allerede er passert, at data ikke er den nye oljen, at impact og bærekraft blir mainstream, at byen alltid kommer tilbake, at språket blir et annet - og at det ikke finnes en planet B.
Å forstå og være på rett side av fremtiden er vanskelig, men ikke så vanskelig. Det hjelper å følge med der endringstakten er størst.
Sånn har det blitt.
